Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Klokkeren i Nes
Den 7. desember 1734 ringte bryllupsklokkene i Nes kirke i Hallingdal. Denne gang var det nok andre som besørget klokkeklangen, for nå var det klokkeren selv som skulle smies i Hymens lenker.



Av Nils Johan Stoa


Johannes Wilhelmssøn Wedemann var dansk av fødsel og hadde kommet til Nes noen år tidligere. Han fant seg godt til rette i bygda. Han og sognepresten kom godt overens, og et høvelig gifte fant han på Strømsø i Drammen. Johanne Marie Moss het den utkårede, hun var datter av byborgeren Hans Moss, og et godt gifte for en klokker. Som seg hør og bør en kirkens mann, var det heller ingen tvingende omstendigheter i forbindelse med giftermålet. De ekteskapelige aktiviteter ble igangsatt med imponerende presisjon. På slaget ni måneder senere kom den første ungen til verden; lille Hans Wilhelm, oppkalt etter begge bestefedrene. Senere fikk ekteparet et barn til. Alt syntes å være fryd og gammen for den lille familien oppe i Hallingdalen. Det var bare én hake ved det hele: Johannes Wedemann var allerede gift; han hadde en kone i København.

Dobbelspillet ble avslørt etter et par år. Hvordan det hele startet, vet vi ikke, men sommeren 1736 gikk det en rekke brev mellom biskopen i Christiania og Judith Hansdatter, Wedemanns første kone i Skarpretterens utstyrFotograf: UkjentCopyright: Oslo bymuseumKøbenhavn. Resultatet av myndighetenes etterforskning ble at amtmannen fikk ordre om å fengsle klokkeren. At dette var alvorlig, var det ingen tvil om. Straffen for bigami var dødsdom og halshogging: "Hvilken Egtemand, eller Egteqvinde, sig med en anden i Egteskab indlader, bør at miste sin Hals".

Da Johannes klokker ble arrestert 17. november, hadde han ikke annet valg enn å tilstå. Konfrontert med bevisene måtte han bare innrømme at han allerede var gift med Judith Hansdatter i København, slik det sto i presteattesten som nå ble lagt fram for ham. Alt da giftermålet med Johanne Marie fant sted, hadde det gått rykter om at klokkeren var gift på annen kant, men dette hadde han benektet på det mest bestemte og ukristelige vis; med de "allerstørste og Græsseligste Eder!" Men nå lå bevisene på bordet, og den arme synder kunne bare be om nåde og tilgivelse for "sin Skrøbeligheds Feil og Forseelse". Men nåde var ikke just noe man strødde om seg med i 1700-tallets rettspleie. Dette så ille ut.

Johannes Wedemann hadde giftet seg med Judith Hansdatter i Holmen kirke i København 8. mai 1713. Deretter fulgte noen år i en karrig tilværelse, med fattigdom og elendighet for det unge paret. Johannes var ikke i stand til å skaffe dem et skikkelig levebrød i hovedstaden. Derfor ble Judith igjen i København, mens ektemannen skulle søke livsopphold annetsteds. Dette var de etter sigende enige om, og Johannes dro til Ålborg for å finne seg arbeid. Her ble han fram til 1729, og hele tiden brevvekslet de to ektefellene.

Men heller ikke i Ålborg smilte lykken til Johannes. Derfor dro han videre til Norge. Her, blant snø og is og halvville nordmenn burde det være bruk for en mann som Johannes Wedemann; en sann kristen og måtelig lærd. Fortsatt skrev han til sin kone der nede i Kongens by, helt fram til 1735 påsto han selv. I retten ble det senere fremlagt et brev fra Johannes til Judith datert den 3. november 1729, der han lovet på tro og ære at han aldri skulle forlate henne. Men det siste brevet fra Judith kom i samme måned, og etter dette hørte han aldri mer fra henne. Kanskje hun var død? Det grunnet han mye på, og spurte alltid etter henne når han traff folk som hadde vært på de kanter. Til slutt fikk han vite fra noen sjøfolk at kona var avgått ved døden. Det var da han fikk sitt "enfoldige Forset at indlade sig i et andet Egteskab". Men han hadde jo handlet i god tro?

Det var ikke retten enig i. Johannes skulle ikke nøyd seg med "løse Skipperrykter". I en så viktig sak hadde han plikt til "nøye at efterforske og undersøge" omstendighetene, og han skulle skaffet seg de nødvendige attester og beviser. Med slik skjødesløshet lå klokkeren dårlig an.

Mens etterforskningen pågikk, gikk det slik at Judith i København endret syn på saken – og på Johannes. I sakens første fase spilte hun på lag med myndighetene i Norge, og ville ha ektemannen straffet. Da hun fikk kjennskap til det forskrekkelige sidespranget, ble hun rasende, som rimelig kan være. Dette skulle Johannes få svi for! Men i ettertankens lys så hun det hele på en ny måte. Fra fengselet skrev Johannes til henne og beklaget sin brøde. Dette hadde han ikke gjort, forklarte han, av "forsettelig Ondskab," men av "enfoldig Uskyldighet". Til overmål går det opp for Judith at det henger en dødsdom over ham. Nå setter hun seg i sving og skriver en rekke brev til både, biskop, amtmann, lagmann og konge. Hun tar Johannes i forsvar, og forklarer at hun først, i sin "Nidkjærhet og Alteration" hadde skrevet ord som ble ektemannen til skade. Dette hadde nå gitt henne "stor Hjertesorg og Bedrøvelse," for Johannes var slett ikke å laste for det som hadde skjedd. I København hadde hun flyttet fra sted til sted. Johannes kunne jo ikke vite hvor hun bodde, og posten hadde ikke kommet fram. Johannes var uskyldig og måtte settes fri, mente hun nå.

Likevel kunne saken bare ende på én måte: Som ventet lød dommen på at Klokkeren Johannes skulle "miste sin hals," på samme måte som sin navnebror Døperen. Nå kunne Johannes bare be tynt om kongens nåde. Den fikk han også, godt hjulpet av et brev fra Judith. Livet skulle spares, og det første ekteskapet skulle stå ved makt. Men all hans eiendom skulle tilfalle kongen. I praksis betydde dette halvparten av hans og Johanne Maries felles eiendom. Men dette ble det ingen penger i statskassen av. Lensmannen i Nes holdt skifteforretning og registrerte boet. Det var verdt usle 50 riksdaler, med ei sengedyne og ei ku som de mest verdifulle gjenstandene. Da gjelda var på over 100 riksdaler, ble det ingen ting igjen til futen.

Johannes klokker ble løslatt 1. mars 1738. Familieliv og yrkeskarriere lå i ruiner. Men hodet satt fremdeles på skuldrene. Det kunne tross alt gått verre. Og i Kongens by ventet Judith.

Hva skjedde med Johanne Marie, hans siste kone? Straff og dom gikk hun fri for, uskyldig og uvitende som hun var om ektemannens krumspring. Men også hun satt tilbake med et havarert privatliv, bedratt og ruinert, uten mann og forsørger og med to unger som nå i realiteten ble farløse. Som så ofte ble de som selv var uten skyld, rammet hardest.

Kilder og litteratur: Nils Johan Stoa: I hine hårde dage, Cappelen 2003, s. 127 ff. Ringerike og Hallingdal fogderegnskap 1738. Ringerike og Hallingdal sorenskriveri, tingbok I-36, s. 134a-135a, 142ab. Buskerud amt, kopibok I-6 diverse steder, innkomne brev rekke I-11. Nes og Flå kirkebok 2, s. 102b.

Artikkel - info 
Sist endret 06.01.2010 Terje Bautz
Opprettet 14.03.2007 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut