Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Endelig har dagen kommet!
Ignati Geintz ble holdt i fangenskap i en tysk leir på Kongsberg under andre verdenskrig. I denne teksten kan vi lese om den dagen han skulle reise tilbake til Sovjetsamveldet.



Av Olav Såtvedt


Ansiktsløse soldater sikter mot ham med børsepipene og gjennomborer ham med prosjektilene. Han ser hver kule komme, men han vrir seg ikke til siden. Han tar imot alle skuddene, og merker ikke smerten da de en etter en river brystet hans i filler.

Skuddene blir brått omskapt til harde bank på døra. Ignati er dyvåt av svette da han åpner øynene, river raskt teppet til side og trår ut på golvet. Ser rundt seg. Han er alene på brakka. Hvor er de andre? Alle sengene står tomme. Teppene er slengt til side. Han er sistemann ut denne morgenen. Da han endelig sovnet denne natta, sov han for tungt og for lenge.

Søvnen har lenge vært hans eneste flukt, i drømmene har han flyktet fra alle, men alltid har morgentimenes terror kommet og dratt ham brått tilbake til fangenskapet, enten det var en brølende Røde Armé-offiser eller Wehrmacht-soldat som sparket ham opp og fiket til ham om han ikke sto støtt nok ved siden av brisken. Ikke slik denne gangen. For han er jo ikke lenger noen fange, ikke i sin egen hær og ikke som fange i fiendens. Krigen er over. Bare når det er fred kan en soldat forsove seg. Der han står, husker han brokker av den siste drømmen:
Han var på et stort vann med et glitrende vannspeil, rodde i en pram, den skulle føre ham vekk, men prammen gled motsatt vei, han rodde og rodde mot den lysende horisonten, mot en soloppgang, men likefullt skurte bunnen snart mot strandsteinene der bak, så var det vel ikke en sjø men en bred elv som han rodde på, en enormt stor flod som det ikke nyttet å få snudd, han ble løftet ut av prammen da den grunnstøtte, ble grepet av sterke og brutale never, dyttet opp mot en vegg som plutselig bare var der, stirret mot geværløpene.

Han trekker på seg den altfor vide buksa. Den er blitt større og større i løpet av vinteren og våren, eller så er han blitt mindre. Det er den samme buksa, men den er blitt mer og mer hullet, og romsligere og romsligere. Snart ville de vel at han skal dele den med en annen fange. Tenke seg til: En bukse per mann. Det er sløseri. Han hører en stemme fra en annen drøm: Du Ignati Geinz og du Jurij Ivanovitsj bruker fra denne dag de samme benklær, det er bare snakk om trening og øvelse, evnen til å gå i takt, la den andre få pisse når han trenger det, og at han lar deg pisse når du føler den slags nedrige behov, og skite selvfølgelig. Dere kan vel ikke annet enn å skite, dere russere. Bolsjeviker! Parasitter! Avskum! Schweinehunde!

Ignati blir sittende et ørlite sekund før alt står klart for ham. Det er ikke bare fred. Dette er dagen. Dagen for hjemsendelse. Han åpner brakkedøra. Den skarpe junisola flammer mot ham. Det er midtsommer. Han hører et vell av fuglesang, den er på det på det mest intense i disse morgentimene.
«Guten Tag, Ignati». Det er den norske legen som står der i åpningen. Han er ingen fangevokter, han har ikke trampet inn og dratt ham opp av senga. Han har banket på: Nå er det tid for å våkne! Ignati kjenner ham igjen på stemmen, men han er fortsatt blendet av sollyset og klarer ikke å skjelne
ansiktstrekkene på legen. Hvor er de andre? Jo, de står alt oppmarsjert under noen store bjørketrær. Noen flirer mot ham: Forsovet deg, Ignati? Denne dagen?

Men det er ingen glede i smilene.

Ignati snur seg fort, går tilbake til sengebenken. Finner den tyske uniformsjakka som er falt ned på golvet. Trekker den på seg og går ut igjen. Stiller seg opp ved siden av romkameratene og er klar. Dette er alt hva han hadde å hente, hans eneste eiendom: en fiendejakke, den tyske som han ble tilslengt da han noen måneder før dette og stiv av frost gikk med armene over hodet og med munningen til en Schmeisser-pistol i ryggen under det arktiske nordlysets flammer. Flammene var vakre, men kalde. Men i dag er det sol. Varmende sol. Ved siden av flokken står en lastebil med høye lemmer. Ignati forstår at den skal frakte dem alle ned til jernbanestasjonen. Der venter et tog som skal bringe dem videre: østover. Mot hjemlandet, Sovjetsamveldet.

Men er det friheten han reiser hjem til?

HER er del 2 av artikkelen

Artikkel - info 
Sist endret 07.03.2012 Terje Bautz
Opprettet 25.05.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut