Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Søskenparet Åse og Peder fra Hole prestegjeld
I 1737 fødte Åse Gulbrandsdatter fra Hole ei jente. Åse var bare atten år og ungen var født utenfor ekteskap. Dette var ikke bra, men langt fra uvanlig. Skjebnesvangert var det derimot at Åse oppga sin femtenårige bror Peder som barnefar. De to ble nå ubønnhørlig trukket inn i en nådeløs og brutal prosess. Blodskam var en forbrytelse som skulle straffes med døden. De to søsknene ble forhørt og begge tilsto.


Av Nils Johan Stoa

Åse og Peder var fra husmannsplassen Avdal i Hole prestegjeld, der de bodde sammen med foreldrene og to yngre søsken. Vi må tro at den vesle familien har levd et normalt liv fram til ettersommeren 1737. Men så ble alt snudd dramatisk på hodet.

Etter ordre fra amtmannen ble de to arrestert og kastet i arresten. Her skulle de vettskremte ungdommene sitte til saken var ferdig etterforsket og domTegning: Geir Helgen hadde falt. Det var meningen at besteforeldrene skulle overta ansvaret for den nyfødte, men dette kunne ikke skje før barnet var avvendt. Derfor skulle Åse fortsette å amme, men med lenker og fotjern og strengt vakthold.

I begynnelsen av oktober ble retten satt på By tingstue. Åse og Peder tilsto på nytt sin store synd. Sakens fakta var klare, det samme var lovens bokstav. Aktor krevde dødsstraff for de to tiltalte, "andre til Afsky og Afskrekkelse". De hadde ikke mye å unnskylde seg med, men kanskje kunne de reddes av sin unge alder? Verken Åse eller Peder var konfirmert, og derfor hadde de strengt tatt heller ingen kunnskap som gjorde dem i stand til å vurdere rett mot galt og ta den fulle konsekvens av sine handlinger. Hadde de lært å lese og skrive, ville forsvareren vite? Svaret var nei. Hadde de så noen kunnskap om den evige og allmektige Gud som hadde skapt dem? Her viste svaret at de hadde "ingen Underretning at give om deres Christendom". Forsvareren forsøkte seg med at ingen kunne regnes som "fuldkommen Menneske" som ikke hadde fått del i den hellige nattverd, og det fikk man først som konfirmert. Som ukonfirmerte kunne de ikke regnes som myndige, og heller ikke rammes av lovens bestemmelser om dødsstraff, påsto han.

Aktor på sin side innvendte at dette ikke kunne være avgjørende, de tiltalte var begge over fjorten år, lovens aldersgrense for den strengeste straffen. Det mente også retten, som dømte de to til døden. De skulle begge miste sitt liv ved sverdet. En uhyggelig stemning må ha lagt seg i By tingstue da sorenskriveren leste opp dommen over de to søsknene.

Tegning: Geir HelgenEn dødsdom fra bygdetinget måtte også behandles av overretten, men alle visste at utsiktene til mildere straff var små. Da gjensto kongens nåde som eneste redning. Forsvareren forfattet et bønnskrift som ble sendt til København. Her beklaget de stakkars foreldrene seg over den skjebne som nå ventet de to barna deres, og ba majesteten lytte i nåde til deres ”Graad, Suk og Bøn”. De ba innstendig kongen om å pardonnere de to på livet, ”i Synderlighed Moderen der haver et lidet Spæbarn paa Brystet”.

Amtmannen støttet søknaden. Han påpekte at de to dømte ”af Fornuft skal være meget eenfoldige,” og at unge mennesker uten noen form for undervisning ikke kunne ventes å øyne den fulle rekkevidde av sine handlinger. Han anbefalte at Åse og Peder burde slippe dødsstraff og i stedet sitte en stund i fengsel.

Og kongens nåde var stor, men ikke større enn at de begge skulle sperres inne for resten av livet. Åse Gulbrandsdatter skulle innsettes i Christiania tukthus og Peder Gulbrandssøn på Akershus festning. Begge måtte få god kristendomsundervisning der de havnet, slik at de virkelig kunne "komme i Erfaring om deres Synds Storhed".

Peder ble overført fra lensmannsarresten til Akershus festning den 7. mars 1738. Her skulle femtenåringen leve og arbeide i jernlenker sammen med resten av "slavene", mange av dem hardkokte volds- og vinningsforbrytere. Hvordan det gikk ham vet vi ikke. Høyst sannsynlig varte det ikke lenge før gutten bukket under i sykdom, vanskjøtsel og elendighet.

Åse endte altså på tukthuset i Christiania. Hit skulle man sende løsgjengere, tiggere, løsaktige, drikkfeldige, arbeidssky, småtyver og andre eksistenser som ikke burde gå løs. På tukthuset skulle de læres opp til forskjellige arbeidsoppgaver og sammen med en solid porsjon Gudsord skulle dette gjøre dem til bedre mennesker og undersåtter. På dette tidspunkt var tukthuset fortsatt under bygging, og fram til det sto ferdig skulle Åse bli sittende i arresten. Da det nye fengselet åpnet sine porter, sto Åse fra Hole så å si først i køen. Torsdag den 7. september 1741 ble hun skrevet inn i fangeprotokollen som den aller første innsatte. Hun ble ikke sittende lenge. Den stakkars jenta døde her i landets første forbedringsanstalt natt til 9. oktober året etter.

En hard skjebne? Utvilsomt, men vi skal også huske at Åse og Peder ikke levde i vårt samfunn og vår tid. Deres forbrytelse og straff fant sted for mer enn to og et halvt århundre siden. Etter tidens tankegang, lovverk og domspraksis ble de verken utsatt for vilkårlig eller urimelig behandling. Deres forbrytelse var grov og alvorlig, det ville ingen benekte, heller ikke at en stor synd krevde en streng straff. Hvem hadde vel sagt at rettferdigheten ikke skulle være streng? Og nåden de ble vist var heller ikke liten, sett med den tids øyne. Men om det var til trøst for Åse og Peder – se det er en helt annen sak.

Kilder og litteratur: Nils Johan Stoa: I hine hårde dage, Cappelen 2003, s. 122 ff. Tingbok for Ringerike og Hallingdal 1735-38, fol. 249b-251a. Fogderegnskap for Ringerike og Hallingdal 1738. Danske kansellis forestillinger 1738. Christiania tukthusarkiv, fangeprotokoll II-1. Buskerud amt, kopibok I-6 1735-44, innstillingsprotokoll 1 1719-46, samt eldre brev I-11. Hole kirkebok I-1 1716-65.

Artikkel - info 
Sist endret 17.04.2012 Terje Bautz
Opprettet 08.05.2007 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut