Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Unionsoppløsningen i 1905
Kjenner du bakgrunnen for oppløsningen av unionen mellom Norge og Sverige i 1905? Her kan du sette deg inn i hva som hendte.



Av Åse Klundelien


Fra midten av 1800-tallet var det flere saker som førte til uenighet om maktbalansen mellom Norge og Sverige i unionen. Demokratiske folkebevegelser begynte også å gjøre seg gjeldene, delvis inspirert av Februarrevolusjonen i Frankrike i 1848. Marcus Thrane begynte å organisere arbeiderne. Søren Jaabæk stiftet bondeforeninger.

Stattholderstriden

Stattholderstriden ble den første maktkampen i Stortinget. I 1814 måtte nordmennene gå med på at Kongen skulle ha en svensk stattholder (en embetsmann som opptrer på kongens vegne) i Norge. Nordmennene mislikte dette. Kong Karl 15. hadde lovet å oppheve stattholderordningen, men holdt ikke løftet sitt, fordi Riksdagen i Sverige satte seg imot. Da Oscar 2. ble konge i 1872, sanksjonerte (godkjente) han loven som opphevet stattholderbestemmelsen.

Parlamentarisme

Den neste maktkampen mellom kongen og Stortinget ble striden om parlamentarismen. I 1884 hadde Johan Sverdrup vært stortingsmann i 33 år. Dette KongebannerFotograf: Terje Bautzåret ble han statsminister. Han hadde mange ganger før vært opprørt over at kongen og regjeringen ikke ville rette seg etter vedtak som ble fattet i Stortinget. Sverdrup samarbeidet med bondelederen Søren Jaabæk. Sverdrup stiftet Norges første politiske parti, Norges Venstreforening (Venstre) i februar 1884. Den Konservative Foreningens Centralstyrelse, senere kalt Høyre, ble stiftet i august 1884.

Ifølge Grunnloven skulle kongen selv velge hvem han ville ha til statsråder (medlemmer av regjeringen). Sverdrup og Venstre ville at kongen skulle velge regjeringen ut fra den gruppen eller partiet som hadde flertall på Stortinget. De ville også at statsrådene skulle møte i Stortinget. All makt skal samles i denne sal, sa Sverdrup.

Dersom regjeringen fikk flertallet imot seg i Stortinget, måtte den gå av. Disse tre prinsippene kaller vi parlamentarisme. Kongen, regjeringen og Høyre satte seg imot. Venstre fikk flertall ved flere stortingsvalg, og loven ble vedtatt flere ganger. Kongen mente at han hadde veto (rett til å nekte å godkjenne) i grunnlovssaker, så han ville ikke sanksjonere loven.

Valgkampen før stortingsvalget i 1882 ble hardere enn noen gang. Dikteren Bjørnstjerne Bjørnson reiste land og strand rundt og talte til tusenvis av mennesker om nødvendigheten av grunnlovsendring, dvs. at kongens vetorett skulle oppheves. Etter valget hadde Venstre et tilstrekkelig flertall til å kunne sette regjeringen under riksrett, ved at Venstre tok alle plassene i Lagtinget og enda hadde flertall i Odelstinget. Dommerne i riksretten er Høyesterett og Lagtinget. Behandlingen i riksretten tok flere måneder. Til slutt vedtok riksretten at statsminister Christian Selmer (Høyre) og de fleste statsrådene ble fradømt sine embeter (postene i regjeringen).

Kongen ga seg likevel ikke. Han utnevnte en ny høyreregjering. Den fikk samarbeidsproblemer i forhold til Stortinget, og måtte gå av etter bare et par måneder (”Arprilministeriet”). Nå aksepterte kongen at han måtte sanksjonere det lovforslaget som hadde blitt vedtatt i Stortinget hele fem ganger. Sverdrup dannet den førte Vensteregjeringen i 1884, og den 2. juli møtte den norske regjeringen i Stortinget for første gang. Med dette var parlamentarismen innført i Norge. Kong Oscar 2. opplevde dette som et personlig nederlag.

Konsulat-striden

Så lenge Sverige og Norge var i union, var det Sverige som skulle ha utenriksministeren. De fleste konsuler (tjenestemenn som ivaretar et lands interesser i utlandet)og sendemenn ved utenriksstasjonene var også svenske. Svenskene og nordmennene hadde noe forskjellige interesser i utenrikspolitikken. Skipsfart og utenrikshandel hadde stor betydning for norsk økonomi. Konsulatene spilte en viktig rolle for norsk eksport (salg til utlandet). Sverige hadde nære økonomiske forbindelser særlig til Tyskland. Norge hadde større interesser mot vest, og hadde Storbritannia som sin viktigste handelspartner.

Fra 1890-åra begynte Venstre å kreve egen norsk utenriksminister og egne norske konsuler. Høyre ville at utenrikstjenesten skulle være felles med Sverige, men de ville ha et nærmere svensk- norsk samarbeid om utenrikstjenesten. Stortinget vedtok en lov om norske konsuler. Kongen nektet å sanksjonere. Nordmennene fryktet at svenskene ville gå til krig mot Norge for denne sakens skyld, og aksepterte at de måtte forhandle med svenskene om saken. Forhandlingene trakk ut over flere år. Høsten 1904 ville statsminister Bostrøm i Sverige akseptere at Norge skulle få egne konsuler, men på slike betingelser at nordmennene syntes de fikk lydrike-status. Dette samlet nordmennene til motstand, og i 1905 var det bred politisk enighet om å kreve en egen norsk utenrikstjeneste.

7. juni-møtet.

Skipsreder Christian Michelsen fra Bergen var blitt statsminister i 1905. Stortinget vedtok nå enstemmig en lov om egne norsk konsuler. Regjeringen rådet 7.juni bannerFotograf: Terje Bautzkongen til å saksjonere loven, men han nektet. Den 7.juni 1905 ble det holdt møte i Stortinget. Folk visste at det ville bli et meget viktig møte, og publikumsgalleriet var fylt til siste plass. Utenfor Stortinget sto tusenvis av mennesker som ventet på beskjed om hva som ville hende. I dette møtet gjorde regjeringen det kjent for Stortinget at den søkte avskjed, fordi kongen ikke ville følge de rådene han fikk av regjeringen. Det var også klart at det ville være umulig for kongen å få utnevnt en ny, norsk regjering. Stortinget vedtok da at når kongen ikke kunne sørge for at landet fikk en regjering, kunne han ikke lenger være Norges konge: Foreningen med Sverige under en konge er dermed oppløst, som følge av at kongen har opphørt å fungere som norsk konge.

Hele stortingsmøtet varte bare en halv time. Deretter gikk nyheten ut med telegraf til hele landet. Over alt kom flaggene opp.

Kong Oscar protesterte. Svenskene ville vite om dette virkelig var det norsk folkets vilje, og krevde at det skulle holdes folkeavstemning om unionen. Det viste seg da at 368 392 menn stemte ja til unionsoppløsningen, og 184 stemte nei.

Kvinnene hadde ikke stemmerett. Kvinnesakskvinnene, blant dem Betzy Kjelsberg fra Drammen, arrangerte en alternativ folkeavstemming for kvinner samtidig med at den offisielle avstemmingen ble holdt, den 13. august. Kvinnene samlet underskrifter til støtte for 7.juni-vedtaket om å oppløse unionen. Det ble en imponerende demonstrasjon. Hele 245 000 kvinner skrev under . Listene ble overlevert til Stortinget. Dermed fikk kvinnene vist at de var for unionsoppløsningen, og samtidig demonstrert at de mente kvinner skulle ha rett til å si sin menig om et viktig politisk spørsmål for landet.

Forhandlingene i Karlstad.

Nå skulle norske og svenske utsendinger fra regjeringene forhandle i Karlstad om vilkårene for unionsoppløsningen. Situasjonen var svært spent, og ingen visste hvilken vei det ville vippe. Norske og svenske soldater gikk på vakt på hver sin side av gensen, klare til å gå til krig dersom forhandlingene skulle bryte sammen. Det var stor lettelse i begge landene da det kom melding om at utsendingene var kommet til enighet.

Kongevalget

I 7.juni-møtet hadde Stortinget vedtatt å spørre om en prins fra det svenske kongehuset Bernadotte kunne bli norsk konge. Det sa kong Oscar bestemt nei til. Stortinget og regjeringen vendte seg da til Danmark, og spurte den danske prins Carl om å bli konge i Norge. Prins Carl sa at det kunne han være villig til, dersom det norske folket virkelig ønsket å ha ham. Så ble det folkeavstemming en gang til, denne høsten. Denne gangen var det 4/5 av de som avga stemme som stemte ja til prins Carl og til fortsatt kongedømme, mens 1/5 (70 000) stemte for republikk. I Buskerud stemte 89% for kongedømme.

Prins Carl tok da imot tilbudet om å bli Norges konge. Han tok navnet Haakon den 7, og ga sønnen sin navnet Olav. ( De siste norske kongene før Kalmarunionen med Danmark og Sverige i 1397, var Håkon den 6. og han sønn, Olav den 4. )

Den 25.november 1905 kom kong Haakon, dronning Maud og kronprins Olav til Norge.

Kilder:

Aksel Skretting: Fedrelandet og verda, Oslo 1946
Aschehougs Norgeshistorie bd. 9 og 10, Oslo 1994
Norges historie bd. 12 (red. Knut Mykland ), Oslo 1978

Les mer: Gunhild Ramm Reistad: Betzy Kjelsberg og Drammen. Brakar AS, Drammen 1994

Artikkel - info 
Sist endret 08.09.2008 Terje Bautz
Opprettet 20.03.2007 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut