Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Norderhov kirke
Norderhov er risset inn med mange lag i norsk historie. Området var et samferdselsmessig knutepunkt og et stort gravsted allerede på Halvdan Svartes tid. Norderhov kirke var den mest betydningsfulle av kirkene på Ringerike i middelalderen. På Norderhov prestegård bidro prestefruen Anna Colbjørnsdatter til et alvorlig nederlag for de svenske styrkene som truet Norge under den store nordiske krig i 1716. Og på Norderhov står fortsatt Galgefurua, et rettersted der dømte kvinner og menn ble halshugget på 1700- og 1800-tallet.


Av Bernt Eggen

Opprinnelig ble Norderhov kirke på Ringerike bygget som langkirke av lokal sand- og kalkstein, sannsynligvis i 1170. Av inventaret har lite overlevd tidens tann og nød, men blant gjenstandene som kaller på oppmerksomhet er et krusifiks fra 1200-tallet og en klokke fra 1400-tallet. I kirken henger dessuten portretter av heltinnen fra Svenskeslaget på Norderhov, Anna Colbjørnsdatter og hennes ektemann, sogneprest Jonas Ramus. Bildene er malt av J. Flintoe.

Etter restaureringen i 1881 ble Norderhov formet som korskirke. Da ble kor og apside revet. Av middelalderkirken er tårnet, deler av skipet, tårnets vestportal og skipets portaler mot vest og sør bevart. Nok en ombygging fant sted i 1953-1956. Kirken er plassert like sør for Hønefoss, midt i det som i dag blir kalt “Norges største eplehage”, Ringerikes feteste fruktdistrikt.

FRA HOV TIL KIRKE

Blant historikere er det en utbredt oppfatning at Norderhov kirke var den mest betydningsfulle av kirkene på Ringerike. Den blir nevnt første gang i en retterbot for Ringerike utstedt i 1298 av hertug Håkon Magnussøn, senere kjent som den folkekjære kong Håkon V Magnusson (1270-1319). Kirken er trolig reist på tuftene av et hedensk hov, guden Njords hov, derav navnet. Norderhov ble tidligere også omtalt som Njardarhof og Norderhoug.

Norderhov kirke Norderhov kirke på Ringerike.
Foto; T. Bjornstad

Klikk på bildet for stor utgave

Området rundt kirken var lenge svært betydningsfullt, det vitner den store gravplassen Stavhella på Tanbergmoen om. Gravplassen ligger ti drøye steinkast nord for kirken og inneholder et tjuetalls gravhauger og en rekke flatmarksgraver fra bronsealderen, jernalderen og vikingtiden. Gravfeltet har aldri vært skikkelig utforsket.

I biskop Eysteins jordebok fra 1395 blir Norderhov omtalt, men kirken og prestegården vis-á-vis er i dag kanskje mest kjent som arena for Anna Colbjørnsdatter og det dramatiske Svenskeslaget på Norderhov i 1716.

STRAFFET AV KONGEN

Som vinklene i et idyllisk triangel ligger Norderhov kirke, de forhistoriske gravplassene og den tidligere storgården Tanberg i det bugnende landskapet nord for Steinsfjorden. Det var ingen tilfeldighet at Norderhov var blitt et knutepunkt for all landverts ferdsel mellom sørlige, østlige og nordlige egner allerede før Harald Hårfagre tvang småkongene i kne og samlet Norge til ett rike. Tanberg som nå er delt i Øvre- og Nedre Tanberg var lendmannsgård og hadde sin storhetstid på 1200-tallet. Eierne var av høy byrd og opptrådte etter hvert nokså egenrådig i forhold til kongemakten som hadde sitt hovedsete i Bergen. Eiendommen blir nevnt som Tornberg av Snorre Sturlasson i Heimskringla. Da Håkon Magnusson, sønn av Magnus VI Lagabøte, i november 1299 ble konge over Norgesveldet, flyttet han riksfunksjonene fra Bergen, gjorde Oslo til hovedstad og bygde Akershus festning. Fordi han så sin kongsgjerning i et nokså uforsonlig kristent perspektiv, noe han også hadde gjort i sin tid som hertug med uinnskrenket makt over sine områder, var han allerede før kroningen kommet på kant med de stridbare stormennene på Tanberg. Som konge levde Håkon i pakt med sin tro. Han gikk enkelt kledd til daglig, ga sine sysselmenn strenge påbud om å behandle undersåttene rettferdig og ila strenge straffer for overgrep som ble begått.

Fra sin tid som hertug var Håkon kjent med at det på Tanberg var reist en kirke, men det er uvisst om det dreide seg om en stavkirke eller en kirke av stein. Det man vet er at kirken blir nevnt i en kunngjøring av Håkon V i 1304, men da som et kapell “Tanbergmennene” hadde latt oppføre. Det tyder på at kirken var i privat eie. Ifølge kongens kunngjøring var kapellet i sterkt forfall, og han påla eierne å overføre inventaret til Mariakirken han hadde latt bygge i Oslo. Det er nærliggende å tro at pålegget var kongens måte å straffe Tanberg-ætten på for ikke å ha etterlevd landets lover og kongens ønsker. Hva slags lovbrudd det kunne dreie seg om, vet man ikke i dag. Det er imidlertid grunn til å anta at påstanden om Tanberg-kirkens dårlige forfatning, i beste fall var et vikarierende argument.

Så rent ille kunne det nemlig ikke ha stått til med den private kirken på Tanberg, for mer enn 500 år senere blir bygningen omtalt av togografen Ivar Madsen Wiel som var fogd på Ringerike og i Hallingdal fra 1736 til 1756. Han skriver i sin «Topogr. Journal for Norge» (1743) at det da fantes rester av den lille kirken på Tanberg.

RUNESTEINEN SOM FORSVANT

Snaut tre kilometer sør for Norderhov kirke ligger den gamle «kongsgården» Stein, kjent som sete for Halvdan Svarte, far til Harald Hårfagre. Sent på 900-tallet var gården sete for Sigurd Syr, stefar til Olav den hellige og far til Harald Hardråde. På Stein sto det også en mindre kirke, bygget over samme lest som Norderhov kirke. Ruinene ble grundig undersøkt i 1924. Da kom man over en sjelden myntskatt i et oppmurt feste for bærekonstruksjonen. Noen av myntene, sjeldne eksemplarer av den såkalt Olavsmynten, kan ha vært preget på gården. Kvalifiserte gjetninger går ut på at den oppdagede skatten kan dreie seg om sold til kongens menn på gården.

Stein kirkeruin og Norderhov kirke blir datert som samtidige. Bygningene er også så like konstruksjonsmessig at en rekke eksperter på middelalderarkitektur mener de må være oppført av den samme byggmesteren.

I 1817 dukket det opp en runestein på gården Hønen, kloss i kirken. Steinen, som siden ble kalt Hønensteinen, skrev seg trolig fra 1000-tallet, men den forsvant på mystisk vis sist i 1820-årene. Runesteinen ble imidlertid avtegnet i 1823 av antikvar L. D. Klüwer. Kunstneren Harald Vibe (1877–1965) skrev en artikkel om Hønensteinen i det lokalhistoriske tidsskriftet Ringerike i 1954.

BISKOP EYSTEINS JORDEBOK

Svartedauen i 1349-1350 tok livet av omtrent halvparten av befolkningen i Norge. Pesten ble etterfulgt av Den store barnedøden, Drepsotten, og med få års mellomrom en rekke andre alvorlige epidemier. Mengder av tidligere veldrevne gårder ble til ødegårder fordi det ikke var folk nok igjen til å overta dem. Dødsfrykten grep dem som overlevde og satte sitt preg på liv og virksomheter over hele landet. Men midt oppe i all denne elendigheten satte Oslo-bispen Eystein i gang sitt omfattende arbeidet med å registrere samtlige kirkeeiendommer i bispedømmet. Resultatet ble en bok på ikke mindre enn 782 sider. Verket er kjent som biskop Eysteins jordebok, senere Den røde bok. Takket være biskopens nedtegnelser har man i dag kunnskaper om kirkebygg, prestegårder og gårder i Buskerud fra tiden før, under og like etter Svartedauen.

BISKOPENS RØDE BOK

Eystein Aslaksson (1337-1407) ble født i Borre i Vestfold. Han var kannik og prost i Oslo før han i 1385 ble valgt til biskop i Oslo bispedømme. Våren 1386 ble han innviet i bispeembetet av paven i Roma.

I 1388 begynte biskop Eystein og hans mange medarbeidere på fortegnelsen over de sentrale og lokale kirkenes jordeiendommer i Oslo bispedømme. Resultatet ble kalt en jordebok. Hver gård som bispestolen og de lokale kirkene eide eller hadde eiendeler i, ble registrert. Bøndene som drev kirkens jord, måtte betale en årlig skatt i form av varer til biskopen eller til den lokale kirken. I jordeboka finner man opplysninger om tienden bøndene i hvert kirkesogn måtte betale til kirken.

Som biskop hadde Eystein Aslaksson ansvaret for kirkens inntekter og utgifter. Under Svartedauen og alle de dødbringende epidemiene som fulgte, skrumpet kirkens inntekter dramatisk. Det var foranledningen til at Oslo-biskopen satte i gang registreringen av de kirkelige jordeiendommene. Han så det som maktpåliggende å skape balanse i regnskapene og styrke kirkens haltende økonomi. Hvor omfattende registreringsarbeidet hadde vært, fikk man syn for da boka ble trykt i 1879. Det innsamlede materiale la altså beslag på 782 sider.

Biskop Eysteins jordebok fikk i 1521 tittelen Den røde bok fordi den fikk et rødt omslag.

HELTINNEN PÅ NORDERHOV

Norderhov gamle prestegård (egentlig Njardarhov eller Njardarhof) er i dag omgjort til Ringerikes Museum, et distriktsmuseum for Ringeriksregionen, det vil si Hole og Ringerike kommuner. Museet omfatter også Hjemmestyrkemuseet distrikt 14.2 og har en større utstilling som omfatter minner etter dikterpresten Jørgen Moe. Museet huser dessuten Buskerud Fylkesfotoarkiv, en unik samling av fotografier fra alle kanter av fylket.

Prestegården var før reformasjonen i 1536 delt i to gårder; prestegården Øvre Njardarhov og kapitelgården Nedre Njardarhov. Ved et makeskifte i 1575 ble de to gårdene igjen slått sammen til en gård. Den fungerte som prestegård i Norderhov prestegjeld og prostesete inntil den ble museum. Mest kjent er prestegården kanskjel som sete for prestefruen Anna Colbjørnsdatter, som skal ha skjenket svenske offiserer og mannskaper så ravende fulle natten til 29. mars i 1716 at de lot seg overrumple og slå av langt mindre norske forsvarsstyrker. Slik skal det ha gått til at svenskene tapte slaget på Norderhov under den store nordiske krig.

Selv om beretningen mangler overbevisende dokumentasjon, er prestefruen på Norderhov gått over i historien som en av Norges få kvinnelige krigshelter.

GALGEFURUA VED NORDERHOV

Galgefurua er et dystert og skremmende minnesmerke på Tanbergmoen ved Norderhov. Den skal ha stått der i drøyt 400 år, like ved den gamle militære ekserserplassen Jensebråten. Treet er omkring syv meter høy og svært forkrøplet. Oppe blant greinene kan man fortsatt se en smidd ring fra den tiden da furua var rettersted for distriktet.

I 1710 ble retterstedet flyttet fra Stein i Hole til Tanbergmoen ved Norderhov. Man har haltende kunnskaper om hvor mange som ble avrettet ved Galgefurua i årene som fulgte, men en henrettelse som fant sted sommeren 1778 er uhyggelig dokumentert. Da fødte en kvinne ved navn Dorte Nilsdatter et barn i «Froks havnehave». Hun drepte barnet og la stein over liket. Ugjerningen ble imidlertid oppdaget, og i dommen mot den arme kvinnen heter det: «Dorte Nilsdatter bør miste sin hals, ha sin hovedlod og jord til Kongen forbrudt og betale sin arrest, underholdning, tiltale og paafølgende eksekution medgaaende omkostninger.»

Den 13. august 1805 fant det også sted en henrettelse ved Galgefurua. Da ble svenske Peder Wallberg dømt til å bli halshugget og brent for mord, mordbrann og tyveri. Han skal ha myrdet 40 år gamle Jøran Engebretsdatter og hennes 6 år gamle sønn Engebret på Steinsvolden på Krokskogen. Det var visstnok folksomt på Norderhov denne august-dagen. Rundt retterstedet var det stilt opp militærvakt under kommando av Thor Breien, en lokal offiser. Avrettingen skjedde med øks, og det var skarpretter Ledel som hogg hodet av svensken, blir det fortalt. Etter henrettelsen ble Wallbergs levninger
Artikkel - info 
Sist endret 11.01.2010 Terje Bautz
Opprettet 30.03.2009 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut