Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Enker og enkemenn
Å være enke på 1700-tallet kunne være både en byrde og en velsignelse, alt ettersom hva mannen din hadde etterlatt seg. Denne artikkelen tar for seg livet til enker og enkemenn.


Av Olav Såtvedt

På den tida som telemarksgutten Torbjørn Lonar traff hallingenka fra Gislerud, på 1700-tallet, døde folk som regel i langt yngre alder enn i dag. Noen få ble riktignok like gamle den gangen som nå, men sykdommer av mange slag var så mye mer truende når de slo til. En lungebetennelse som stort
sett i dag lett kan kurereres, kunne være dødelig for barn og unge mennesker, ikke bare for de gamle og skrøpelige. Det skyldtes ikke minst at det var større fattigdom med mye underernæring, og folk hadde derfor liten motstandskraft når smitten festet seg i kroppen. Dessuten manglet de jo stort sett alle de medisinene som vi i dag bruker for å bekjempe sykdom.

Det å sette barn til verden var også slett ikke ufarlig, ikke så sjelden døde kvinnene i barselfeber, det vil si at det kom infeksjon i sår som var oppstått under fødselen. Om ei ung bondekone døde, ventet som regel ikke den gjenlevende mannen så lenge med å skaffe seg en ny kone. Særlig var dette viktig om han hadde små barn å forsørge.

Men hva skjedde når det var mannen som først ble lagt i kista? Var det snakk om husmannsfolk var vel ei fattig enke ikke så mye å trakte etter for giftelystne menn. Bonden som eide jorda der plassen var ryddet, var nok interessert i å få byttet henne ut med en annen plassbruker, en som kunne klare det pliktarbeidet på storgården som det ble krevd at husmannen skulle utføre et visst antall dager i året. Ofte ble det til at husmannsenka kom "på legd", hun ble da plassert rundt om på gårdene og måtte der hjelpe til så godt hun kunne de ukene hun var på gården før hun ble flyttet til et nytt sted. Var hun gammel og skrøpelig hendte det at hun led svært vondt. Det finnes beretninger om gamle folk som ble plassert i fjøs og grisebinger og heller ikke fikk stort bedre kost enn grisens. Men dette hørte vel stort sett til sjeldenhetene. Kanskje eldreomsorgen i vår tid likevel ikke er så ille som en av og til kan få inntrykk av fra aviser og kringkasting?

Preste-enkene kom i en litt spesiell stilling. Når en prest døde, satt gjerne den gjenlevende kona der på prestegården og var forberedt på at den neste presten skulle gifte seg med henne for å få prestekallet. For henne var dette en form for livsforsikring. Var hun vakker og ung, kunne jo det være et lett valg i si ja til for den nye presten, men verre var det kanskje om han selv var en ungdom og enka godt opp i årene? Men var prestekallet fristende nok med stor prestegård, var kanskje tanken på å måtte vente noen få år til han selv ble enkemann ikke så avskrekkende. Det finnes mange eksempler på at unge prester har giftet seg med gamle preste-enker.

I det hele tatt var det langt vanligere i "gamle dager" at en ung giftet seg med en gammel, og da var det ikke bare slik at unge jenter ble tvunget inn i et ekteskap med en rik, men gråskjegget olding av en storbonde. Nei, det hendte at også at en ganske ung mann tok en eldre bonde-enke. Han tenkte vel kanskje omtrent som prestene, at bare hun kom i jorda, kunne han selv ta seg ei ung kone. I Danmark og Norge var det for noen hundre år siden ganske vanlig med slike ekteskap der mann og kone var i svært forskjellig alder. Vi sier gjerne i vår tid at «like barn liker best», men et gammelt ordtak sier at det «er best å bake brød i gamle ovner». Men det hendte vel at en forregnet seg litt. Da Peder Jensen (i Danmark) ektet den ganske mye eldre Tyre Sørensdatter, måtte han likevel vente mange år før han fikk giftet seg
igjen. Hun var nemlig 106 år da hun døde i 1621.

Siden «rundbrenneren» Torbjørn Lonar falt for Gislerudenka, og hun tydeligvis hadde tatt turen til Kongsberg-marken for å få seg litt moro, må vi tro at hun var det vi kan kalle "ei glad enke" og fortsatt ganske ung. Så kanskje hadde hun blitt giftet inn på gården Gislerud, ved at bonden der hadde snakket godt for seg hos foreldrene hennes, og da spesielt hos faren. Og kanskje syntes hun også selv det var en fin framtid å få sitte som gårdkone på Gislerud. Da ektemannen hennes døde, ble hun nok straks et svært godt kone-emne for de gifteklare bøndene i bygda. Ikke rart at Torbjørn som tydeligvis drakk og sloss mer enn han pløyde og sådde, ble konkurrert ut da hun fikk tenkt seg nærmere om. I det hele tatt: følelser som forelskelse og kjærlighet var nok mindre viktig ved inngåelse av ekteskap for noen hundre år siden enn de er i norsk kultur i dag.

Stoffet om preste-enkene er særlig hentet fra det store verket «Daglig liv iNorden» som den danske historiker Troels-Lund utgav i 1941. Den norske utgaven var ved Haakon Shetelig.

Artikkel - info 
Sist endret 30.04.2012 Terje Bautz
Opprettet 20.03.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut