Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Folkemusikk og dansetradisjoner
Folkemusikken og folkedansen står fortsatt sterkt i deler av Buskerud. Men hva er det egentlig vi kaller folkemusikk og folkedans?


Av Veslemøy Fjerdingstad

Den folkemusikken som synges eller kvedes kaller vi vokal folkemusikk. I det ligger det at utøveren bruker stemmen sin som instrument. Det er flere sjangere innen den vokale folkemusikktradisjonen i Norge, som lokk, bånsull, ballade, bygdevise, stev og religiøse folketoner. I Telemark og Setesdal blir den vokale folkemusikken kalt kveding.

Noe som er felles for den vokale folkemusikken er at formidlingen av teksten står sentralt - en god folkesanger skal fortelle en historie med sangen sin.

Teksten blir sunget som det ville ha vært sagt i muntlig tale, og melodien blir tilpasset verselinjene, slik at melodien kan variere noe fra vers til vers. Den vokale folkemusikken har et annet opphav enn den vest-europeisk kunstmusikken. For det moderne øre kan det høres ut som både "surt" og ustrukturert. Det å høre på folkemusikk krever derfor at vi hører etter med et "folkemusikk-øre".

Lokk
Lokk er en fellesbenevnelse på sang eller rop for å samle husdyrene. Dette kan være melodier som ikke er helt fastlagt, men som blir improviserte over et tema, ulikt fra musiker til musiker. Lokken er sterkt knyttet til seterlivet og har derfor vært lite i bruk de seinere årene, men dette er en tradisjon med dype røtter. Laling og huving minner om lokk, men funksjonen med disse tonene var å komme i kontakt med mennesker langt unna.

Bånsullar
Også denne sjangeren innen norsk vokalmusikk hadde en egen funksjon i det tradisjonelle bondesamfunnet, nemlig å få små barn til å sove. Melodiene er enkle og blir av og til improviserte.

Ballader
Hele Norge har hatt en rik visetradisjon tilbake til middelalderen. Folkeviser er en samlebetegnelse som omfatter alt fra gamle viser fra 1200-tallet til viser som er knapt 100 år gamle.

De eldste folkevisene blir kalt ballader. Navnet kommer fra det sørfranske ordet "ballare", som betyr å danse. Balladene er episke (fortellende) danseviser som har overlevd på folkemunne helt fram til vår tid. Det er vanlig å dele balladene inn i flere sjangere som helligeviser, kjempeviser, trollviser, skjemteviser osv. Skillet mellom disse sjangrene ligget i det tekstlige materialet, ikke i melodiene.

Ballademelodier er opprinnelig musikken til kjededans, en dans som var populær i høymiddelalderen blant hoffet i Europa. Balladene er med andre ord importerte fra Europa, og en kan finne likheter i tekster i ballader mange steder i Europa. Melodiene har derimot ikke blitt hentet fra Europa, og har sannsynligvis opphav i Norge. Man finner svært mange ulike melodier til samme ballade bare innenfor et lite område, noe som tyder på at sangerne sto fritt til å utvikle melodiene på egen hånd.

Folk har sunget disse balladene for hverandre og på denne måten fortalt historier om hva som har skjedd i tidligere tider.

Eksempler på Middelalderballader som har overlevd i tradisjon i Buskerud er: Krisnille visa, Nattergalen, Balladen om de tre grevene, Svend Vonved, Svend Svane, Ole Velland og Liten Kirsten Stalledreng.

Skillingsviser
Skillingsviser er nyere viser som ble komponerte på 18- og 1900-tallet. Skillingsvisene fikk navnet fordi de blei solgt for en skilling. Visene handlet ofte om grufulle hendelser som mord og ulykker, sjukdom og ulykkelig kjærlighet som førte til sykdom og død. De hadde på mange måter den samme funksjon som "Se og hør" eller annen kulørt presse. Det var ofte kjente forfatterer som skrev visene og disse tekstene ble satt til eksisterende melodier. Skillingsvisene var svært populære i sin tid.

Eksempel på Skillingsviser er: Titanics forlis, I en seng på hospitalet og Elvira Madigan

Bygdeviser
Bygdevisene hadde en mer lokal karakter. De handlet ofte om en spesiell hendelse i en bygd eller et avgrenset område. Tematikken var ofte de samme som i skillingsvisene og middelalderballadene. I tillegg var det vanlig å hylle lokale helter som mestertjuvene Gjest Bårdsen, Ole Høyland og Murukleiven. I Seljord har Jørun Tellnes laget en hel visesyklus om kjempekaren Sterke Nils. En annen slik legende var kjempekaren og danseren Torbjørn Lonar fra Hjartdal. Lonarvisa, som handler om Torbjørn Lonar og hans frieri til en enke fra Hallingdal er en bygdevise. Bygdeviser kan også være en hyllest til naturen, til bygda og i samme genren har en emigrantviser, som var skrevet i forbindelse med emigrasjon til Amerika.

Eksempler på Bygdeviser er: Ole Høyland, SterkeNils døyr
Jeg skriver et brev til min datter så kjær, Slutenvisa, Skudalsbruri, Sælebakkvisa og Lonarvisa.

Stev
Stev har fire verselinjer som går i en fast rytme, og kvederen markerer av og til rytmen ved tramping. Dette er en sangtype som ble benyttet når flere var samlet, og folk sang stev til hverandre og svarte hverandre. En god kveder kunne finne på en tekst der og da, og det kunne av og til være svært krasse karakteristikker av en annen som sang, men han kunne og finne eksisterende tekster som passet inn i sammenhengen. Ennå i dag kan en av og til oppleve spontanstev når flere kvedere møtes.

Religiøse folketoner
Melodiene til protestantiske tekster ble kalt religiøse folketoner. (Melodiene til katolske tekster ble kalt helligeviser, og er en type ballade). De stammer altså fra tiden etter reformasjonen. Tekstene er de gamle salmene med kjente diktere, men melodiene er ofte gamle koralmelodier.

Bygdedans
3/4 -takt: Denne dansen går under mange ulike navn etter hvor i landet enn er. Vanlige navn er springar, pols, springer, springdans. Denne dansen har mange ulike dialekter, noe navnvariasjonen viser. Tidligere har variasjonen vært enda større. Variasjonen ligger i synkoperingen av ¾-takten. Det vil si hvor i takten man legger trykket og betoninga av melodien. Dette medfører at et skolert øre kan høre forskjellen på en springar fra Telemark og Valdres, for eksempel.

2/4- og 6/8-takt: Denne dansen blir kalt gangar, rull eller bonde når det er pardans, og halling eller laus når det er solodans. Pardansen kan variere med ulike vendinger som er ganske like vendingene i springaren.

Halling er en spesiell atletisk mannsdans som har vært utbredt over store deler av Norge og i deler av Sverige (hovedsakelig i grensetraktene til Norge). I Hallingdal har dansen betegnelsen Laus. Dette betyr antakelig at den danses alene uten partner. Ellers blir dansen kalt halling. Dansen er sammensatt og fritt lagt opp for hver danser, som har mulighet til å utforme dansen sin selv. Viktige elementer i dansen er: kruke (sitte på huk og ta beina rett ut), bjønnedans (stå på alle fire og hoppe framover), nakkesprett, slå seg på hælen og selvfølgelig å sparke hatten.

I solodansen er det som regel menn som viser seg fram med ulike karstykker og ved å sparke hatten. Det finnes også noe spreke jenter som hevder seg godt i denne dansen!

  1. "Kvint og kvart" folkemusikk fra Buskerud: elevhefte, lærerhefte, kilde-CD, arr-Cd. ISBN 82-91715-00-0 (kan bestilles fra Sigdal museum og folkemusikksenter)
  2. Bjørn Aksdal et.al, "Trollstilt". Gyldendal. ISBN 82-05-23648-8.
  3. www.folkemusikk.no "Spellemansbladet" lenker og informasjon
  4. www.folkogdans.no informasjon om folkedans
  5. http://nlhstud.nlh.no/~groft/norfolk.htm. Oversiktlig informasjon om norsk folkemusikk hovedsakelig tatt fra "Fanitullen" av Bjørn Aksdal og Sven Nyhus
Artikkel - info 
Sist endret 07.03.2012 Terje Bautz
Opprettet 29.03.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut