Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Sølvverkets storhetstid
Kongsberg Sølvverk vokste kraftig på 1700-tallet. Det ble stadig satset på nye gruvefelt. Det skjedde forbedringer i sprengningsteknikken, og stadig flere dammer ble bygd.


Av Olav Såtvedt

Dammene var viktige fordi vann var den viktigste energikilden. Det var vann som drev både vannpumper, malmheiser og pukkverkene (steinknuseanleggene). Vannet ble ledet ned til de vannhjulene ved hjelp av lange vannrenner. Dam- og rennesystemet på Knutefjellet vest for Kongsberg er fredet som en del av et viktig kulturminne.

Sølvverket krevde store mengder tømmer til driften. En god del av tømmeret ble brukt til såkalt fyrsetting, det vil si at en tente opp bål inne i gruva. Varmen fikk fjellet til å sprekke opp, og da kunne en lettere slå løs stein og malm. For å få nok tømmer, kjøpte Staten opp mange gårder og la under verket. I tillegg fikk bygdene rundt Kongsberg plikt til å levere trevirke til Sølvverket. Det fikk også førsteretten til å kjøpe trevirke i Flesberg, Rollag og store deler av Sandsvær og Eiker. Skogeierne kunne for sin egen del bare ta ut det de trengte til brensel og vedlikehold av hus. Disse bestemmelsene ble satt i verk 1721.

I tillegg ble bøndene i bygdene rundt nødt til å arbeide noen dager i året for Sølvverket. Dette gjaldt også for folk så langt unna som Modum, Lier og Røyken. For mange var dette kjærkomne penger, men det ble fort misnøye hvis betalingen ikke kom når den skulle. Det var særlig ved- og tømmerkjøring med hest som bøndene bidro med. I tillegg ble bøndenes hester brukt i hestevandringer som drev for eksempel malmheiser når gruvene ikke var for dype. Det var ofte barn som ble satt til å drive hestevandringene.

Stadig ble nye gruvefelt åpnet, og håpet om det store sølvfunnet var drivkraften bak letingen. Feltet Vinoren i Flesberg ble oppdaget rundt 1720. Men disse gruvene tapte seg raskt etter 1730, og driften ble sterkt redusert. Ei av hovedgruvene i Flesberg var «Sophia Magdalene» oppkalt etter Danmark-Norges dronning. Gruva ligger nesten ved toppen av «Dronningkollen» som har fått navn etter denne gruva. Gruvene i Flesberg var gjerne rike «i dagen», det vil si nær overflaten, men tapte seg fort etter hvert som en kom dypere. En annen ulempe var at det var vanskelig å skaffe driftsvann til heiser og steinknuseverk.

De første lederne ved Sølvverket var gjerne tyske. Dette gjaldt også den «hauptmannen» som sett med ettertidens øyne var den mest sympatiske og rettferdige. Joachim Andreas Stukenbrock var født i Harz 1699. Han var først bergmester ved et tysk bergverk, men ble ansatt på Kongsberg i 1732.
Arbeidsdagen hans var lang. Alt klokka 4 om morgenen var han på plass ved gruvene for å se til at alt gikk som det skulle. Seinere på dagen var han innom smeltehytta eller tok seg av papirarbeidet som også hørte med til lederens plikter. Han skal ha kledd seg som en vanlig bergmann og brød seg visst ikke om arbeiderne tok ham for å være det. Han var også en dyktig arkitekt. Han tegnet Kongsberg kirke, men opplevde ikke å se at den ble ferdig. Han døde i 1756, fem år før innvielsen av kirken.

Til tross for det tysk-klingende navnet var Michael Heltzen norsk, døpt Mikkel Hellesen, og sønn av en kjøpmann i Kristiania. Han hadde studert bergverk i Tyskland og overtok etter Stukenbrock som «berghauptmann» på Kongsberg i 1756. Under Heltzen vokste Sølvverket seg stadig større, men det viste seg at det ble vanskeligere og vanskeligere å få driften til å lønne seg. Heltzen forsøkte stadig å finne nye og forhåpentligvis rike sølvårer. Han lyktes en stund, men så ble situasjonen vanskeligere. Det skyldtes også at regjeringen i København hadde fått alvorlige pengeproblemer, delvis på grunn av økte forsvarsutgifter og andre kostbare tiltak. Disse forholdene gjorde at penger som kunne vært brukt til å sikre driften på Kongsberg, gikk rett inn i statskassa i København.

Heltzen ville på 1760-tallet bygge opp en liten bergstad i Flesberg i tillegg til Kongsberg. Han mente det var vanskelig å drive gruvefeltet på Vinoren med arbeidere som bodde så langt vekk. I tillegg var det kostbart å frakte malmen helt ned til smeltehytta i byen. Men myndighetene i København gikk imot disse planene. Heltzen skulle reise ned til København høsten 1770, og det var muligens for å bli forhørt om situasjonen på Kongsberg. Han døde imidlertid i september like før den planlagte reisen. Hans største fortjeneste var kanskje at han fikk fullført byggingen av Kongsberg kirke i1761.

Mange hadde flyttet til byen etterhvert som Sølvverket vokste. Omkring 1770 var Kongsberg landets nest største by etter Bergen. Da hadde over 4000 krav på lønn fra verket. Arbeiderne og deres familier måtte lide da Sølvverket fikk problemer. Folk bodde trangt, og dødeligheten var stor sammenliknet med andre byer på Østlandet. Særlig var «vårknipa» tung å komme gjennom. Dette viser at dødeligheten hadde sammenheng med for lite og for dårlig mat. I tillegg var smittsomme sykdommer farlige, særlig for små barn. Bedre ble det ikke når flere av lønningsbetjentene og kjøpmennene ikke behandlet arbeiderne rettferdig. Det var i denne situasjonen at Lars Storhoff sto fram som lederen for den fattige befolkningen.

Hovedkilde: O. A. Helleberg: Kongsberg Sølvverk 1623-1958.
Forlaget LangsLågen i samarbeid med Sølvverkets Venner 2000.

Saggrenda industriområde
Fotograf: Ukjent
Copyright:

Bildet: Saggrenda industriområde

Artikkel - info 
Sist endret 18.10.2011 Terje Bautz
Opprettet 20.03.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut