Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Thorleif Haug. Gutten fra "skauen" som ble olympisk mester
Gjennom hele den lange vinteren suser Thorleif ned bakkene til skolen nedi Vivelstad-dalen. Thorleif bor høyt oppe på Årkvisla på et lite småbruk tett ved skogkanten og veien inn til de store Finnemarkaskogene mellom Drammen og Ringerike er kort.



Av Lars Aaserud

Faren til Thorleif er småbruker og håndverker. Han lager ski til alle barna sine, som de bruker flittig hele vinteren. Det er bestandig mye snø om vintrene oppe på Årkvisla. Skiløypene fra Drammen går forbi her inn til ei skogstue med servering i helgene. Mye folk på ski går forbi huset til Thorleif. Det er også langrenn, der spreke karer suser forbi. Thorleif synes dette ser veldig morsomt ut. Når alle de voksne langrennsløperne har passert, spenner Thorleif på seg skiene og setter etter.

På skolen sitter den unge skiløperen ved vindusrekka og drømmer seg ut i skogen. Om vinteren til skiløypene og hoppbakkene, om våren til skogene, stiene og bekkene. Til fuglesangen og tiurleiken inne på myrene, til fiskeplassene der ørreten biter villig på gode dager. Slik sitter Thorleif , dagdrømmer og lengter ut. Han får ikke bestandig med seg så mye av det læreren sier langt der oppe fra kateteret. Thorleif forbereder seg mer til friminuttene.

Gleder seg til å komme ut i hoppbakken som ligger rett ovenfor skolen. Etter hvert har Thorleif blitt en mester på ski. Han får beundrende blikk fra jentene som står ved hoppkanten, ser at de tøffe guttene tar sats og suser uten frykt langt ned i bakken, lander med et fjellstøtt nedslag og svinger elegant ut på sletta. Jentene jubler og oppildner gutta. Thorleif blir snart den beste av alle i skolebakken, når han blir stor nok vil han ut å måle krefter i ordentlige stor bakker.

5 kg appelsiner var den første premien Thorleif vant i hopprenn. Det var jo storveis. Appelsiner var sjelden kost på den tida han vokste opp. Mor og far hans og de 3 søskna nøt smaken av hopptriumfen i lang tid.

Thorleif fikk lyst til å vinne mer. Alt i 1911 prøvde han seg i Strødtvedtbakken på Toppenhaug, rett utenfor Drammen sentrum. Der var det over 6000 tilskuere med selveste kongen tilstede. Thorleif var bare 16 år og nådde ikke helt til toppen på premielista, men han ble veldig inspirert til å trene mer, både i langrenn og i hopp.

Noen år seinere kom han tilbake i Strødtvetbakken og satte bakkerekord med et hopp på femtito og en halv meter. Dette var på 1920- tallet, og selveste kronprins Olav deltok også. Kronprinsen var veldig nervøs før han skulle sette utfor, Thorleif oppdaga det og tilbød kronprinsen ei klype med snus. Etter hopprennet dro Thorleif og kronprinsen opp til Årkvisla på fest.

I de harde løypene i Holmenkollen likte Thorleif seg veldig bra. Der kom styrken og teknikken hans til sin rett i tøffe utforkjøringer og harde motbakker. Thorleif ble helt suveren og vant det harde 5 mils løpet hele 6 ganger. Det har ingen skiløper klart etter han. Men engang kunne det gått riktig ille. Som vanlig gikk Thorleif hardt ut og ledet løpet, inntil han kjente at kreftene helt forsvant. Han ble slapp og helt tom i kroppen, skiene hans gikk saktere og saktere. Han leda ikke løpet lenger, det var det faktisk et par svensker som gjorde. Heldigvis sto noen venner av Thorleif uti løypa med havresuppe og vørterøl.

Det ble redningen. Thorleif kom raskt til hektene igjen , fikk nye krefter, satte inn en langspurt og kom så vidt foran svenskene. Norges ære i Holmenkollen var reddet for denne gang.

Sin største triumf fikk Thorleif i den første vinterolympiaden som gikk i Chamonix i Frankrike (Semaine des Sports d'Hiver)

Thorleif Haug 1 Thorleif Haug 2

Thorleif ble den store triumfatoren. Han var i kjempeform, hadde liggi inn på skauen i treningsleir. Han var sterk og senet i kroppen med smidige muskler. Han var helt suveren og vant både det lange 5 milsløpet og det korte løpet på 18 km. Han vant også kombinertklassen.

Det ga Norge 3 gullmedaljer. ”Vi viste verden vinterveien” skrev stolte norske journalister hjem til avisene. Men det var jo Thorleif som viste alle vinterveien. Da han kom hjem med toget til Drammen etter alle triumfene sine, ble han båret på gullstol over bybrua av skikamerater til fest i Børsen. Tusenvis av folk hadde møtt fram på torget. Stadig vekk under festen måtte Thorleif ut på ballkongen for å ta i mot hyllesten.

Hverdagen kom brått på for skikongen , som Thorleif nå ble kalt. Han fikk jobb som rørlegger i byen etter at han avslutta sin skikarriere. Men som gammel skihelt og stolthet for byen ble han ikke glemt. Alle ville ha en liten bit av skikongen. Påny og påny måtte Thorleif fortelle om sine bragder, det vanka da gjerne en dram eller to mens historiene om de store skitriumfene ble frisket opp. Historiene måtte fortelles ofte og Thorleif glemte å passe på helsa. En sur og kald novemberdag ble han syk mens han i våte klær sto nedi ei djup grøft for å skru sammen noen rør. En forkjølelse utvikla seg til en kraftig lungebetennelse med høy feber. Brått og temmelig uventa døde skikongen Thorleif i sitt hjem oppe på Øren en desemberdag i 1934. Han etterlot seg kone og to småjenter.

Eldre folk i dag husker ennå det store følget bak hest og kiste som dro fra Øren og ned til sentrum. Begravelsen foregikk i den store nye turnhallen i byen, der folk i trengsel måtte løse billett for å komme inn. Det sto tett i tett med folk da kista ble ført over bybrua til kirkegården.

Ennå husker folk i byen den store skikongen. Et minne om han står også rett utenfor porten opp til Spiralen. På en sokkel står skikongen og skuer mot skogen , kanskje lengter han tilbake til skiløypene og fuglesangen fra myrene i Finnemarka.

Artikkel - info 
Sist endret 15.02.2011 Terje Bautz
Opprettet 20.10.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut