Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Reingjeteren
Rundt århundreskiftet 1800/1900 var det en del samer som gjette rein i Numedal og Hallingdal. En av disse var Johan Mikkel Zarissen, som i 1906 la ut på en sjebnesvanger tur over fjellet.



Av Ola Grøvdal


Nordvesten dro på enda mer og slengte snøen med hard hånd i ansiktet på den enslige skiløperen. Han bøyde bare hodet litt mer og forsøkte å holde kursen. Av og til når han fant litt ly for vinden, stoppa han opp og fant fram kompasset for å sjekke at han gikk i riktig retning. Kart hadde han ikke, for de militære karta som fantes, var like fulle av hvite flekker som kart over det indre av Afrika. Etter tjue år som reingjeter på Hardangervidda, kjente han hvert fjell, hvert vatn, hver elv, men det hjalp han lite når han var ute på så uvettig ferd som dette.

Han var innkalt som vitne i ei rettssak på Voss, og sjøl om han hadde bedt seg fritatt for å gå over vidda fra Uvdal i dårlig vær i korte januardager, hadde han fått beskjed om at han ville bli bøtelagt hvis han ikke møtte. Ja, ja, han Johan Mikkel Zarissen kjente slepa og visste hvor hvert læger lå, så han fikk vel friste.

Han hadde gått til Ulvelilægeret den først dagen. Det var ikke lange stykket heimefra, men det var ikke lenge det var lyst, og han ville ha hele dagen på seg over det verste stykket. Det var ei lun og fin natt i lægeret i sørhallet under Ulvelinuten, steinveggene var godt dytta med mose, og torvtekket holdt den verste frosten ute. Han spiste en dugelig frokost. Han kokte kaffe på grua og fylte halve koppen med sukker og skar lange remser av tørka reinkjøtt som han dyppa oppi så det ble lettere å spise. Han var godt over femti år, og om ansiktet var garva av vind og sol, så var kroppen lett og mager og musklene like seige som på en ungdom.

Han var ferdig med frokosten mens det enda var i grålysinga. Han tok seg god tid utafor lægeret før han bestemte seg for å gå videre, snakka litt til seg sjøl på morsmålet som han fremdeles holdt i hevd, men fant ut at været så brukelig ut. Vinden var sterk, men så lenge han var opplett, gikk det greit å følge slepa. Over den gråsvarte himmelen fauk svarte skyer, men de hadde ikke den lysere fargen i buken som snøskyer har. Han fikk prøve, så fikk han heller snu og få medvind tilbake.

Etter hvert som det var blitt tamreindrift både på Voss, i Eidfjord, Hol og Uvdal, var det blitt en del sørsamer i området. De fleste var fra Bindalen, Majavatn og Namdalen, men noen kom også fra den svenske sida av Kjølen. Det hendte seg at når Zarissen, Nursfjell, Jomafjell, Joma og andre møttes, at de snakka sørsamisk seg i mellom, både for at ikke vestlendinger og uvdøler skulle forstå dem, men også fordi det ikke fantes ord på norsk for alt det som gjaldt reinen.

Opp på Høljabrøtet var det nesten snøbart, og siden det ikke var noe jordfokk, fikk han et godt utsyn sør- og vestover. Snøen sto i hvite vifter utover stupa på østsida av Kosadalsbrøtet og fra den pyramideforma toppen på Store-Skrekken. Raudheller-skøran ligna ikke mye på knuvene på en knytta neve slik fokket dro et slør over dem, men han hadde Hyttebulægeret like nedafor seg, på de grønne viervollene mot Kvisle og Lågen, og Geitsjølægeret og Blåurdlægeret ved Djupa, så akkurat her var det ikke farlig å være ferdamann. Dette var området til Opdal Reinkompani som han hadde gjett rein for de siste åra. De hadde stor tro på at det skulle bli en god levevei, for det var slike en optimisme for alt nytt etter at unionen med Sverige ble oppheva i fjor. Hadde ikke været vært så ille, hadde han tatt seg tid til å se etter dem, men med denne nordvestkulingen ble alle spor viska ut. Sjøl om det var best om beite helt øst på vidda, på flyene ned mot Jønndalen og Imingen, trakk de på været, så de sto ventelig her inne et sted.

Da han kom ned til Lågen, gikk den enda åpen lange strekker i de flate strykene. Andre steder hadde snøen og isen laga breie bruer som det var lett å ta seg over på, men Johan visste hvordan ei isbru plutselig kunne gi etter. Han hørte vatnet buldre under skiene der han forsiktig staka seg over, men det var en dempa lyd, mest som en advarsel. En liten dott med rein skvatt opp da han kom uforvarende på dem. De satte av gårde mot været, men snart ville de slå i en stor bue for å komme opp bak han slik at de hadde kontroll på han. Det var mest ungbukk, så han, og de sprang aldri langt unna folk. Heller ikke Djupa satte seg imot at han tok seg over, og da han var kommet vel over de to store elvene, tok han seg tid til en god rast i lægeret.

Det var ikke mer enn midt på dagen da han gikk videre, men nå begynte vinden å dra på for alvor. Han begynte å bli farlig sterk, så han bestemte seg for å gå til Tormodslægeret og ligge over der. Da hadde han bare det farlige, åpne strekket fram mot Stigstuv og Bjoreidalen framfor seg. Han gikk på. Vinda økte på, og skyene kom fort. Noen av dem var så tunge av snø at de umulig kunne gå klar av toppene uten å slippe fra seg lasta si, og plutselig var alt bare isvind og snøkav. Det var helt umulig å vite hva som var jord og hva som var himmel, og hver lille dump i terrenget ble til et stup som gang på gang brakte han ut av balanse og overende. Lægeret lå i ly av Tormodbrøtet, han måtte ta av fra slepa og gå litt sørover, men han våga ikke å prøve på det. Han hadde bare et håp: greide han å følge vardene etter slepa forbi Stigstuv til han kjente skiene renne nedover Stigstuvdalen, var han berga.

Det var så tungt å gå mot vinden at han svetta til tross for kulda. Det var farlig å bli så varm, for når kroppen ikke makta å holde varmen opp, ville svetten bli iskald mot kroppen, og klærne ville få et islag ytterst. Hendene begynte å bli valne. I ly av en stor stein tok han en liten rast. Han hadde to valg: enten snu og renne østover med vinden i ryggen og håpe han fant et læger i uværet, eller fortsette ned mot Bjoreia. Der var det mange steinbuer, og kom han bare inn i den trange dalen, var han berga. Han visste han var i nærheta av Stigstuv, men det minka på kreftene sjøl om han gnog i seg noen kjøttremser.

Zarissen animasjonCopyright: Geir Helgen/Bjørn SvendsenDa han begynte å bli kald, bestemte han seg. Han krumma nakken og gikk på mot været. Han gikk og gikk, men merka etter ei stund at han ikke kom langt av gårde. Det begynte å bli mørkt, og snart ville han miste all retningssans. Rett som det var syntes han store reinflokker dundra forbi, og plutselig så han de bratte Bindalsfjellene fra oppveksten reise seg opp fra fjorden. Og vinden sang og sang, og han ble trøttere og trøttere. Og himmelen ble mørk.

Johan Mikkel skjønte at han ikke kom lenger. Han tok skiene av seg og satte dem opp i fonna. Så satte han seg sjøl til å vente i et søkk like ved. En ting visste han: han ville bli funnet, en gang.

Kilder: Alf Vennevik: Ein reingjetar på vidda, Langs Lågen 1992

Artikkel - info 
Sist endret 12.01.2010 Terje Bautz
Opprettet 25.05.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut