Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Brynhild Fantebane
Av Ola Grøvdal

Brynhild Olsdotter Wee ble født i Flå i Hallingdal på 1620-tallet. Hun gifta seg med Helge Nilsen Gulsvik og rundt 1660 overtok de gården Rustand i Nore. Gården var belasta med mye gjeld og ei høy landskyld. Gjennom hardt arbeid, rettssaker og nedsatt landskyld ble gården en av de rikeste i Nore.
Brynhild FantebaneFotograf: Copyright: Geir HelgenDrengen lå på årene som best han kunne nedover Norefjorden, men han kunne ikke hindre at den gynga litt sjøl om det var lite vind. Det var det at tyngdepunktet var kommet litt høyt, og han satt så vondt til og rodde omtrent fra framskuten. Hver gang han var litt uheldig med manøvreringa, smalt det fra bakskuten: - Du ror som ei taus! Å, ja, Brynhild visste godt at hun var for et sant helvete å regne, og hun lot ingen, minst av alle denne udugelige drengen, få se at hun felte ei tåre nå og da. Han Nils var nå minstebarnet, da, og han ynka seg av og til så det gjorde forferdelig vondt å være mor. Men hun venta seg ikke medynk fra noen, til det hadde hun arbeidd for hardt og skubba for mange til side i de seksti åra hun hadde levd. Utseendet hadde hun aldri hatt med seg, men hun hadde medgift nok til at de flaug etter henne både den ene og den andre i Flå. Så de kom ikke som fattigfolk til Nore, hun og Helge, sjøl om gården var nedlessa i skyld, men de var to alen av samme stykke, og nå ble de regna for de mest velhavende i bygda.

De hadde lagt Nils på noen fjøler oppå toftene i båten, og han lå bedre der enn om de skulle båret han rundt fjorden. Noen kjerrevei fantes det ikke, men på vinteren kjørte de slede på isen. Det ble ille nok for han når de skulle bære han opp stien fra Kråkesanden heim til Rustand. Hun hadde ikke noe tro på at han kom til å stå det over. Knivhogget han hadde fått i hodet og nedover halsen, var djupt og stygt, og hele sida av ansiktet hadde hovna opp og var blårødt på farge, det lille som vistes mellom reivene. Hun var ikke av dem som hadde mista så mange. De fleste ungene hennes hadde hun berga til voksen alder, men nå var det ikke stort hun kunne gjøre for å verge dem, annet enn å sørge for at han ble et hode kortere, Anulf Hvammen, når han kom for tinget. De kalte henne ikke for Brynhild Fantebane for ingen ting!

Å, de tre fantene hadde nok trodd de bare kunne ta for seg når de traff på et enslig kvinnfolk på stølen langt til skogs. Hun visste vel at budeier kunne bli utsatt for så mangt av mannfolk som rak skoglangs, men at de kunne tro at de kunne fare fram som de ville mot Brynhild Rustand! Hun fant seg da i at fikk matbiten, hun sprang da fra mysekjelen som primen sto og kokte inn i, og ga dem både flatbrød og utblanda mjølk. Men da de gikk på buret og begynte å ta for seg av det hun hadde ysta og kinna for vinteren, ga hun dem klar beskjed. - De får oppføre døkk som folk, sjøl om døkk e fanta!
- Hø, blåste han som var anføreren deres, en liten, breibygd kar, og vifta med kniven framfor henne: - akta deg for kniven, mor, eller kan det hende du får knivsting for gjestfriheta di! Og så tok de til å fylle meisene sine til de nesten rant over for dem.

- Takk for maten, mor! ropte de flirende da de hadde fått armene inn i bærereimene. - Her har døkk litt niste på reisa! svarte Brynhild, hun hadde ei djup sleiv i den kokende mysen, og så slengte hun innholdet i ansiktet på lederen. I sjokket og med fulle bører nådde de ikke å komme seg unna de to andre heller før de også hadde fått med seg "niste", gloheit myse som rant nedover hode og ansikt. Skrikende og halvblinde vrengte de meisene av seg mens de prøvde å tørke vekk mysen med den ene hånda og vifte rundt seg med tolleknivene med den andre. Men hun skvetta bare mer myse på dem, og de fant snart ut det ville bety døden for dem å ta kampen opp mot det gale kvinnfolket. Han som var verst medfaren, sprang i ørska rett inn i trær og busker, og det var tydelig at han ikke så stort. Bare den ene så ut til å ha berga synet slik som han sprang.

Dagen etter fant hun den ene fanten død i skogen ikke langt unna. Hele ansiktet var forbrent, men verst hadde det gått ut over øynene. Lensmannen ble budsendt, de lette i flere dager og fant til slutt en til drukna i tjørna. Han hadde nok ramla uti i blinda. Bare den tredje fanten så og hørte de ikke noe mer til. Noen ordentlig grav og vigd jord fikk ikke fantene ligge i, men de fikk da såpass som ei steinrøys over seg borte i skogkanten. For hennes del kunne de gå igjen der i skogen så mye de ville, de hadde nok lært å holde seg unna Brynhild, både de levende og døde, om de hadde vondt i sinne.
Hun tørka umerkelig bort noen tårer mens hun bøyde seg over Nils. Hun hadde prøvd å advare både Helge og Nils mot dette festerølet på Vrenne. Det var ikke mer enn fire år siden denne valdrisen hadde drept en mann på nabogården, og hun syntes det sto dårlig til med lov og rett i landet enda de skreiv 1682, for det fantes så mange utveier for en drapsmann. Hun hadde nok hørt at Anulf Hvammen ville løse kongedagsbrev, så han kunne gå som en fri mann til saka kom opp på tinget om et par års tid. Han hadde lyst ugjerninga på seg, for han gikk til Gvilstein og sa hva han hadde gjort, og med dem som vitner skulle han dra til fogden. Men hun fikk nå se om han våga seg til å møte i retten, for gjorde han ikke det, hadde han forbrutt saka si og ble fredløs og da sto det i loven at "han have forbrudt hans liv og hodet fra kroppen ved sverdet at fraskilles hvor og når han vorde pågrepen".

Brynhild retta seg opp i båten og så nedover fjorden. Der, med sørvendte jorder oppe på den flate hylla bak berghammeren ved fjorden, lå Rustand med vidt utsyn mot fjellet på den andre sida og fjorden i begge retninger. Bak lå skogen, mil på mil med skog som hørte dem til. Hun hadde det sagt det spåkjerringa som spådde henne da hun var lita at hun ætta hennes skulle bli rik og sitte på gården i sju ætteledd. Vel, hun hadde gjort sitt, nå fikk de seks neste ledda ta fatt på sine oppgaver.

Hun hadde bestemt seg for det da hun trådte inn i stua på Vrenne og så blodet fra Nils som hadde spruta oppetter vegger og utover golvet, at ingen skulle få si at Brynhild Rustand hadde mykna på sine eldre dager. Hun retta seg under takåsene og lot dem få høre det, hardt som et steinskred: - E ser de har slakta. Kor har de oksen?
Artikkel - info 
Sist endret 29.01.2013 Terje Bautz
Opprettet 30.04.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut