Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Folkedansen rundt Skjønne kirke
Skjønne kirke i Nore prestegjeld ligger malerisk til på Rødberg, det eneste tettstedet i Nore og Uvdal kommune. Kirken er reist på en flate inntil nordsiden av Borgeåi der den bruser ut i Numedalslågen. I bakgrunnen kneiser to skogkledde fjellkoller som skjermer den åpne kirkegården mot vind og uvær. Det idylliske scenariet til tross, Skjønne kirke er kanskje den minst omtalte av fjellkommunens fem gudshus. Blant de menneskeskapte attraksjonene i denne storslagne bygda er det først og fremst de værgnudde stavkirkene Nore og Uvdal som påkaller oppmerksomheten.


Av Bernt Eggen

Skjønne er en hvitmalt langkirke i panelt tømmer med 230 sitteplasser oppført i 1879. I motsetning til Nore stavkirke, Uvdal stavkirke og Uvdal kirke blir Skjønne Skjønne kirkekirke knapt nevnt når kommunen som omfavner brorparten av Hardangervidda, Europas største fjellplatå, byr seg fram som reisemål for opplevelseshungrige turister.
Da tautrekkingen om ny kirke i Nore var på sitt heftigste i 1870-årene, ble det fremmet forslag om å plassere kirke på Rødberg, snaut seks kilometer øst for den gamle Nore stavkirke. Formannskapet bifalt forslaget og Kirkedepartementets ga 14. juni 1878 tillatelse til å bygge en ny kirke på Nore prestegård "...paa den Betingelse, at der samtidig med Kirkens Opførelse bliver paa Gaarden nordre Skjønnes Grund at opføre et Kapel efter vedlagte af Architect Nissen udarbeidede Tegninger...".
Utpå høsten det året undertegnet byggmester G. Johnsen kontrakt om å bygge kirken og kapellet som sto ferdige og ble innviet på samme dag, den 5. oktober 1880.

Kirken fikk et langt skip og et smalere polygonalt avsluttet kor. Mot skipets østgavl står et kraftig tårn i tre etasjer med portal som vender ut mot kirkegårdsporten. På hver side av tårnet er det trappehus. Kirkens tak er tekket med skifer. Grunnmuren er av bruddstein. Veggene er av laftet tømmer mens tårnet er oppført med bindingsverk.

USTABILE GRENSER

Kommunegrensene i de fjellendte, nordvestre traktene av Buskerud spratt rundt som en løpsk strikk på 1800- og 1900-tallet. Etter forfatningsreformen i 1837 ble Uvdal – dengang kalt Opdal – en del av Nore i Rollag formannskapsdistrikt. Nitten år senere skilte Nore lag med Rollag som egen kommune. I januar 1901 ble Opdal skilt fra Nore som egen kommune og fra 1932 "omdøpt" til Uvdal. I 1937 ble så deler av Uvdal innlemmet i Hol kommune og i 1962 ble restene slått sammen med Nore i en kommune som fikk navnet Nore og Uvdal kommune.

I dette rokket av grenseendringer hadde naturligvis folkevalgte og kirkefedre problemer med å administrere kirkegangen for de halvannet tusen innbyggerne i de berørte områdene. Byggingen av Skjønne kirke må sees i lys av dette.

GAMMELT OG NYTT

Før grensedansen startet hadde områdene som i dag er Nore og Uvdal kommune to middelalderkirker som stadig hadde vært under ombygging: stavkirkene Uvdal og Nore.

Uvdal Stavkirke ble trolig reist omkring 1180. Opprinnelig har kirken som ligger rett vest for Rødberg bestått av skip, kor, apsis og svalgang rundt. Kirken er ombygget og utvidet flere ganger. I 1684 ble koret revet og et nytt i samme bredde som skipet ble tilføyet. Myntfunn gjort ved arkeologiske gravninger tyder på at bygningen er fra slutten av 1100-årene. Dendrokronologiske undersøkelser viser at enkelte deler av kirken ble datert til tiden like etter 1168.

Nore stavkirke skal etter sigende være bygget et år eller to før Uvdal stavkirke, kanskje den ble påbegynt allerede i 1168. Denne middelalderkirken var opprinnelig en langkirke med skip, kor og en noe smalere apsis. Selv om stavkirken har 345 sitteplasser, er bruksverdien i dag nokså begrenset fordi den verken har elektrisk lys eller oppvarming.

Eldst av de nye kirkene er altså Skjønne kirke, innviet i 1880. Få år senere fremmet sogneprest Dick forslag om bygging av nok en kirke, denne gang på Grønneflatemogen. I 1893, mens politikere og diktere over hele landet holdt flammende taler om å jage söta bror tilbake over Kjølen, ble nye Uvdal kirke innviet. Under andre verdenskrig, i 1942, fem år etter at deler av Uvdal var innlemmet i Hol kommune, fikk innbyggerne i Tunhovd-bygda egen kirke. Dermed hadde en av de tynnest befolkede kommunene i Buskerud skaffet seg ikke mindre enn fem kirker.

GUDSHUS MOT OVERTRO

Gjennom uminnelige tider hadde nok uvdølene hatt mer samgang med de rosemalende, felespillende og ukristelig storskrytende tinndølene enn med andre folkeferd der oppe i fjellheimen. Dette forklarer langt på vei kirketettheten i Nore og Uvdal såvel som i nabokommunen Tinn i Telemark. Med kirker og gudsord hadde kongens og biskopens stedfortredere gjennom hundreårene nokså fåfengt forsøkt å disiplinere livskåte og egenrådige fjellbønder langs bremmen av Hardangervidda,

Et av de mange sagnene som gikk gårdimellom i Nore og Uvdal, var historien om Jutulgjenga. Fortellinga forklarer liksom hvorfor det er to dype revner i fjellene på begge sider ytterst i enden av Norefjoren og handler om jutulen i Gaustadfjell som var kommet i krangel med kjerringa. Kranglinga gikk over i håndgemeng. Men så hadde det seg slik at hun var den sterkeste av de to, og hun viste det ved å gi gubben en skikkelig omgang juling. Deretter kasta hun ham ut av fjellet. Han ble naturligvis reint fra seg av sinne over medfarten, vassa rett over Tinnsjøen og la i veg over fjellet til Numedal. Da jutulen var kommet opp på snaufjellet, ville han hoppe over til den andre sida, men spranget var drøyt, og han datt ned midt i dalen. Der han tok bakken, revna berget i store sprekker som seinere ble kalt Jutulgjenga. Men den rasende jutulen ga seg ikke, han forsøkte også å hoppe over Skagsaasen, uten at det gikk stort bedre. Han ble nemlig stående fast med en fot på hver side av åsen. Der foten hans traff Verjedalen, ble det også en diger revne i fjellet. Og på østsiden av åsen, der den andre foten hadde landet, ble det slått løs et like digert stykke av fjellet. I akkurat den skorta ble det seinere rydda en husmannsplass som fikk navnet Trollskard.

– Tinnsjø e jamenn den 'jupaste dipil'n e ha' vaassaa, for der sto' vatne me' mest te øyro, sa jutulen når han fortalte om dengang han dro i sinne fra Gaustadfjell...

Folklore av det slaget var det bare teologer av Jørgen Moes kaliber som satte pris på. Lensmann og prest så nok helst at bønder og husmenn møtte fram på kirkebakken med nakken bøyd og lua i handa. Ugudelige fortellinger om kjemper og troll, strengespill og dans gjorde bare folk oppsetsige og vrange.

FRYKTET LENSMANN

Oppsetsighet og vrangvilje hadde det nok ikke vært mye rom for i Tingstua på Røysland i Uvdal. Ikke fra bygdefolkets side i alle fall. Tingstua ble bygd omkring 1740. Der bodde og virket gamlelensmannen Tov Steinarson Røysland. Bygningen ble flyttet til Lågdalsmuseet ved Kongsberg i 1920-åra.

Historiene om lensmannen på Røysland skal både være mange og nifse. Tov var en hard negl, sannsynligvis mer fryktet enn respektert i bygda, og hans skrekkregime endte ikke da han omsider ble lagt i jorda. Det var ikke uten frykt at folk etter lensmannens død gikk forbi tingstua. Rett som det var ble nemlig ansiktet til gamle Tov sett bak glasset i kjøkkenvinduet, og det var ikke nettopp nestekjærlighet som lyste fra dauingens trekk...

Arresten i tingstua var et kapittel for seg. Den lå over kjøkkenet. En glugge i kjøkkentaket førte dit opp. Lensmannen må ha vært en fryktinngytende kar som klarte å få arrestantene opp stigen og inn bak lås og slå der oppe på loftet.

KIRKE OG FOLKEKUNST

Gjennom alle tider, fra middelalderen og fram unionsoppløsningen i 1905, hadde Herrens tjenere i de øvre deler av Buskerud hatt svært tøffe misjonsmarker å pløye. Mens rikfolk og leilendinger på Ringerike, i Modum og Hole villig hadde falt på kne og fromt tatt til kristendommen, var kirkegang og ringing til messe først og fremst en oppfordring til fest og svir i de nordlige bygdesamfunnene. Og det var der de fargerike og folkelige uttrykkene for kunst og kultur overlevde både pest og reformasjon. Da Skjønne kirke sto ferdig i 1880 var det ikke plass for pynt og fantastiske historier i kirkerommet. Det var oppgangstider, likevel ble den nye kirken gjerrig utsmykket – ikke minst i forhold til de utgamle stavkirkene i kommunen som blant annet hadde rommet billedmessig framstilling av den sterke beretningen om Gunnar i ormegården. Den folkelige kunsten og kirken hadde nok skilt lag i løpet av hundreårene under dansk overherredømme.

Derfor er det heller ingen tilfeldighet at det eldste strengeinstrument som er funnet i Norge først kom for dagen på middelaldergården Kravik i Nore da den romantiske nasjonalfølelsen tok til å blomstre. Det dreier seg om en lyre fra 1300-tallet. Kopier av Kraviklyra blir i dag brukt av flere folkemusikere. Tone Hulbækmo, Øyonn Groven Myhren og Åshild Watne er blant dem som bruker lyra for å akkompagnement sang. I Numedal spiller Even Tråen og Åsne Bergset på Kraviklyra.

Da malerne Adolf Tidemann og J. Frich reiste gjennom Numedal i 1848, stoppet de på Kravik, fikk se og tegnet "Gammel norsk Strengeleg". At lyra ble vist fram for kunstnerne, og at de tok seg bryet med å tegne den, tyder på at den ble vurdert som spesielt gammel.

I Oldsakssamlingas protokoll fra1864 er Kraviklyra omtalt slik:

"Musikalsk instrument av tre av eiendommelig form".

Kraviklyra tilhører en instrumentgruppe som kalles rundlyrer. Utformingen av åket skiller dette instrumentet fra andre typer rundlyrer. Det var fagfolk som daterte lyra til 1300-tallet.

HULDER-BRUD PÅ 1800-TALLET

Pendelen var i ferd med å snu og det ble i mindre grad enn på lenge regnet som synd å hengi seg til sang, dans og fortellerkunst da Asbjørnsen, Moe og Landstad i første halvdel av 1800-tallet ga seg til å støvsuge bygde-Norge på jakt eventyr, sagn og viser.

En av historiene som ble fortalt på den tiden, ble gjengitt av Flatin i 1913, i Gamalt fraa Numedal, bind 1, under tittelen "Brudekrona på Væraldrud".

«Det er ikke mere enn et mannsminne siden en voksen gutt fra Uvdal anneks i Rollag Prestegjeld i Numedal gikk over en gammel seterstøl at han møtte en muntert huldrebrudefølge," skriver Flatin. "Han gjemte seg og fra en glugge i løa var han vitne til et bryllup mellom huldrefolket. Dette var som et vanlig bondebryllup. Det som fanget guttens oppmerksomhet var bruden, en skjønnhet, vakkert pyntet og med en stor sølv brudekrone på hodet.

Gutten glante så lenge på bruden at han ble forelsket i henne. Bildet av bruden satte seg dypt og fast i hans hjerte. Han ville frarøve huldrefolket den vakre brud.

Raskt trekker han kniven og kaster den gjennom gluggen over brudens hode. Brudefølget forsvinner raskt som lynet, men den vakre bruden sitter igjen trollbundet av stålet.

Huldrebruden fulgte gutten til bygda og de kom snart godt overens. Etter at hun var blitt døpt giftet de seg. Hennes vakre brudedrakt var dog skjemmet av en heslig kuhale. Den forsvant imidlertid litt etter litt. Etter et lykkelig samliv med sin raske erobrer døde hun som en aktet kvinne i bygda. Og makan til medgifte som brudedrakten har ingen i bygda fått verken før eller senere. Brudekrona er fremdeles på Væraldrud og minner om den gangen ei hulder ble gift til gården."

Artikkel - info 
Sist endret 17.11.2008 Terje Bautz
Opprettet 17.11.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut