Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Fra portkonur til gatepiker
Glimt av prostitusjonens historie.



Av Nils Johan Rønniksen

For alle historieinteresserte er Absalon Pederssøn Beyer (1528 – 1575) en spennende person. Hans dagbok (Bergens kapitelsbok) fra annen halvdel av 1500-tallet er en førsterangs historisk kilde og gir svært interessante kultur-historiske bilder fra den tids Bergen.

Et sted i dagboken (s. 41) forteller han at i 1563 døde ”Kastibrog, den gamle skøge, som hafde i fordum tid tient muncker, kannicker, præster. hoffmænd oc andre”. – Kvinnelige prostituerte var vanlige i middelalderens byer. Det finnes til og med en oversikt over antall prostituerte i Bergen fra 1521. Da fantes det 279 ”portkonur” i byen med en befolkning på 15 000.

Albertine Albertine ble symbolet i diskusjonen om prostisusjonen. Christian Krogh skapte henne i skrift og bilde. Her er hun gjengitt midt mellom arbeideren og borgeren av billedhuggeren Alfred Seland. Skulpturen står ved rådhuset i Oslo.

Klikk bildet for stor utgave

Kirkens holdning til prostitusjonen var tosidig; fordømmende på den ene side, men på den annen, i praksis, holdt en seg til kirkefader Augustins ord ”avskaffer vi prostitusjonen, får vi seksuelt kaos”. Som nevnt, ble de prostituerte kvinner kalt portkonur og huset der de holdt til portkvennahus eller putnahus.

Også det vanlige sivile samfunn holdt seg med straffereaksjoner for dem som besøkte ”tvilsomme hus”, børrekro. Skomakersvennenes laug i Odense ila medlemmer bot for besøk i børrekro. Boten besto i en halv tønne øl og en mark voks. Med militære tropper i felt fulgte store skarer kvinner. De tilbød seksuelle tjenester, laget mat, vasket tøy, solgte brennevin osv. I denne skaren av tvilsomme kvinner fulgte gjøglere, taskenspillere, sjonglører og marodører, soldater som under påskudd av å være sårete eller syke plyndret og røvet det beste (eller verste) de kunne. Sjefen for en felthærs tren (tross) ble karakteristisk kalt ”burenwaibel”, en nedsettende betegnelse for en som sto i spissen for gjeng meget tvilsomme kvinner.

Middelaldersamfunnet fikk behov for å definere hva en skjøge var: en kvinne skulle regnes som skjøge (pùta) hvis hun mer enn tre ganger hadde ligget med en mann utenfor ekteskap. Håkon V Magnussons retterbot fra 1313 definerte ”pùtur” som kvinner som tar betaling, stor eller liten, eller har omgang med to menn på samme dag. De prostituerte kvinnene pådro seg økenavn som f. eks. Karen Pompekieste, Svarte Ravns datter (også heksetiltalt?), Den lille Sergen, tyske Thrine, Skrutønnenens datter osv.

En skjøge kunne ikke stille som vitne i rettssaker. I klesveien ble de pålagt å være simpelt kledd. I Malmø måtte disse kvinnene bære en lue som var halvt svart, halvt rød. Under Christian II (kjøpstadloven 1522) ble det lettet på restriksjonene: de menige løse ”qwinner” kunne bære så fine klær som de hadde råd til. Men kåper måtte de ikke bære, for da kunne de ikke skjelnes fra dannekvinner (dannede) og ærlige folk. Noen underlige regler fantes også: ”ingenn qwindne szom ligger oppenbarlig i skøerleffnet” måtte bo nærmere enn 80 favner (152 m) fra Sankta Annas hospital. (København 1524)

Med reformasjonen (1537) og i annen halvdel av 1500-tallet fulgte en dramatisk endring i synet på seksuallivet. Dette skyldtes ikke så mye endringen i troslæren som at det på denne tiden dukket opp en syfilisepidimi. Redselen for denne farlige sykdommen førte blant annet innen den luthersk-reformerte kirken til opphevelsen av sølibatet og til en skånselløs forfølgelse av de prostituerte. Bordellene ble stengt, men prostitusjonen fikk en ikke bukt med. Det var jo umulig å holde kontroll med alt og alle, prostitusjonen fortsatte i det skjulte og halvt åpenlyse. Og dette varte ved opp gjennom århundrene. Det har vi vitnemål om fra vårt eget distrikt. I forbindelse med fundasen for Strømsfjerdingen skole 1777 kommer det fram: ”landløbere, liderlige og forvisede” ønskes bort og selveste biskopen uttaler i sin påtegnelse at ”Strøms-Fierdingen, har i all min mindteds været et Sted for all optænelig ryggesløshed”. Heri inkludert prostitusjonen.

I 1880-90 årene kom prostitusjon og dobbeltmoral opp til debatt. Det sørget kunstnerene for. I første rekke var det maleren og forfatteren Christian Krohg som tente brannfakkelen. Romanen ”Albertine” og særlig maleriet ”Albertine i politi-lægens venteværelse” skapte debatt og reaksjon. Hans Jægers romaner ”Fra Kristiania-Bohèmen” og ”Syk kjærlighet” førte til voldsom reaksjon med bokbeslag, bøter og fengselsstraff. Internasjonalt var det selvsagt Henrik Ibsen med skuespillet ”Gengangere” (1881) som vakte avsky og forferdelse i den tids borgerskap. Sluttreplikken i dramaet er den syfilistiske Osvalds ”Mor, gi meg solen”. Det tok 10 år før en norsk teatersjef turte å sette opp ”Gengangere”. (Den Nationale Scene, 1891). Arne Garborg (”Mannfolk”) og Per Sivle (”Streik”) tar også opp dobbeltmoralen hos mannfolkene.

Den såkalte ”reglementeringen” ble opphevet i 1887. Den dreide seg om samfunnets kontroll med kjønnssykdommer og med det kontroll av de prostituerte kvinner. Indirekte lå det i det en ”godkjennelse” av prostitusjonen.

Samfunnet, gjennom politimyndigheten, har alltid ønsket å føre oppsikt og kontroll med prostitusjonen. Det har vi et godt eksempel på i drammensdistriktet: I 1929 opprettet Drammen politikammer en protokoll ”Kontrolbok over piker der er mistenkt for å drive gatetrafikk”. I denne protokollen, bevart ved Statsarkivet i Kongsberg, gjorde patruljerende konstabler sine antegnelser. Det de skulle notere seg var vedkommendes oppførsel, når og hvor de var sett etter kl 11 aften, hvem de var sammen med og hvem som var vitner.

HER kan du besøke Statsarkivet på Kongsberg og se protokollen

” xxxx, født 1910 av foreldre xxxx. – 23.3.1934 kl. 2250 innbragt på politistasjonen fra Tangenkaien efter anmodning fra politibetjent Kristiansen, der sammen med tollbetjent Høyer hadde sett henne flere ganger på Tangenkaien i den senere tid. Til Kristiansen oppgav hun falskt navn”.

Protokollen inneholder en mengde slike meldinger. Det gjaldt unge piker (”båtjenter”)som ble pågrepet om bord i skip på havna, de ble tatt for fyll og spetakkel i byen. Ved stadige gjentagelser risikerte de å bli bøtelagt. Ved flere gangers bøteleggelse kunne de bli dømt til opphold i arbeidshus, nærmere bestemt arbeidshjemmet Grini i Bærum. Forskriften først i protokollen er undertegnet av Sverre Riisnæs, beryktet ”justisminister” i Quisling-regjeringen.

Den tyske okkupasjonen 1940-45 førte til en kraftig oppblomstring av prostitusjon. Skipslaster med ”franske damer” ble ført hit opp. Norske kvinner innlot seg med tyske offiserer og soldater mot betaling i form av matvarer. De ble utsatt for samfunnets vrede og fikk strenge straffer etter krigen.

Artikkel - info 
Sist endret 29.01.2013 Terje Bautz
Opprettet 30.12.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut