Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Lin, hamp, lindebast, netle, ull og andre naturfibre.
Til alle tider har menneskene trengt tauverk og klede. De har brukt naturen til å dekke behovet. Gjennom årtusener har kunnskap og kompetanse blitt utviklet og forfinet. Fra tidligere tiders enkle snurremetoder har det utviklet seg avanserte spinne, veve og repslagingsteknikker.


Av Terje Bautz

Naturfiber er fiber som kommer fra planter eller dyr. Botanisk fiber er langstrakte planteceller, enten vedfiber eller bastfiber. Zoologiske naturfiber er dyrehår. I tillegg brukes tråder framstilt av insekter.
Blant naturfiber av planter finnes lindebast, almebast, bomull, lin, hamp, jute, neslefiber, kokos, manila og sisal. Animalske fiber er for eksempel ull av sau, geit, mohair, angora, alpakka, lama, kamel og jak. Silke er framstilt fra en spesiell sommerfugllarves kokong.

ULL
Ull2Ull er et naturlig proteinfiber med mange høyt verdsatte egenskaper. Hvert Ullfiber inneholder mye luft som gir bra isoleringsevne. Dette gjør også at ull har stor evne til å absorbere veske. Det er derfor at selv fuktige ullklær varmer. Elastisiteten gjør også at tekstiler av ull er meget holdbare og slitesterke. Ullfiber gir etter ved belastning og går tilbake til utgangspunktet når belastningen opphører. Denne elastisiteten gjør at en ullvare ikke krøller så lett som f.eks lin og bomull.
Saueull forekommer i en rekke varianter, alt fra meget fin, tynn og krusete ull til grov nesten ukruset ull. Ullens lengde avhenger av så vel sauerase som hvor ofte sauen klippes og hvor på sauen ullen kommer fra. Den fineste ullen fra sau, får en fra nakken og ryggen av dyret.
I den groveste ullen kan fibrene bli opp til 40 cm lange, men grov ull kan virke ubehagelig mot huden. Derfor brukes kun de fineste ullkvalitetene til klær mens de grove brukes der man setter krav til høy slitestyrke (f.eks. møbelstoffer.)
Foruten ull fra sau får en også ullfiber fra andre dyrearter. Mohairrull, som kommer fra angorageit, er lange og myke og har en spesiell høy glans. Mens alpakkaull fra lama er meget myk. Både mohairull og alpakka er forholdsvis dyre materialer.
I nyere tid har det dukket opp angoraull fra kanin. Dette er ikke industrielt omfattet enda, men har betydelig hobbybetydning. Angoraull fra kanin regnes som meget bra for allergikere
Gamle saueraser røytet pels slik at hele fellen nærmest kunne rulles av dyret. Slik røytet fiber er naturlig lukket i begge ender og har derfor betydelig bruksverdi.

BOMULL
BomullBomull er det av våre naturfibere som det brukes mest av til tekstilformål. I likhet med ull, tar også bomull lett opp fuktighet, noe som gjør at bomullstekstiler brukt til bekledning kjennes behagelig mot kroppen. Men i motsetning til ull, er bomull lite elastisk og krøller derfor lett.
Ikke all bomull er like god, den beste og dyreste bomullen er lang, tynnfibret, ren og klar i fargen. Kortere fiber, gir grovere og svakere tekstiler.
Bomull er frøhår fra en ca 1-2 m høy tropisk/subtropisk buskvekst med hvite, røde eller gule blomster.
Bomull er en krevende plante. For å produsere 1 kg bomull går det med 15 000 liter vann. Planten er utsatt for skadeinsekter så det brukes mye sprøytemidler i produksjonen.
Det var forbud mot å importere bomull til Norge helt fram til 1813, begrunnet i ønsket om å beskytte innenlandsk lin – og ullproduksjon. Da forbudet ble opphevet ble lin-veveriene og spinneriene lagt ned eller bygd om til bomullsfabrikker.


SILKE

SilkeSom mange vet, er natursilke sammensatt av kokongtråder av spesielle sommerfugllarver. Sommerfugl-larvene produserer tråden for å "bygge" kokongen som de utvikler seg fra larve til voksen sommerfugl i. For å utvinne tråden til tekstilformål, mykes kokongen opp i varmt vann slik at selve tråden den består av kan nøstes av. Flere kokongtråder føres samen til en "tekstiltråd".
Natursilke inndeles i to hovedgrupper: Den finfibrete, med navn mullbærssilke (dyrket silke) og den grove med navn tussahsilke (villsilke).
Mullbærssilken (dyrket) har fått sitt navn ved at larvene kun spiser bladene på mullbærtreet. Tussahsilken (villsilke) er grovere og mindre elastisk enn mullbærsilken. Denne er også ofte mørkere i fargen. På grunn av grovere fiber er den vanligvis mer slitesterk og bedre mot falming.
En typisk silkekokong har en eggform med en lengde på ca 4 cm og kan inneholde opp til 4000 meter ”tråd”. Silke er elastisk, krøller lite, er behagelig som bekledningsstoff, har høy fuktabsorberingsgrad, føles varm og har en vakker glans. Men silke har også en meget høy pris, derfor produseres det mye kunstige, blanke fibere, som ofte kan forveksles med ekte silke. De største produksjonslandene av silke er Japan og Kina .

LINDEBAST
LindLindebast ble mye brukt til tauverk fra gammelt av, særlig i kyststrøk. Slike tau var foretrukket til fiskeredskap og teiner da de sto seg godt i sjøen. Det var dessuten flytende slik at garna trengte færre blåser.
Lindetrær ble hegnet om og regnet som særlig verdifulle på samme måte som alm som var å regne som mattreet fremfor andre fordi barken egnet seg til barkebrød eller drøying av kornet. Tidlig om våren ble lindetrærne styvet,- d.v.s. at de hogg ”tennung” – 2-3 år gamle skudd fra styvknuten. Dette råmaterialet ble senket i vann eller sjø og lå til ”røting” i uker og måneder.
Det finnes enkelte rapporter om at linde-”tennung” ble lutet,- d.v.s. at den ble senket i lut laget av aske. Formodentlig fordi dette gikk fortere enn ordinær ”røting”i vann
Barken ble deretter flekket av og det innerste kjernebastet avdekket. Etter tørking og greiing kunne basten spinnes, tvinnes eller slås til rep og snorer. Lindebast var salgsvare til godt ut på 1900 – tallet. Lindetrærnes viktighet gjenspeiles i en mengde stedsnavn i hele landet.
Enkelte steder har almebast blitt brukt på tilsvarende måte.


LIN
LinLin er en av de aller eldste kulturplantene vi kjenner. Mumier i de egyptiske pyramidene var svøpt i lintøy. Det vil altså si at spinning og veving av lin var kjent for 5000 år siden.
I hustuftene på Ullandhaug fant de frø av lin. Det er overveiende sannsynlig at det var fiberlin. Det betyr at det antakelig ble spunnet lintråd i Norge allerede i yngre Romertid.(300 etter Kr.)
Bruk av lintøy er dokumentert i Norge fra ca. 800 etter Kr..
Det var linfrø med ombord i Osebergskipet også. (850 etter Kr.) Det er mest sannsynlig at de to kvinnene om bord hadde med seg såfrø for å dyrke fiberlin i det neste livet. Linfrø som mat er lite dokumentert.
Mange steder i landet ble lin i nyere tid benevnt med det danske navnet ”hør”. Dette vises også i mange stedsnavn.
Linåker høstes ved at linet røskes opp med rot for å få så lange fibre som mulig. Linfibrene blottlegges ved at linbanda ble lagt til røting i vann. Trestoffet i stengelen råtner og fibrene sikres ved en skake og knekkeprosess som ofte kalles ”bråking”.



NESLE
NesleFibrene i neslestengelen har fra gammelt vært brukt som tekstilmateriale i andre land, og også i Norge må dette ha vært tilfelle, selv om det er vanskelig å påvise i hvor stor grad.
Det er påvist stornesle lagt til såkalt "røyting" i myr på Vestlandet datert til Merovingertid og det ble funnet neslefiber i samme myr som Kvalsundbåten.
Neslestengel røtes og ”bråkes” på samme måte som lin.
Netleduk er silkemykt og behagelig og ble ofte brukt i småplagg som skaut og brystduk, men også gjerne til sengetøy.
Nesle finnes i mange gamle stedsnavn og forteller om at planten var viktig. (Neslerud, Netland)


HAMP

HampHamp som fiberplante er kjent fra Kina 4000 år før Kr. Og var en viktig handelsvare i Romerriket. Et sunket skip fra år 300 før Kr ble for noen tiår siden oppdaget utenfor Sicilia. Det var utelukkende lastet med hampefiber.
I både Kvalsundmyra og Osebergfunnet var det hampefrø som sikkert skulle spires i livet "bortenfor" og bli til fiberreip. Det er dokumentert dyrking av hamp i Norge fra 1200 – tallet, - i store mengder helt til på 1800 - tallet. Det var stimuleringstiltak i gang for å få bønder til å dyrke hamp. På 1700-tallet og første del av 1800 – tallet har det blitt dyrket store mengder hamp i Norge som råstoff til de mange repslagerverkstedene som leverte reip og snøre til skipsfarten. Ei stor seilskute hadde flere kilometer tauverk i rigg og seilføring. I tillegg til hjemmedyrkingen var det storimport av hampefiber.
I stedsnavn finner vi minner om hampeåkre og hampemyrer helt opp til Nordland.
I følge Arbo-Høeg (Planter og tradisjon) ble hamp kalt harp på Østlandet,- noe som vises i flere stedsnavn. Harpeløkka, Harpeekra, Harpestryken m. fl. Hampefibrene er seige og sterke og gir ypperlig tauverk.
Hamp ”røtes” i vann på samme måte som lin for å fjerne trestoff og avdekke fibrene.











SISAL
SisalSisal er fiber fra en tropisk agaveplante (Agave sisalana) som har fått navn etter en havneby i Yucatan, Mexico. Den er nest etter manila den sterkeste naturfiber og ble benyttet bl.a til tynnere tauverk, som bindegarn, til. f.eks kornband under skrutreskning.
Sisal benyttes til veving fortrinnsvis til dørmatter og lignende produkter som er utsatt for sterk slitasje. Sisal er betydelig grovere enn jute og er tungt å arbeide med i vevstoler. Andre bruksområder for sisal er til produksjon av klesbørster og andre typer børster.
Sisal 'hamp'-dyrkes i tropiske land. Bl.a i Tanzania
Før Columbus kom til Amerika i 1492 ble sisal benyttet av Mexicos urfolk.





KOKOSFIBER

KokosAv den opptil 5 cm. tykke fibermassen som omgir kokosnøtten blir det laget matter, børster og tauverk.






JUTE

JuteJute er en tekstilfiber som fås fra juteplantens stilker. Fibrene er grove og stive. På grunn av stivheten, blir fibrene gjerne tilsatt planteoljer (spinnolje) ved vevingen; derfor kan også vevet jute ha en særegen lukt. Vevet jute er også blitt kalt for strie, og er mest blitt brukt til sekker (striesekker). På 1960- og 1970-tallet var jute populært til tapeter (strietapet).
Juteplanten er en ettårig, hurtigvoksende plante i Corchorus-slekten. Plantene vokser i tropiske strøk med høy årsnedbør, særlig i Asia, men også i Brasil.






MANILAHAMP

ManilaManilahamp er fibre, som utvinnes av en plante i bananslekten, Tekstilbanan (Musa textilis). Fibrene er lange, lyse, smidige og sterke, nesten like sterke som hampefibere, og de er meget motstandsdyktige over for vann. Tauverk av manilahamp behøver derfor ikke å bli behandlet med tjære eller annen impregnering.










KAPOK

KapokKapok er sannsynligvis den beste naturfiberen som finnes. Kapok vokser i bananlignende belger på et tre som kalles bomullstreet, og som blir høstet på plantasjene i Østen. Kapok inneholder et bitterstoff som bakterier og mikrober ikke liker, og dette gjør at midd og møll avskyr materialet og ikke kan leve i det. Kapokfibrene er hule, rørliknende og har en høy isolasjonsevne på grunn av luftrommet inne i fibrene, faktisk høyere en ull! Kapok leder vekk fuktighet på grunn av et fettlag som ligger utenpå fibrene. Som hos ull, bør kapok ikke vaskes for da reduseres de antibakterielle og antimikrobielle egenskapene. Bør derfor kun luftes og ristes.

Kapok er et meget godt materiale for enkelte allergikere, for eksempel husstøvmidd-allergi. Men en av de mest kjente egenskapene ved kapok er at det flyter og bærer 30 ganger sin egen vekt i vann. Kapok var i tidligere tider mye brukt som fyllmateriale i flytevester.




Kilder:
Dagligliv i Norden. Troels Lund. Gyldendal Norsk Forlag 1939
Norges kulturhistorie. H.Aschehoug & CO. 1983
Wikipedia

Artikkel - info 
Sist endret 02.01.2013 Terje Bautz
Opprettet 03.05.2010 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut