Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Peter Jonas Collets ungdomsår i Lier

1. desember 1851 døde professor Peter Jonas Collett (kun Jonas ble brukt av familien) av lungebetennelse, bare 38 år gammel. I våre dager er han mest kjent som ektemannen til Camilla, som tre år etter sin manns død satte Norge på hodet med romanen ”Amtmannens Døtre”, men den godeste Jonas kunne også føre sin penn - og han forteller levende om folk og skikker og hvordan det så ut her i distriktet for snart 200 år siden.


Av Astri K. Natvig

Jonas` onkel med samme navn, var blitt utnevnt til amtmann i Buskerud samme år som nevøen ble født, men allerede året etter, 1814, ble han statsråd i regjeringen. Jobben som amtmann var ledig, og stillingen forble i familien: yngstebror Johan ”arvet” den. Med en onkel som statsråd og en far som amtmann, sier det seg nesten at ”lille-Jonas” måtte satse på en juridisk karriere, men det skjedde nok ikke med lett hjerte. Jonas var opptatt av historie og fortidsminner, han elsket å skrive - han ville så gjerne bli dikter, og mange er hans hjertesukk når han skjønner at han kommer til kort: O, naar jeg kun havde lit Genie..

Jonas hadde egentlig aldri noe valg. Hans far, som møtte fra Buskerud på alle storting etter 1814, døde i Christiania 19. juni 1827, og to år etter døde moren, Christiane, av kreft hjemme på Huseby. Ved hennes død ble hjemmet oppløst og ”børnene spredtes til forskjellige kanter, idet nogen kom til slegtninger, andre i pensionat”. Huseby ble solgt på auksjon 28. desember samme år for 5.000 spd. til kjøpmann Frederik Kjøsterud i Drammen, og 15 år gammel var Jonas både foreldreløs og hjemløs. Det hastet å få et levebrød, så det endte med ”jura” for ham også. Han bodde på ”pensionat” mens han gikk på Den Lærde Skole på Strømsø (i dag best kjent som ”Handelsgym”), men i helgene og feriene var han på Frydenlund ved Amtmannsvingen, som har fått navn etter flere amtmenn som bodde på der, hos daværende sorenskriver (og seinere amtmann i Nedenes) Harboe og hans familie. I juli 1831 var det ubønnhørlig slutt på barndommen, da sto artium og studier for tur i Christiania, og selv om fire av hans kjødelige søsken bodde i hovedstaden, grudde han seg som en hund til avskjeden, men han dro tilbake, vanligvis med apostlenes hester, så ofte han kunne.

Etter å ha vasket av seg annen eksamen og russestøvet sommeren 1832, er Jonas klar for sin ”Thelemarkstour”, men først skal han hjem til Frydenlund, og på selveste St. Hansnatten bærer det i vei. ”Rundt om mig brændte der lystige Baal, medens enkelte Gevæhrskud af og til oplivede den natlige Stilhed. Touren var ret morsom; især glædede det mig, at jeg allerede kunde gaae hele 4 Miil uden at blive saarbenet”. Han er framme så tidlig at ingen er våkne, og via et åpent vindu går turen til fjøset, der det vanket deilig, varm melk. På sommerstid sto ellers aktiviteter som ro- og seilturer i høysetet, med ”strandhugg” som ekte vikinger på gårdene rundt fjorden (for selvfølgelig å gjøre inntrykk på pigerne) og blåbærspising på Lahelløya. Jonas hadde også stor sans for badelivet - sommeren 1834 var meget varm, og bare i august badet han 24 ganger! ”Jorden ligger og tørrer og sprækker, og jeg gad vide, om den ikke tilsidst flyver bort i Støv under Askerbøndernes Vognhjul”. Ja, så varmt var det, at herrene gikk uten ”Mavebælte og Buxesæler” og damene uten ”Underskjørt og Blanchet (stålspiler på korsettet), og mangen Yndighed hvælver sig i sin naturlige Nøgenhed, naar man bare gad løfte Hovedet at see det. Den halve By drikker og den andre halve Deel ligger i Fjorden, men Intet hjælper, ja man paastaar, at de eligerede Mænd paa Byens Vegne have besluttet at nedlægge Protest mod dette Uvæsen som høist skadelig for Vedhandelen… Sommer betyr også spaserturer med damer til Storsteinsfjell og Sørumåsen, samt sverming i Frydenlunds skjønne hage, med de smukke Gange, Alleer og Lysthuus, samt mer prosaiske avstikkere i nabolaget.

Paradisbakkene' RaderingNoen måneder seinere gikk atter ferden hjem til det kjære Lier – julen sto for dør. Han hadde for anledningen iført seg Underbuxer (en Ting, som jeg ellers aldri bruger), fordi han var redd for å fryse - han hadde ikke annet reisetøy enn en ”tynd Overfrakke”. Onkel statsråd hadde sørget for skyss til Ravnsborg, men resten av veien gikk til fots. Jonas ble fort varm, og da underbuksen klødde noe helt innmari, måtte han til slutt gi etter og strippe i skogen. Nå kunne han lange ut og nådde Gjellebekk i fin form, men da han hadde bestilt en noe spesiell skyss resten av veien, kjelke, måtte de forhatte benklærne på igjen. Kjelken var i dårlig stand, men han satte seg trøstig foran med ”den lille Skydsgut” bak, og det gikk så det suste til Tranby. Der ble det verre; mindre snø og i tillegg møtte de mange arbeidssleder på de bratteste partiene, men de kom ned med ben og armer i behold. ”Den hele Tour havde neppe varet over 5 – 10 Minuter; jeg veed aldrig i mit Liv at være kommen saa raskt og saa morsomt fram”. Vinterdagene gikk med til ”Spadseren, Skøiteløben, Dansen, Byetoure”. Skiturer og svermerier var det også tid for - i vakkert måneskinn gikk kjelketurene til Gilhusskogen.


Som nevnt var Jonas på hyppige hjemmebesøk, og han gir oss alltid detaljerte beskrivelser. At Lierdalen er vakker når den ”åpner seg”, vet vi alle, men på en tid da fjell og vidde nærmest var ukjent terreng for de fleste, blir beskrivelsene av synet en møtte ved Paradisbakkene nesten uvirkelig på oss i dag:

”Vi ere nu paa Høiden; der ligger det hele uendelig skjønne Malerie udbredt for mig. --- Den vide Dal udbreder pludselig sin favn for atter at modtage sin søn. Paa høire Side og lige for mig afløser større og mindre Bakker, deels græsbegroede, dels bevoxede med de gule bølgende kornstriber, hverandre, indtil de igjen begynder at stige opad mod den anden Fjeldside, hvor øiet standser ved de vilde taggede Fjelde, hvoraf enkelte ere bevoxede med Gran og Furu. Nede ved Foden av Fjeldet (der Jonas står) slynger Lierelven sig i mæeandriske Bugter med Bredder, der ere tæt bekransede med Busker. Lengere fremme udbryder den flade Dal sig. Hist kneiser en majestætisk Granskov i Veiret, her smiler en livlig grøn Slette, og her bølger en Ager med de bugnende og nikkende Ax. Her smiler ogsaa det deilige Husebye, min Fødegaard, frem bag Granskoven. Paa min venstre side begrændser en Fjeldryg hele Scenen. I baggrunden vugger Dramsfjorden sine blaalige Vande; og hele Prospectet begrændses af Tangenfjeldet”.

Radering fra Lier,Fra Pontoppidans Jens og Julius (Niels Fredrik Julius Aars, Liers første ordfører) var ikke bare far og sønn og prester i Lier – de var også lidenskapelige jegere og begersvingere, og Jonas, som hadde stor sans for jaktlivet, fikk nærkontakt med begge. Sommeren 1832 blir han med på jakt i Finnemarka, sammen med bl.a. Hans Jacob Hofgaard på Sjåstad, og den første kvelden må en ung hare bøte med livet. En ung mann, Helge, blåste riktig vakkert på sin lur, og det hele var utrolig romantisk. ”Sæterjentene kauet deilig, og Ekkoet i Fjeldene svarede utallige Gange”. Det ble ikke nedlagt særlig mer vilt på den turen, men en harejakt i Hennumåsen var vellykket, - det samme var fisketurer til Sætre. Det siste Jonas gjør som ungkar, er å ta en fottur til Hallingdal. Han oppholder seg dessuten lenge i Lier, og 9. juni skriver han til Camilla fra prestegården, der han er gjest hos vennen Julius Aars: ”Syllingdalen er en Dal, der ligger saare høit oppe til Fjelds. Høie Aase begrændse den paa begge Sider, dog ikke saae høie, at Solen jo kan titte ned over dem og bringe Løv paa Birketrærne og brune Bønderpigernes Kinder. Dalen har et simpelt Præg, intet Vildt eller Grotesk, men Drøit, der er en Bondedal, og Hollsfjorden trænger sig som et trekantet Speil - i Form ligt dem, man finder i Bondestuerne - ind i dens ene Ende”.

Artikkel - info 
Sist endret 08.09.2008 Terje Bautz
Opprettet 28.08.2007 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut