Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Munnharpa i Buskerud
”Kem er det som har tunge men ikkje lunge og likevel kan både kvede og sjunge?" (Gåte)


Av Veronika Søum

Selv om mange tror det, er munnharpa absolutt ikke en norsk oppfinnelse. Det har vist seg at munnharpa opprinnelig stammer fra Asia. Antageligvis kom den til vår del av verden før år 500, mens den i Norge har blitt brukt siden 1200-tallet. I Asia har de munnharper både av tre, bambus og i metall.
Munnharpene av tre og bambus er ganske forskjellige fra de munnharpene vi bruker her til lands, spilleteknikken varierer også svært fra land til land. Det samme gjør bruksområdet. I Norge har den stort sett blitt brukt som melodi-instrument, i andre land blir munnharpa først og fremst brukt som
rytme- eller bare effektinstrument. Særlig bruker de munnharpa på denne måten i Asia, der klarer de å etterligne både regndråper og gjøkegol.

Det er ikke mange steder i Norge vi finner munnharpetradisjoner. Både i Telemark, Valdres og Gudbrandsdalen har det vært et aktivt munnharpemiljø, men det rikeste og best bevarte finner vi i Setesdal. Setesdal har hatt en rekke gode smeder som etter hvert har utvikla munnharper av svært god kvalitet, faktisk blant de beste i verden.

Her i Buskerud er det Hallingdal som har de sterkeste munnharpetradisjonene. Den har blitt brukt en del, men har hatt relativt lav status slik at den har tapt plassen for fela og dansen. I dag bor en av de fremste munnharpesmedene i Norge på Torpo. Navnet hans er Jakob Lavoll, også bare kalt Munnharpe-Jakob. Den mest kjente munnharpespilleren fra Hallingdal, er Hallgrim Berg. Han har vært en munnharpemann mot strømmen, og har blant annet blanda munnharpe og teknomusikk. I tillegg har han vært primus motor for Norges eneste munnharpelag, Leskvol Munnharpelag.

Numedal, det andre hovedområdet for folkemusikk i fylket, har hatt laber munnharpeaktivitet. Nå er det kun en beskjeden gruppe som tar fram munnharpa og klunker litt for seg sjøl, for også her har andre instrumenter hatt mer å fare med enn det lille metallinstrumentet. Og det er kanskje ikke så merkelig: når det var dans på bygda var det mye mer naturlig å ty til fela enn å finne fram munnharpa. Den kunne bare spilles inne med dans i sokkelesten, eller aleine på jobbing i skogen. Mange gutter og jenter spilte munnharpe når de var ute og gjette. De ti siste åra har Kongsberg Spel- og dansarlag hatt jevnlige munnharpekurs ved Svein Westad, vinner av Landskappleiken 1999, 2000 og 2001. Ellers i Numedal har Jan Lislien spilt litt, og sikkert mange andre også.

I Tunhovd var smedene fra Aspedokken, Aspedokken smedverksted, på 1800-tallet vidt kjent utafor bygda. De var svært gode smeder, og kunnskapene gikk videre fra far til sønn i flere generasjoner. Utpå ettervinteren hvert år, pakka de ned det de hadde smidd i løpet av vinteren, og satte kursen for Vestlandet med ski på beina. På kjelkene var det både ljåer og økser, som de var mest kjente for, men også munnharper. Handelen starta i Eidfjord og fortsatte videre til andre Hardanger-bygder så lenge varene strakk til. Disse Aspedokken-smedene skydde ikke litt uvær, det sies at hvis det kom en snøstorm over dem lot de seg simpelthen snø ned, og grov seg så fram igjen når uværet var over. Ved et par tilfeller har munnharper fra Numedal fått en spesiell betydning. I Gudbrandsdalen har de ei munnharpe fra Numedal, som er det eldste instrumentet de kjenner til.

Mange har "gått i baret" fordi de trodde at munnharpa var et enkelt instrument. Faktisk er munnharpa ett av de mest kompliserte instrumentene som finnes, på tross av størrelsen. Det tar en god stund å beherske de ulike teknikkene som for eksempel åpne- og lukketeknikken som foregår i halsen for å få fram de ulike tonene. For å spille på harpa, legger man de to bøylekantene inntil tenna, det er viktig at fjøra, som man slår på, får svingplass mellom tenna. Deretter er det bare å slå, slåinga foregår hele tida mot deg. For å få fram toner beveger man på tunga, prinsippet er stort sett det samme som når man
plystrer.

Ei munnharpe har en spesiell grunntone. Derfor har ikke utøvende spillere bare ei munnharpe, men gjerne flere. Det vanligste er munnharper med grunntonen G, på de kan man spille stort sett alt. Harper stemt høyere enn G er fine å bruke til springarer, mens de mørke fungerer best til viser og stev.

På begynnelsen av 1900- tallet ble munnharpa en handelsvare som det var mulig å få kjøpt i butikkene. Da var det mange som kjøpte og prøvde seg, også her i fylket. Munnharpene var dårlige, masseproduserte, østerrikske harper som nesten ikke kosta noen ting. I dag kan du også finne slike harper, de koster rundt 30 kroner. Ei ordentlig munnharpe koster fra 500 og oppover.

"Det er munnhorpa som høyrest lengst inni Helviti"
(Ordtak)

Artikkel - info 
Sist endret 08.09.2008 Terje Bautz
Opprettet 29.03.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut