Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Sundhedsloven av 1860.
Helse - en menneskerettighet for enkeltindividet

Stor konsentrasjonen av mennesker på liten plass, mangel på rent vann og hygieniske avtreder, dårlig hygiene og forurensing utgjorde en alvorlig trussel mot helsen.
Sunnhetsloven av 1860 var viktig i sin tid. Loven var et ledd i de helsereformer som kom med den industrielle revolusjonen og i et Europa under omforming. Den var radikal i sin samtid, reflekterte opplysningstidens tanker og var i tillegg fremtidsrettet.


Av Hanne Garaas

Befolkningsvekst og smitte i luften
Etter napoleonskrigene økte innbyggtallet i Norge med to tredjedeler fra 1815 til 1855. Det var vanskelig å skaffe seg et utkomme, og mange flyttet inn til byene. Antall mennesker som fikk fattigunderstøttelse økte, og levekårene var meget vanskelige for store deler av befolkningen. I tillegg herjet mange epidemier, som medførte at mange ble syke og at dødeligheten steg.

Legene fikk større innflytelse på grunn av epidemiene samtidig som debattene om samfunnsmedisin kom. Den offentlig interessen for smittesomme sykdommer økte, i hvert fall fra 1830-årene.

Særlig to sykdommer rammet hardt; Kolera og lepra. Koleraen kom hele tre perioder. Den rammet først og fremst byene, og 60 – 70 % av de som ble smittet døde av sykdommen. Effektive tiltak kunne derfor redde mange liv. Historikeren Jens Arup Seip skriver: ”I løpt av 1850-årene gikk det med gru opp for de bedrestillede at epidemier og sykdommer som herjet i fattigkvarterene nettopp av den grunn også truet dem.”[1]

Påvirkning fra England
I England hadde det vært sosialt opprør på grunn av epidemiene, og man antar at også den norske stat så at dette kunne skje her.

En engelsk jurist, Edwin Chadwick (1800-90) var ansvarlig for fattigloven av 1834 i England. Han så sammenhengen mellom dårlige levevilkår og uhelse. I tillegg klarte han å dokumentere de nasjonaløkonomiske konsekvenser fattigdommen skapte. Dette arbeidet banet vei for Englands første folkehelselov. Etter demokratiske prinsipper og med lokal forankring satt man i gang arbeidet med vaksinasjon, forbedring av vannkvaliteten, boliger og ernæring.

Sunnhetsloven
Sunnhetsloven ble bygget etter engelsk mønster. Loven var inndelt i to kapitler, hvor det første kapitelet omhandlet organiseringen av et helsevesen med både faglig og politisk forankring på lokalt plan. Andre kapitel var en videreføring av utkastet til lov om smittsomme sykdommer, hvor sykdomsforebygging og bekjempelse av smittsomme sykdom ble behandlet.

Under Stortingets behandling av loven tvilte flere fra bondeopposisjonen på om loven var mer til skade enn til gavn, men den ble vedtatt.

Organiseringen av helsearbeidet
Sunnhetskommisjoner (senere kjent som helseråd) skulle oppnevnes, og etter loven skulle en offentlig lege, ”Embedslæge” være formann. Rådmannen og stabsingeniøren skulle også være medlemmer i kommisjonen, pluss tre andre som ble valgt av bystyret. I landkommunene skulle ”den hele Communerepresentation” (hele kommunestyret) utgjøre sunnhetskommisjonen. Fra 1931 skulle også minst en kvinne velges inn som medlem av sunnhetskommisjonen.

Begrunnelsen for hvorfor man valgte å legge myndigheten til lokalt politisk nivå var todelt; Lovgiver mente at bestemmelser i loven kunne medføre: ”Indskrænkninger ikke blot i Eiendomsretten, men endog i den personlige Frihed” I tillegg mente lovgiver at: ”De locale Styrelser, valgte af Befolkningen selv, bør det overlades at træffe Bestemmelser af hiin Art, naar de have overbeviist sig om deres Hensigtsmæssighed.”

Begge motivene er uttrykk for det politiske behov for balanse mellom hensynet til kollektivet og den økonomiske liberalismens vektlegging av individets frihet og rettigheter.

Kommisjonenes oppgaver
Kommisjonenes hovedoppgave var å forebygge sykdom. De skulle også organisere et beredskapsapparat, slik loven beskrev det, som skulle tre i kraft ved epidemier og smittsomme sykdommer. Formålet var særlig å hindre spredning av smitte og minske helseskadelige faktorer i miljøet.

Sunnhetskommisjonene skulle ha fokus på forebyggende helsearbeid og de skulle fastsette ”sundhetsforskrifter”. Mange av reglene som ble fastsatt er vanskelig å fatte noen generasjoner etter.

Sunnhetskommisjonene arbeidet også med hygiene i boliger med faktorer som; lys, luft og antall beboere. Det ble også vedtatt regler for bygging av boliger; forbud mot å bygge på fuktige steder, krav om at vinduer skulle være av en viss størrelse og krav om avstand mellom bolighus og fjøs, utedoer og gjødselhauger. Mange av reglene var begrunnet i at man mente at luft kunne skade sunnheten.

Regler som gjaldt for offentlige hus som teater, skoler og rettslokaler var også viktig i det forebyggende arbeidet.

En viktig del var kunnskapsformidling om forebygging av sykdom. For medisineren Michael Krohn var det viktig å få gjennomslag for en sunnere livsførsel, og han holdt en rekke populærvitenskaplige foredrag som distriktslege i Indre Nordhordland legedistrikt. En rekke av hans foredrag er publisert av Universitet i Bergen.[2]

Hva har vi lært av Sunnhetsloven?
Sunnhetsloven la faglig og administrative rammer for forebyggende helsearbeid. Loven har vært et viktig arbeidsverktøy for lokalt helsearbeid, både for distriktslege og kommunalt helseråd helt frem til 1984.

Samfunnet fikk en økende forståelse av hvor viktig det var for den alminnelige folkehelsen å igangsette ulike tiltak, som f eks ”nattmannens”, senere renovasjonsvesenets, arbeid med å samle inn og behandle avfall på en organisert måte.

I dagens lovverk kjenner vi igjen Sunnhetslovens risikofaktorbeskrivelse og forholdet mellom uhelse og miljø. Lov om smittsomme sykdommer er ”barnet” av Sunnhetslovens andre kapitel.

Temaet: Helse - en menneskerettighet for enkeltindividet, er stadig like aktuelt. Fokuset er flyttet fra arbeidet med alvorlige og livstruende sykdommer til i stor grad å ta utgangspunkt i sunnhet og helse. På nettsiden regjeringen.no skrives følgende:

”Folkehelsearbeid er samfunnets samlede innsats for å styrke faktorer som fremmer helsen, redusere faktorer som medfører helserisiko og beskytte mot ytre helsetrusler. Videre skal folkehelsearbeidet bidra til en jevnere sosial fordeling av faktorer som påvirker helsen.

Folkehelsearbeidet er sektorovergripende og omfatter tiltak i mange samfunnssektorer med sikte på å:

  • Utvikle et samfunn som legger til rette for positive helsevalg og sunn livsstil
  • Fremme trygghet og medvirkning for den enkelte og gode oppvekstvilkår for barn og ungdom
  • Forebygge sykdommer og skader.”
Artikkel - info 
Sist endret 19.04.2010 Terje Bautz
Opprettet 19.04.2010 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut