Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Vi trodde ikke vi skulle overleve - Leif Kjemperud - Motstandsmann fra Ringerike
Leif Kjemperud er nitten år gammel i 1940. Han er en vanlig unggutt, og bor i den vesle bygda Hen nord for Hønefoss. Livet hans blir snart forandret. Krigen gjør ham politisk aktiv. Han blir kommunist, og vil kjempe mot nazismen. Sammen med noen kamerater danner han ei væpnet motstandsgruppe, den såkalte Vågårdsgruppa. Få år etter er han en fullbefaren motstandsmann. Han går alltid med pistol på seg. Verken han eller kameratene tror at de vil overleve krigen.


Av Christopher Hals Gylseth


En tidlig morgen i november 1944 sitter Leif og to andre menn og venter ved et vindu i Gabels gate i Oslo. Tvers over veien bor Gestapo-mannen og torturisten Finn Kaas — en av landets mest forhatte nazister. Leif og de andre skal ta livet av Kaas i dag. Hver morgen klokka åtte pleier han å dra opp blendingsgardinen og kikke ut av vinduet, har de hørt. Da skal de skyte ham. Til slutt blir klokka åtte. Blendingsgardinen går opp, og en dame kommer til syne. Planen har slått feil. Kaas er kanskje blitt advart. Etter en stund går de tre skuffet ut av gateporten. Plutselig lyder det skudd, og kulene suser rundt dem. De flykter, men løper rett på flere nazister, som også skyter. De er i kryssild. Men de gir seg ikke, skyter desperat tilbake, kaster håndgranater. Men granatene sprenger ikke, og det ser stygt ut. Til slutt kommer de seg likevel unna, uskadde på nesten mirakuløst vis. Den ene av dem har regnfrakk på seg. Seinere teller han tre kulehull i regnfrakken. En av de tyske kulene har faktisk gått tvert gjennom underbuksa hans — uten å treffe kroppen! Enda en gang har de kommet seg unna med livet i behold. Men oppdraget mislyktes, denne gangen.

Andre oppdrag lykkes bedre. En høstdag samme år sitter Leif og noen kamerater oppe i Grefsenkollen i Oslo og hører flere voldsomme drønn nede fra havna. De er fornøyde nå. Eksplosjonene er resultatet av krigens viktigste skipssabotasje i Norge. Seks store skip går i lufta, i tillegg til en diger flytekran og deler av et jernbaneanlegg ved havna. Det hele starter med at Leif vet om et sprengstofflager utenfor Hønefoss. Der stjeler han og kameratene to tonn dynamitt og 25 000 knallperler. De lemper det opp på en lastebil, og kjører mot Oslo. Men bilen er tung. Den setter seg fast i ei grøft og holder på å velte. Så står der sto de i veien, midt på lyse dagen. Tyskerne kan komme forbi når som helst. Leif drar i all hast til en bonde han kjenner, som trekker dem opp med traktor. Etter dette går det bedre. Leif og en annen motstandsmann må riktignok bruke et par dager på å reise og hente noen tidsinnstilte tennmekanismer, slik at sprengladningene ikke skal går av for tidlig. De to får dårlig tid på tilbakeveien, og må stjele en jernbanedressin for å komme seg til Oslo i tide. Det går farlig fort i de bratte nedoverbakkene, men gutta greier seg. De blir heller ikke tatt for sprengningene. Det gjelder å være frekk og fryktløs, forstår Leif.

29. august 1944 befinner Leif seg i parken utenfor Louisenberg kirke i Oslo, sammen med motstandsmannen Kasper Johansen. De to står rolig og prater, og later som ingenting når et par tyske soldater kommer fordi. Men plutselig stopper tyskerne opp. De skjønner ikke hvorfor, før tyskerne trekker seg unna — antakelig for å hente forsterkninger. Da oppdager Leif at genseren hans har glidd opp på magen, så pistolen han har i buksa er blitt synlig. Ikke rart tyskerne glante! De to forter seg nedover mot Bislett stadion. Her ligger Oslo Sporveiers lønningskontor, som de skal rane i dag. Slike ran utfører de for å skaffe penger til motstandskampen. Kameratene er jo etterlyste, og kan ikke få tak i penger eller mat på vanlig måte. Dette er jo rene cowboy-opplegget, synes Leif, der de to stormer inn og får med seg 114 000 kroner. En voldsom sum. Alt er nøye planlagt, og de blir raskt hentet med bil. Tyskerne utlover seinere 10 000 kroner i belønning, men klarer aldri å oppklare ranet.

Leif Kjemperud overlever krigen. Én av vennene fra Vågårdsgruppa blir drept, mens de andre greier seg. Mange andre bekjente av Leif mister også livet. Mer enn seksti år etter tenker han tilbake, og synes nesten det er rart at han sitter her nå. Under krigen visste han aldri om han overlevde til neste dag. Samtidig er han glad for å ha opplevd disse årene. Det var triste og farlige tider. Men spennende også, tross alt.

Artikkel - info 
Sist endret 07.03.2012 Terje Bautz
Opprettet 25.05.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut