Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Faredag eller flyttedag var to ganger i året
14. oktober var faredag/flyttedag for tjenestefolk på landet og hushjelpene i byen. Sammen med 14.april var dette de lovlige sluttdatoer for dem som ville ut av tjenesten som hushjelp, dreng, stallkar eller tjenestejente


Av Terje Bautz

Begge dager ble brukt til jobbmarked på torvet i byene. Her møttes de som trengte ny jobb og de som ville ha ny ”taus” hushjelp, dreng eller ”innejente”.

Drammen_pigemarked Pigemarked i Drammen.
Både leiekontrakter og hushjelpenes
arbeidsavtaler gikk ut på faredag.
Her har hushjelpene møtt opp på
Strømsø torg for å skaffe seg
ny huspost.
Foto fra 1929


Tjenestejente har i uminnelige tider vært det vanligste kvinneyrket. Da byene for alvor vokste seg store opp mot 1900 var tjenestejente største yrkesgruppe for kvinner både i bygd og by. I 1900 var det 105 000 tjenestejenter i Norge. Det vil si nesten 40% av alt lønnet kvinnearbeid.

De fleste tjenestejentene var ugifte. Å tjene i andres hjem var gjerne en kortvarig karriere i påvente av noe bedre.

Tjenestejentene var underlagt Tyendeloven og hadde særdeles små rettigheter. Det var 3 måneders gjensidig oppsigelsestid frem til de to fastsatte fare/flyttedagene i april og oktober, men det var en enkel sak for en arbeidsgiver å bli kvitt ei tjenestejente på dagen. Det kunne være nok å beskylde henne for ”natteløberi”.

tjenestejenter Jenter som flyttet til byen tok seg ofte tjeneste som hushjelp. I større husholdninger kunne det være både to og flere piker. Kokeapparatet,- "beatricen" -som står på jernbordet, antakelig i fotografens ateliér, var en viktig teknologisk nyvinning i matstellet. Den hadde stor utbredelse i mindre husholdninger og var enkel å bruke når en ikke ønsket å fyre opp i vedkomfyren. Den måtte passes nøye, slik at den ikke sotet. Beatricen og parafinlampa var oljealderens beskjedne forposter.
Kilde for foto og tekst; Norges kulturhistorie, bind 5, 1983

Å søke huspost skjedde på mange måter. Helst ble det formidlet gjennom slekt og kjente, men det fantes festekontorer som formidlet arbeidskraft og arbeidsplasser.
I Drammen møttes herskap og tjenere på Strømsø torg på faredagene, og det ble akkordert og kjøpslått. ”Socialdemokraten” skrev i 1895: ”Her stod arbeidssøkende nærmest på fesjå. De ble gransket, veiet og målt. En kunne være fristet til å kalle det et slavemarked”.

Kilder:
Norges kulturhistorie, Aschehaug 1983
Troels-Lund, Dagligliv i Norden, Gyldendal 1939

Artikkel - info 
Sist endret 13.10.2008 Terje Bautz
Opprettet 13.10.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut