Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Nattmannen og andre rakkere
Nattmannens gjerninger tålte ikke dagens lys. Han tømte doer, kastrerte hester, fjernet døde dyr og selvmordere. Når bøddelen hadde hengt en forbryter eller skarpretteren med ett eneste mesterlig hugg hadde skilt den dømtes hode fra den syndige kroppen, var det nattmannens tur til å gjøre sin del av jobben. Han samlet opp de tragiske restene for å grave dem ned utenfor byen. Fytti rakker’n!


Av Hilde Diesen

Bøddelens hjelper, rakkeren(nattmannen), var nærmest utstøtt av samfunnet. Man fant disse fjerne tiders renovasjonsarbeidere gjerne sammen med annet rakkerpakk helt nederst på rangstigen. De ble betraktet som urene og uten ære. Og - den som var æreløs hadde ikke de samme rettighetene som resten av folket. Nattmannen kunne ikke være formynder, stille som vitne i retten, få borgerskap eller være fadder i kirken.
I frykt for selv å miste sin ære, ville skikkelige mennesker ikke ha noe med rakkeren å gjøre, Når hans kone skulle føde, var det nærmest umulig å få tak i jordmor. Ingen ville ta i nattbarna. Det var vanskelig å skaffe faddere når de små skulle døpes. Nattmannen, hustruen og barna ble skydd som pesten.

Skarpretterens utstyrFotograf: UkjentCopyright: Oslo bymuseumI revolusjonsåret 1789 oppfordret borgermester Strøm på Bragernes byens 6 eligerte menn og deres hustruer til å stille som faddere for de udøpte nattbarna, sammen med ham og byfogd Brandt. Et par sa seg villige, men de måtte be om at deres koner ble fritatt. Bare den innflytelsesrike forretningsmannen Michael von Cappelen var helt uten forbehold. Både han og datteren Susanna kunne stille som faddere og frøken Cappelen ville bære barnet. Det skulle mot til å ta i en rakkerunge.

Skarpretter, mester, bøddel eller rakker - begrepene ble etterhvert brukt om hverandre. De middelalderske straffemetodene var brutale. Et stort antall gjerningsmenn og kvinner ble hengt eller halshugget. Man kuttet hender og knuste bein. Avskårne legemsdeler ble satt på høye staker til skrekk og advarsel. Tyveri ble straffet med radbrekking, kakstryking og brennemerking, ofte med etterfølgende opphold i tukthus.

Bildet: Skarpretterens utstyr. Copyright: Oslo bymuseum

Kakstryking betydde offentlig pisking på naken rygg. (Kak var en påle, stolpe som den dømte ble bundet til.) Vanligvis var det bøddelen som også utførte denne formen for straff. Det var å foretrekke; han var tross alt en fagmann. Man skulle være en ganske ubetydelig forbryter, dersom det ble bestemt at fengselsvokteren skulle foreta piskingen.

I andre halvdel av 1700-tallet, i opplysningstiden, ble de kroppslige avstraffelsene stadig oftere erstattet med opphold i tukthus. Man hadde også begynt å spørre seg om det var riktig å dømme folk til døden. Italieneren Cesare Beccaria utga i 1764 verket om forbrytelser og straff (Dei deletti i delle pene). Ikke en gang en morder skulle fratas friheten til å leve - om det så var som slave i et tukthus. Og - hva om han var uskyldig dømt? Boken dannet grunnlaget for kampen mot dødsstraffen. I flere europeiske land ble den såkalte livsstraffen avskaffet i løpet av 1800-tallet. I Norge opphevet det norske storting loven om dødsstraff i fredstid først i 1902. Da var det ikke blitt foretatt noen henrettelse i landet siden 1876. De bestialske avstraffelsene var for lengst avskaffet, ingen fange skulle lemlestes, piskes eller brennemerkes.

En nattmann som samfunnet kunne rakke ned på fantes ikke lenger - han var en saga blot.

Artikkel - info 
Sist endret 21.02.2011 Terje Bautz
Opprettet 26.03.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut