Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
”De gyldne fløyer skjøt lyn i solen”.
Til Oldsakssamlingen ble det i 1923 innlevert en skipsfløy som opprinnelig hadde stått i spiret på Heggen kirke på Modum. Skipsfløyen hadde i noen år hørt til Fritz Thaulows Samlinger. Men lenge før dette, trolig 1000 år tilbake i tid, ble denne fløyen brukt i stavnen eller akter på et vikingskip.



Av Nils Johan Rønniksen

Enhver som har sett vikingskipene på Bygdøy og utstyret som fulgte med i de store skipsgravene, vil være slått av beundring over forfedrene som kunne prestere slike mesterverk. I våre dager vil båtbyggere kopiere våre gamle mestre ved å bygge en fullskala modell av Gokstadskipet. Men de må til utlandet for å finne høvelig rettvokst eiketømmer til nybygget.

Det som ikke er så kjent blant folk i Buskerud, er at det fra Modum ble innlevert (1923) en skipsfløy som opprinnelig hadde stått i spiret på Heggen kirke. Skipsfløyen hadde, når den ble innlevert, i noen år hørt til Fritz Thaulows Samlinger. Men lenge før dette, trolig 1000 år tilbake i tid, ble denne fløyen brukt i stavnen eller akter på et vikingskip.

Skipsfløyen fra Heggen er ikke så stor, bare 28 x 19 cm. Den er av messingfarget kobber og veier 850 gram. Den er svakt avrundet med hull til feste for metall- eller tøystrimler. Dekoren er praktfull i den såkalte ringeriksstil som gjør at fløyen kan tidfestes til 1000-tallet.

Øverst oppe, på spissen av fløyen troner en støpt løve.

På den ene siden av fløyen er gravert inn to løver i sprang med vaiende manker og med klør ute til angrep. Den andre siden har ørnen som motiv i kamp med en slange. Løven er symbolet på den overmektige styrkes kongelige dyr. Ørnen er frihetens og stolthetens symbol.

Heggenfløien Vindfløi fra Heggen kirke, Modum, Buskerud
C.23602. Kulturhistorisk museum,
Universitetet i Oslo. Tegnet av Tone Strenger

”Ringeriksstilens karakteristiske lange bladfliker med opprullet tupp, border av akantusblad og palmetter danner rammen om de to siders meningsfylte, symbolske hovedmotiver”, skrev Martin Blindheim i en omtale av Heggenfløyen i 1979.

Betegnelsen ringeriksstil har sin opprinnelse i at storparten av de norske runer og ornamenter er ristet på den rødlige sandsteinen fra Ringerike. Det var professor Haakon Shetelig som i 1910 innførte denne betegnelsen. Blomstringstiden for denne stilarten regnes til ca. 1000 – 1060. Strandsteinen fra Hallingdal er et lokalt eksempel på en runestein i ringeriksstil.

En kan se flere bulker på den nedre del av Heggenfløyen. Det betyr at den har vært skutt på med piler. Når skjedde det? Det kan bety at fløyen har vært i kamp for 1000 år siden, men også kan det være at den har vært utsatt for hærverk i nyere tid. Brukt som blink av folk som ikke visste bedre.

Opprinnelig har Heggenfløyen vært større. I middelalderen en gang ble den buete undersiden kuttet om lag 6 cm og det brede kantbeslaget tatt vekk. Et smalere kantbeslag ble satt på isteden. Kantbeslaget har 14 hull der det har vært festet strimler av tøy eller metall.

Hvordan kunne slike skipsfløyer havne som vindfløyer på kirkespir? En forklaring er at langskipenes eiere forærte kirkene disse gjenstandene når det ikke lenger var aktuelt å bruke dem i sjøkrig. En annen forklaring er at kirkeloftet var oppbevaringssted for leidangsutstyret som etter hvert ble umoderne og glemt. Heggenfløyen er ikke rettvinklet og har derfor ikke vært brukt som vindfløy i en mastetopp. Den har stått på en svakt skrånende stang og plassert enten i stavnen eller på akterenden av skipet. Der var den et like aktuelt symbol som flaggene er i vår tid. Skipsfløyen kunne virke imponerende og skremmende på en fiende der ”de gyldne fløyer skjøt lyn i solen” som det heter.

Det er funnet i alt 8 slike fløyer i Norden. Fløyen fra Källunge på Gotland er svært lik Heggenfløyen. Motivene er forskjellige, men begge er i praktfull ringeriksstil. Også Källungefløyen har en løve på topp.

”Merki” var i middelalderen den vanlige betegnelsen for en bærbar spydfane, et felttegn på land eller sjø. Annerledes var en ”flaug” som var et vaiende eller avstivet flagg på mastetoppen, mens ”vedrviti” var en stiv bronsefløy i skipets stavn eller mastetopp.

Disse symbolske merkene kunne ha navn. Harald Hardrådes fane het ”Landeydan” (”Landøderen”) og Harald selv kalte ”Landeydan” for sitt kjæreste eie. Seinere, i borgerkrigstiden under kong Sverre, hører vi om en fane som het ”Sigrfluga” (”Seiersflyveren”).

På en 25 cm lang knortekjepp som er funnet ved utgravinger ved Bryggen i Bergen (1200-tallet). er det skåret inn stavnen på hele 48 skip. Der kan vi se de berømte drakehodene, men også skipsfløyer i stavnen.

Fløyene ble større med tiden. Fra Norderhov på Ringerike kjenner vi en fløy med St. Hallvardmotiv. Den måler 44 x 51 cm og veier 2,6 kg. Den kan sammenlignes med en fløy fra Høyjord i Vestfold. Begge fløyene er grovere arbeid og har trolig vært mastefløyer.

Artikkel - info 
Sist endret 29.11.2011 Terje Bautz
Opprettet 22.02.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut