Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Industribyen Drammen
ForsidebildeDrammens byplanleggere laget etter bybrannen i 1866 støpeformen til en helt ny by, men det tok lang tid å fylle ut formen med innhold, det vil si få bygget nye store murhus med tidsmessig utseende og opparbeide fullverdige gater med fast dekke og fortau. Gradvis ble nye bygninger plantet inn i trehusmiljøet og trær ble plantet og vokste seg store langs nye gater og i de nye offentlige parkene



Av Einar Sørensen

Langsomt ble det nybygde, litt karrige bysentret, til et frodig og etablert bymiljø. Gjennom tiårene frem til 1900 forandret ikke byen seg dramatisk, men utenfor bykjernen skjedde det noe: Handelsbyen ble langsomt forvandlet til en industriby. Fabrikkene kom. Alle trehusene som var satt opp i Drammen etter brannen røper at panel og listverk var blitt en masseprodusert forbruksvare. Industrihistorisk var det skjedd en liten revolusjon. Samfunnet hadde funnet ut at den snertne lille dampmaskinen som pustet og peste vanndamp lot seg bruke til større oppgaver, som for eksempel å drive et sagbruk med høvelmaskin. Uten lenger å være avhengig av vannkraften opp i dalføret kunne sagbrukene flyttes dit produktene - planker, bjelker og listverk – likevel skulle for å lastes på skip eller jernbane. Slik fikk vi ”plankebyene” som Fredrikstad, Lillestrøm og Drammen. Dampsager ble anlagt flere steder, bl.a. på Holmen.

1 Drammen jernstøberi Drammens jernstøberi malt av G.Bergh 1893, oljemaleri Drammens museum

På tidligere grønne enger utenfor bebyggelsen oppsto fabrikkområder og opplagstomter, hovedsakelig langs elva og utover mot fjorden. På gamle foto ser vi dem som ”øyer” utenfor byområdet. Men hva innebar det at Drammen fikk industri? Med industri mener vi industriell produksjon. Nå må det først minnes om at også våre gamle bergverk, sagbruk, steinbrudd, brennerier, garverier, kornmøller på 1700-tallet var industrielle virksomheter, med arbeidere, serieproduksjon, tekniske innretninger og kapital. Men den egentlige industrialiseringen av Norge regner vi har sin begynnelse først omkring 1850. Lenge hadde Norge vært et råvareproduserende jordbruksland med få og små byer og mesteparten av befolkningen bosatt på landsbygda. I første fase av industrialiseringen, som vi grovt kan sette til mellom 1850 og 1900, var det ennå mangel på to vesentlige forutsetninger for industrivirksomhet: Billig kraft til å sage, hamre, smelte og koke, og maskiner. Vi hadde vannfall og damp. For å fremstille maskiner av jern og stål trengtes en støpejernsindustri. I England hvor det var store forekomster av steinkull, fantes nesten ingen grenser for industriproduksjonen. Her førte industrialiseringen til voldsom vekst i byene og en stor arbeiderbefolkning. I Norge derimot bodde fortsatt 72% av befolkningen på landsbygda så sent som år 1900. Ser vi på foto fra begynnelsen av 1960-årene besto mye av Drammen fortsatt av grønne enger og åpne områder, til sammenligning med den tette utnyttelsen av arealene vi ser omkring oss i dag.

2 Drammens teater Byens borgere på plass i Drammens tetaer, foto 1930-årene, Drammen museum

Blant de viktigste virksomhetene i industriens første tid var bomullspinneriene. De var drevet av vannkraft og sysselsatte kvinner. Bomullspinnerier hadde man derfor ikke i Drammen, ikke av mangel på kvinner, men av mangel på vannkraft. En viktig industrigren i dalen var derimot teglverkene. Leire var det nok av, og da den tyske ringovnen kom i bruk fra 1870, ble det mulig å starte industriell produksjon av teglsten under kontinuerlig brenning. Teglverk ble industri og anlagt flere steder ved Drammen, og tusenvis av røde teglsten fant veien inn i fabrikkbygningene. Med nye tyske metoder for fremstilling av øl ble bryggeriene tidlig industrialisert og det ble opprette mange bryggerier (Wriedts Bryggeri 1858, Styrmoes bryggeri 1877, Aass 1866). Øl var ikke bare fyll, men et viktig og holdbart næringsmiddel.
3 Byens borgere Representanter for byens borgerlige overklasse, foto Drammens museum

Våre gamle jernverk var fyrt med trekull som ble fremstilt av milebrent tre. Fremstillingen av trekull bygget på fremgangsmåter som i prinsippet ble oppfunnet i jernalderen. Jernet ble dermed kostbart. Jernverkene ble derfor utkonkurrert av billig importjern fra England. I 1847 ble Dammens Jernstøberi opprettet, og gjennom 1800-årene ble virksomheten utvidet til å bli en av landets viktigste jernprodusenter av ovner, maskiner, kraner og skip. Da de norske jernverkene stanset, lettet trykket på skogen, og det førte til økt tømmerproduksjonen. Den århundre gamle drømmen hos norske trelasteksportører, å kunne fremstille ferdig foredlede produkter av tømmerstokken, gikk endelig i oppfyllelse da høvelmaskiner kom i bruk i 1860-årene og kunne masseprodusere bygningsmaterialer. Av tømmeret kunne også fremstilles en letthåndterlig ny råvare fra de nye tresliperiene som ble anlagt utover i 1860-årene og fremover. Tresliperiene ble bygget oppe ved vannfallene og drevet med vannturbiner. Stokker ble matet gjennom roterende slipesteiner og omdannet til tremasse som ble brukt til å fremstille papir og kartong. I 1880-årene var Norge blitt en av verdens største eksportører av tremasse. Tidligere var papir laget av oppmalte tekstilkluter. Papiret ble meget fint, men uhyre kostbart. Neste trinn i prosessen var å fremstille cellulose, der trestoffet ble fjernet i en kjemisk prosess. Behoved for billig papir bl.a. til avisproduksjonen var nesten uten grenser. Langs Drammenselva grodde slike papirmassefabrikker opp. Treforedlingsindustrien ble vår første storindustri. Kjemisk veske og avfallstoffer slapp fabrikkene med den beste samvittighet i verden rett ut i elva som nå rant tykk og grå, og fra fabrikkpipene steg gul stinkende røyk til værs. Men folk fikk levebrød! Også innen glassfremstilling skjedde fornyelser. Et verk for fremstilling av flasker ble i slutten av hundreåret til Drammens Glassverk som igangsatte industriell produksjon av vindusglass. Man kan bare tenke seg hvilke konsekvenser dette fikk for vinduenes form og størrelse. Ut mot fjorden ble de århundre gamle båtbyggeriene, en gang et low-tec fag av håndverkere som voktet over sine knep og modeller, til ny storindustri. Store skip ble bygget ved Drammen Jernstøberi. Også havna ble mekanisert. Fortsatt var elvekanten mest attraktiv for alle slags virksomheter, men i tillegg til tømmerstokker, plankestabler, varebuer og trebåter, som hadde preget byens ”seaside” i flere hundre år, kom også de nye fabrikkbygninger i teglsten med sine kaianlegg og jernlektere.

5 Tollbugata Parti fra Tollbugaten. Brostein, fast fortau og gasslykter var en stor forbedring i byen. Foto fra ca. 1910, Drammens museum.

Hvordan forandret disse forholdene byen selv? Drammen fikk gradvis tydeligere definerte ”strøk”. Omkring fabrikkene, som helst lå utenfor den tidligere bykjernen, vokste det frem arbeiderstrøk. Her bodde arbeiderne tett nær opp til fabrikken for å få kort vei til arbeidsplassen. Koner og barn brakte mat og drikke under den lange arbeidsdagen. Slikt ble det fargerike strøk av. Samtidig ble byens sentrum hva vi i dag ville kalle, mer ”urbanisert”. På hver side av den gamle bybrua vokste sentrum sammen med jernbanestasjonen og torgene. Dette ble et attraktivt sentrumsområde med hoteller, teater, restauranter, park, losjer, banker og forretninger. Butikker presenterte store vareutstillinger. På slutten av hundreåret begynte store speilglassvinduer å komme i enkelte butikker. Vi fikk varemagasinet. Det kom gasslykter i gatene. Byen fikk et kommunalt gassverk som lyste opp byens gatelykter helt til den elektriske strømmen kom ved hundreårsskiftet.. Sentrum ble i stigende grad et sted for handel og ærender, mer enn et sted man bodde. Mange grupper som hadde råd til det etablerte seg i nye bolighus utenfor bykjernen. Rekker av nye villaer, bygget i tidens sveitserstil, bredte seg langs begge åssidene. Men et belte langs elvebreddene var forbeholdt kommersen. Dette var adkomst og ferdselsåre for fabrikkene. De ytterste delene av det gamle byområdet fikk mer preg av forsteder. Bak Byparken oppsto et strøk med finere villaer som det ennå er rester av.

6 Gyldenløves plass Gyldenløves plass. Offentlige parker overtok funksjoner fra de tidlige private haver og parker. Dette var viktig møteplass i byen. Foto Drammens museum


Den neste store forandringen av byen ble utløst etter 1900. Igjen kan vi spore en teknologisk impuls som utløste et skred av forandringer: Elektrisiteten ble tatt i bruk som kraftkilde og førte til store forandringer i norsk industri. En milepel i Drammen var grunnleggelsen av Drammens Elektriske Burau i 1899, senere National Industrier, på Brakerøya.

7 Grønland 8 Skipsbygging på Holmen

Fabrikkene på Grønland dannet en sammenhengende
bebyggelse. Merk de nye strømmastene langs Øvre
Strandgate i forgrunnen. Gaten har ennå ikke fått fast
dekke. Foto Drammen museum
Klikk bildet for forstørring.

Skipsbygging på Holmen i 1880-årene,
foto Drammens museum
Klikk bildet for forstørring.

Artikkel - info 
Sist endret 06.04.2011 Terje Bautz
Opprettet 21.04.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut