Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Båttrafikk på Tyrifjorden
For året 2003 ga jeg på vegne av Hole historielag ut en kalender som fortalte om båttrafikk på Tyrifjorden. I den anledning samlet jeg det jeg kunne komme over av informasjon om gammel båttrafikk på Tyrifjorden, den femte største innsjøen i Norge. I en kalender er plassen svært begrenset, slik at en del informasjon måtte utelates der. I denne artikkelen har jeg derimot tatt med det meste av innsamlet informasjon, også noe som er kommet til etter at kalenderen ble utgitt.

Av Margit Harsson

Tyrifjorden

Tyrifjorden, med fire armer sprikende i hver sin retning, er Norges femte største innsjø på 134 km2. Steinsfjorden går nordover i den østlige delen, Nordfjorden går nordover i den vestlige delen, Holsfjorden går sørover, og vestsida av fjorden fra Tyristrand og sørover til Vikersund ble i eldre tid trolig kalt Tyrifjorden. Hele fjorden er fra gammelt kalt Tyri eller Tyrvi «furusjøen», og navnet må være gitt fra Tyristrand-sida (NSL 468). Det viser navnet Tyri­strand som i eldre tid ble brukt om en større del av fjordens vestside enn i dag. Her er det mye furuskog, og her var det tjære- og bekbrenning foregikk i større omfang for eksport til Oslo­fjorden og videre i eldre tid (Tveiten 1914:115f).

To forhold viser at vestsida av Tyrifjorden var fjordens «hovedside» i forhistorisk tid. Navnet på fjorden er gitt fra vest, og her gikk hovedferdselen langs Drammenselva og Tyrifjorden til og fra bygdene videre nordover. Når folk fra Ringerike skulle «ut i verden», reiste de ikke som nå rett østover til Oslo, men til vanns eller til lands sørover til Drammen og Vestfold. Dette var en hovedvei fra Ringerike og ut i verden (Keller 1994:101).

På Tyrifjorden har det sikkert vært båttrafikk så lenge mennesker har bodd langs fjorden. Fra gammel tid har innsjøer og elver vært viktige ferdselsårer, og Tyrifjorden bandt bygdene rundt fjorden sammen. Nå skiller fjorden de samme bygdene som i dag er Hole, Sylling, Modum, Vikersund, Tyristrand, Norderhov og Røyse. Vannveier var viktige helt til veiene ble bedre og bilene kom tidlig på 1900-tallet.

Bronsealder

De eldste minner vi har om båtfart på Tyrifjorden, vises i helleristninger. Det er funnet tre felt med båtfigurer på tre ulike steder i Hole: ett på toppen av en flyttblokk ved Sundvollen, ett i loddrette bergflater som går ned i fjorden ved Berget i Utstranda, og ett på et flatt svaberg ved Klokkehaugen nær Sollihøgda. Helleristningene ved Berget må være hogget inn stående i båt. I tillegg er det funnet helleristninger ved gården Nes i Utstranda, noe sør for ristningene ved Berget, men disse har ikke skipsfigurer.

Helleristningene er datert til bronsealder, dvs. til perioden 1500-500 før Kristus, og båtfigurene er sammenlignet med bronsealderens skinnbåter. Det viser at for rundt 3000 år siden har mennesker rundt Tyrifjorden trolig brukt større båter med plass til mange rorskarer.

Helleristningene langs Tyrifjorden tilhører såkalte jordbruksristninger som fins i gode jordbruksbygder, særlig i Østfold, Jæren, Trøndelag og i noen Østlands-bygder. Figurene settes i sammenheng med jordbruk og ønsket om gode avlinger, og da skipene ofte fins sammen med solsymboler, tolkes skipet som solens fartøy.

Berget

Helleristningene ved Berget er omtalt første gang i 1856. Sju skipsfigurer er beskrevet:

1 - skipsfigur med 11 mannskapsstreker - 55 cm langHelleristning_Tyrifjorden
2 - skipsfigur med 10 mannskapsstreker - 69 cm lang
3 - skipsfigur med 16 mannskapsstreker - 78 cm lang
4 - skipsfigur med 16 mannskapsstreker - 88 cm lang
5 - skipsfigur med 14 mannskapsstreker - 88 cm lang
6 - skipsfigur med 5 mannskapsstreker - 42 cm lang
7 - skipsfigur med 14 mannskapsstreker - 71 cm lang

Sundvollen

Helleristningene ved Sundvollen skole ble funnet i 1889 av lærer Johannes Berg. Fem eller seks skipsfigurer er beskrevet:

1 - akterenden av et tofuret skip, fem bevarte mannskapsstreker - 44 cm bevart lengde
2 - enfuret skipsfigur med kjølforlengelser, sju mannskapsstreker - 35 cm lang
3 - enfuret skip uten kjølforlengelser, fem mannskapsstreker - 29 cm lang
4 - usikker figur som kan tolkes som to motstående enfurede skipsfigurer med henholdsvis sju og fem bevarte mannskapsstreker - 37 cm samlet lengde
5 - enfuret skipsfigur, 17 mannskapsstreker - 29 cm lang

Sollihøgda
Helleristningene på Klokkehaugen ved Sollihøgda ble funnet av lærer Sigurd Berg i 1980. Én skipsfigur er beskrevet:

- tofuret skipsfigur med ni mannskapsstreker - 41 cm bevart lengde

Vikingtid

Vikingtidens båter vet vi noe om på grunn av flere gravfunn. Særlig kjent er Osebergskipet, Gokstadskipet og Tuneskipet, alle datert til 800- og 900-tallet. Det er klinkbygde trebåter av eik, med mast og segl og en lang åre på skipets høyre side. Seglet var trolig laget av vadmel.

De tre store skipsgravene fra vikingtid, Gokstad, Oseberg og Tune, ligger alle nær kysten. Men gravlegging i skip eller båt kan ikke ha vært helt ukjent i innlandet, for i Hole på Ringerike ble det rundt 1980 på gården Lore funnet en båtgrav under flat mark. Det var bonden på gården, Arvid Bjerke, som kom over restene etter den ca. fire meter lange båten rundt 40 meter nord for Steinsvika i Steinsfjorden. Båten er datert til vikingtid, og det viste seg at båten inneholdt en ubrent mannsgrav og en del gjenstander av jern som sverd, øks, sigd, ildstål, kniv og pilespisser. Videre ble det funnet perler av rav og glass, skår av klebersteinskar og nålebryne av skifer. Båtens treverk var råtnet bort, men 149 nagler og spiker av jern, som til dels var pløyd utover, er tatt vare på ved Oldsaksamlingen, Universi­tetet i Oslo.

Hva som skjuler seg i Halvdanshaugen på den gamle kongsgården Stein i Hole, vet vi ikke, men kjerneboringer som ble foretatt høsten 1997 hentet opp trestykker av eik ca. 4 meter under haugens midtre del. Eik var vanlig materiale i vikingtidens båter, så kanskje ligger en staselig vikingbåt i haugen. Halvdan Svarte levde på 800-tallet, og de eldste konge­sagaer forteller at han ble hauglagt på Stein på Ringerike.

Middelalder

I perioden 1130 – 1240 var det borgerkrigstid i Norge, for stadig nye «kongsemner» prøvde å skaffe seg makt og gods. Snorre forteller i Sverres saga om kong Sverre som sloss mot bøndene, og om Orm, halvbror til kong Inge Krokrygg, som i 1178 i kampen mot kong Sverre «lot trekke store skip fra det vannet som heter Tyrifjorden». Videre forteller Snorre i Håkon Håkonssons saga om birkebeinere og ribbunger som sloss om makten på Hadeland og Ringerike, og om ribbungene som dro skip fra Drammensfjorden opp i Tyrifjorden og videre opp i Randsfjorden. Ved Leinestrand i Hole kom det til slag mellom dem, og da ribbungene til slutt måtte flykte, tok birkebeinerne alle skipene deres, forteller Snorre videre. Disse båtene, eller rettere krigsskipene, har trolig vært klinkbygde trebåter som kanskje hadde mye felles med viking­skipene.

I nyere tid

Vi skal videre ta for oss båter i fredelig ærend. Flåter og robåter i ulike fasonger og størrelser må være brukt på fjorden til fiske og frakt av mennesker og varer. I 1648 hører vi om den uskik­kelige ferjekona Marte som fraktet reisende fram og tilbake over sundet mellom Sundvollen og Kroksund. Grunnen til at Marte omtales, er fogdens klage over hennes oppførsel mot de reisende. Men hva slags båt hun brukte til frakten over sundet, nevnes ikke.

Om sommeren skulle husdyra til seters for å gjøre seg fete, og de ble fraktet på flåter over fjorden for å komme seg videre opp på Krokskogen. Tømmeret ble slept i grimer av en tømmerflåte med gangspill (forhalingsvinsj), og varetran­sporten foregikk på såkalte førings­båter med råseil og årer. Særlig skal føringsbåter ha fraktet varer fra Drammen og til den gamle skysstasjonen Hungerholt i Steinsfjorden for videre transport til Hadeland. Det var som oftest to røyerter (rorskarer) på en føringsbåt som kunne frakte 30 vognlass om gangen. En av de siste føringsbåtene på Ringerike skal ha vært Lorebåten som rundt 1900 ble liggende i Vinterstøa ved Sundvollen.

Fram til midten av 1800-tallet foregikk all ferdsel til vanns med ro- og seilbåter, og selv om dampskip fra ca. 1850 og motorbåter fra ca. 1910 overtok mye av trafikken på Tyri­fjorden, er robåter brukt helt opp mot vår tid. Robåtene var viktige i tømmerfløtinga, særlig ved tømmerrensken, og for yrkesfiskerne var robåter uerstattelige helt til motorbåtene kom og avløste roerne.

Båter på Tyrifjorden

Les om D/S Kong Ring HER
Les om D/S Kong Halfdan HER
Les om S/S Dronning Tyri HER
Les om D/S Sigurd Syr HER
Les om D/S Anna Colbjørnsen HER
Les om D/S Tyrvi HER
Les om D/S Grev Wedel HER
Les om D/S Ringerike HER
Les om D/S Høvding HER
Les om D/S Jarl HER
Les om DS Activ HER
Les om M/S Fix HER
Les om M/S Krepsen HER
Les om M/S Greven HER


Dampskipsbrygger

De relativt store dampbåtene trengte egne brygger for at passasjerer og gods skulle komme trygt ut og inn av båten. Ved de faste anløpsstedene var det derfor bygget egne dampskips­brygger. Det gjelder Svangstrand i Lier, Øverskogen i Lier, Nes brygge i Holsfjorden, Sundvollen brygge på Sundøya, Svensrud brygge i Sælabonn og Gomnes brygge, de to siste på Røyse. Det skal også ha vært ei trebrygge ved Bønsnes på Røyse. I brattskrenten nedenfor Homledal i Utstranda var det også en periode ei trebrygge der dampbåten kunne legge til. Det var skysstasjon i Homledal, og var det behov for båtskyss, ble et bestemt flagg hengt opp.

Nes brygge var laftet og sto på pæler i vannet. Svensrud brygge var av tre, og etter påbygging rundt 1905 omtales brygga som Norges lengste innlandsbrygge. Først måtte det slås ned store stokker som fundament, og da disse ofte forsvant i gjørma, ble det på disse slått ned nye stokker som brygga hvilte på. Svensrud brygge skal ha vært nesten 300 meter lang, og ytterst på brygga sto et pakkhus.

På bryggene var det såkalte ekspeditører. Det var nødvendig når billetter skulle selges og varer mottas og sendes. Olaus Blom var en av ekspeditørene på brygga ved Sundvollen.

Tre karer minnes livet på fjorden

Hole historielag inviterte i 2002 tre eldre karer som alle hadde lang erfaring som fjordkarer om bord på slepebåtene Grev Wedel og Greven, og ba dem fortelle om livet på fjorden. Det var brødrene Mads (f. 1934) og Henry Ruud (f. 1929) og Olaf Engebretsen (f. 1919). Her følger noe av det de fortalte.

Karl Kristiansen Ruud (f. 1874) fra Røyse begynte som dekksgutt på Grev Wedel i 1902, ble styrmann i 1923 og sluttet høsten 1952 - sammen med båten. To av hans sønner, Henry og Mads Ruud, hadde sin første arbeidsplass om bord på Grev Wedel.

Det kunne være en 7-8 mann om bord, seinere ble det færre. Til å begynne med var det 4 timers skift, dvs. 4 timer på vakt og 4 timer fri, seinere ble det 4 timers vakt og 8 timer fri. Slik gikk vaktene døgnet rundt, for slepet gikk både natt og dag. Om natten var det én mann i styrhuset og én mann i maskinen.

Fra Storelva til Vikersund tok det normalt 3 timer å slepe ei grime, men var været ugunstig, kunne det ta en hel dag og noen ganger natta med. Hvis noe gikk galt og måtte repareres under slepinga, måtte fløterne springe på stokker som lå og vippet og rullet i vannet.

Maten om bord var enkel. Brødmat holdt de hver for seg, mens middagsmaten kunne være felles. Ertesuppe var vanlig, og stekt flesk. I fritida om bord kunne de lese litt, spille kort eller fiske. Tida falt aldri lang.

Solgangsbrisen langs Vikersund kunne være lei, og båten med tømmer på slep kunne blåse langt ut av kurs. Det hendte også at tømmerlensa gikk i stykker, og da var det et svare strev å få tømmeret inn i lensa igjen.

Arbeidet om bord var trivelig, men det var jo sesongarbeid. Fløtinga foregikk i sommer­halvåret, fra mai og fram til oktober-november. Annet arbeid måtte skaffes om vinteren, og det var ikke alltid like lett.

Fra midten av 1960-tallet var det slutt på tømmerfløtinga, og unggutter fra Ringerike hadde ikke lenger mulighet til å få jobb på en slepebåt på Tyrifjorden.

Kilder som er brukt:

Drolsum, Kristoffer: se Ringerikes Samferdselsmuseum
Eriksen, Anne: «Den Norderhougs mandige qvinde…» - noe om heltestatus og kvinnelighet. I: Tradisjon. Nr. 21. Oslo 1991.
Guldal, Jon: Slepebåten «Grev Wedel». I: Ringerike. Hønefoss 1953-54.
Harsson, Margit: Stein - en storgård på Ringerike. Hole 2000.
Harsson, Margit: Halvdanshaugen. Hole 2004.
Hole bygdebok I-IV. Av Gudmund Bakke. Hole 2001-2006. Utgitt av Hole kommune.
Jakobsen, Asbjørn N: En reise i tiden. Fra 1839-1949. Sande 1995.
Jakobsen, Asbjørn N: Med nikkel i lasten. Sande 1999.
Keller, Christian: Noen tanker om Borre-haugenes beliggenhet. I: Fra hammer til kors. Utgitt av Borre historielag 1994. Red: Jan Ingar Hansen og Knut G. Bjerva. Oslo. S. 95-102.
Lyse, Peter: Attved Tyrifjorden. Målføre og tradisjon frå Ringerike. Oslo 1976.
Norli, Kåre: Ringerike. Oslo 1981 (s. 29-33).
NSL = Norsk stadnamnleksikon. Jørn Sandnes og Ola Stemshaug (red). 4. utg. Oslo 1997.
Nyquist, Finn P: Det var i de gode, gamle dager. A.B. Wilses Norge-album. Oslo 1968.
Ringeriges Ugeblad 1851-1857. Mikrofilm ved Nasjonalbiblioteket.
Ringerikes Samferdselsmuseum, v/Kristoffer Drolsum, Hønefoss.
Ropeid, Andreas: Hønefoss. Handverk og industri 1800-1900. 2. bind. Oslo 1965.
Statsborgeren 1837. Mikrofilm ved Nasjonalbiblioteket.
Tveiten, Gunnar: Hole Herred. En bygdebeskrivelse. 1914 (s. 45-47).
Ulsteen, Pål: Dampskipet Ringerike og dampskipstrafikken på Tyrifjorden. I: Skipet. Nr. 1. 1996.
Viljugrein, Anders: Båtfart og ferdsel på Tyrifjorden. I: Ringerike. Hønefoss 1939-40.
Østlund, Jan Helge: Ringerike i gamle dager. Hønefoss 1999.
Østlund, Tor og Løbben, Håkon: Postkort forteller om Ringerike. Asker 1996.
Østmo, Einar: Helleristninger av sørskandinaviske former på det indre Østlandet. Oslo 1990 (s. 32-46).

Artikkel - info 
Sist endret 01.11.2011 Terje Bautz
Opprettet 26.02.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut