Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkelkategori 

1600-1700

Fortellinger Fakta Kart og multimedia

Artikkel [2] 
Bergverksdrift på Kongsberg, Kalmarkrigen og Tredveårskrigen
Gjennombruddet for bergverksdriften i Norge kommer på 1600-tallet. Virksomheten på Kongsberg blir et av Christian 4.s store prosjekter, og innvandringen av fagfolk fra Tyskland er stor. I 1661 erklærer kongen at Danmark-Norge skal være et enevelde. 1600-tallet blir et urolig århundre, der den ene krigen avløser den andre.
Helga og Jacob finner sølv. Illustrasjon: Geir Helgen/Bjørn Svendsen Copyright: Buskerud fylkeskommuneI 1623 fant de to gjeterbarna Helga Verp og Jakob Grosvold rent sølv i Sandsvær-skogene. Det var nær 90 år tidligere funnet blyholdig sølvmalm på Labro, men denne driften ble aldri lønnsom, så barnas sølvfunn skulle komme til å bety mye for kong Christian 4. Litt senere samme året startet gruvedriften for alvor. Kongen ga privilegier til verkseieren. Disse var knyttet til et område som var fire mils stort i omkrets. Innenfor dette området, som ble kalt sirkumferensen, pliktet bøndene å kjøre malm, hugge ved og brenne trekull. For dette fikk de en lønning så lite at det var til å gråte av. Historieboka Terra Buskerud har mange artikler om gruvene på Kongsberg. Disse kan du lese under århundrene 1600, 1700, og 1800.

I 1624 ble Kongsberg by grunnlagt, og fikk navnet Konningsberg (Kongens berg). Kong Christian 4. satte spor etter seg også i andre norske byer. Etter en brann i Oslo i 1624 fikk ledet han selv gjenoppbyggingsarbeidet, og bestemte at byen skulle flyttes nærmere Akershus festning. Byen fikk nytt navn, og het i mange hundre år Kristiania. Også Kristiansand ble bygget opp av kongen, og ble oppkalt etter han. Kristiansund er oppkalt etter Christian 6.

Christian Kvart er kanskje den kongen i historien som de fleste av oss har hørt om. Han skilte seg også ut i forhold til tidligere og senere konger ved at han stadig reiste hit til landet i ulike ærend. Hele 30 turer tok han til Norge, tre av disse til Kongsberg. Kongen styrte Danmark-Norge i 60 år, fra han ble myndig i 1596 til han døde i 1648.

Den sterke danske adelen ble svekket utover 1600-tallet. Kongen holdt adelen utenfor, og prøvde alt han kunne å sitte igjen med så mye makt som mulig selv. Fram til 1660 styrte han dobbeltmonarkiet sammen med riksrådet, rikets mektigste adelsmenn. Etter hvert som de ulike medlemmene av rådet døde var det vanlig at nye ble innsatt. Christian Kvart gjorde alt han kunne for å slippe å gjøre dette. På den måten svekken kongen riksrådets makt, og i 1660 sperret han både riksrådet og adelen innenfor bymurene i København og slapp dem ikke ut før de gikk med på å betale skatt. At kongen skulle ha arverett til tronen var også et krav borgerne og kirkens folk stilte til adelen. Resultatet av dette var starten på eneveldet, der kongen styrte landet alene. Tidligere hadde Danmark-Norge vært inndelt i len, der embetsmenn hadde vært lensherrer. Nå tok amtene over for lenene, og amtene ble styrt av en amtmann. Amtene ble igjen delt i fogderier for at de ikke skulle få for mye makt. Embetsmenn skulle kongen utnevne selv. I Norge på den tiden var det over 1600 embetsmenn – prester, fogder, dommere, offiserer og tollere.

Etter førti fredlige år braker de tre nabolandene sammen igjen. Denne gangen i det som har fått navnet Kalmarkrigen. Krigen bryter ut i 1611 og holder på til 1613. Målet var å stanse Sveriges adgang til havet fra Østersjøen og gjennom Finnmark. Kongen krevde at Norge skulle stille med en bondehær bestående av 8000 mann. Men norske bønder var ikke videre interessert i å krige mot svenske bønder, og mange reiste hjem. For de som ble igjen var ikke situasjonen særlig oppløftende. Den danske kongen hadde ikke sørget for nok mat og drikke til soldatene sine, og offiserene hadde ingen mulighet til å stoppe bøndene fra å slutte sin egen lille private fred med svenskene. Ved freden i Knäred i 1613 oppgav Sverige kravet på Finnmark og betalte 1 mill. riksdaler i krigsomkostninger. Dette var den siste gangen dobbelmonarkiet slo Sverige i en større krig, men langt fra siste forsøket…

Fra 1600-tallet fram til unionsoppløsningen i 1814 skulle det danske riket til stadighet egge til væpnede konflikter, noe som ble en økonomisk belastning for den norske delen av Danmark-Norge. Christian Kvart hev seg inn i Tredveårskrigen som herjet i Tyskland, og deltok i fem år fra 1625. Krigen ble et sviende nederlag for kongen, som hadde trodd han lett skulle sikre seg landområder fra tyskerne.

Hannibalfeiden (1643-45) fikk store følger for både danske og norske områder. Ved freden i Brömsebo i 1645 måtte Danmark oppgi Gotland, Ödsel og Halland til erkefienden Sverige, mens nordmennene mistet Jemtland og Herjedalen. Mer om kong Christians krigføring kan du lese i artikkelen Christian 4. Koloni og krig.

Fredrik 3., konge av Danmark-Norge fra 1648 -1670, erklærte krig mot Sverige i 1657. Denne gangen måtte dobbeltmonarkiet oppgi Båhuslen, Trondheim len, Blekinge, Bornholm, og Skåne til Sverige. Dette var i 1657, men allerede i 1660 måtte svenskekongen gi Bornholm tilbake til Danmark og Trondheim len (Trøndelag) til Norge. At Skåne nå ble tapt territorie for Danmark var nok et tungt slag.

De mange krigene var kostbare for Danmark-Norge, noe som førte til at kongen skattla bøndene stadig hardere. Adelen hadde fram til 1660 vært unntatt skatteplikt, og endringene som eneveldet førte med seg gjorde kanskje skattebøren lettere for bøndene.

I 1660-årene bodde det 440.000 innbyggere i Norge. På denne tiden var det Bergen som var landets største by med 8000-9000 innbyggere. 2500 var bosatt i Drammen. I 1769 var tallet oppe i 4400, mens det i 1801 var 5400 innbyggere i Drammen.

På begynnelsen av 1600-tallet opplevde Norge, og særlig Østlandet en stor innvandring fra Finland. Finske bønder hadde i årevis drevet med et såkalt svibruk. Dette betyr at de brente skog for så å så korn i asken. I asken var det god næring de første årene, men snart var jorda utarmet, og bonden og hans familie måtte flytte videre til nye områder. Fra å først ha utvandret til de svenske skogene i Värmland, kom finnene til Norge tidlig på 1600-tallet. Her i området var det først og fremst Finnemarka mellom Drammen, Lier og Modum, og Krokskogen mot Oslo finnene slo seg ned. Måten de drev jordbruk på ble et problem for trelasthandelen, i og med at de satte fyr på skogen.

En ny befolkningsgruppe oppsto etter at kongen mot slutten av 1600-tallet ga vekk jord til borgere han skyldte penger. Borgerne solgte videre til bøndene, som villig kjøpte. Et økende folketall satt krav til flere gårder, og de gårdene som var store nok ble delt i to. Mange av disse ble igjen delt i to, men likevel var ikke dette nok. Som en følge av dette ble noen bønder husmenn. En husmann og hans familie ryddet seg en plass på en gård, og betalte leie til bonden for dette. Familien kunne dyrke det de ønsket på plassen sin, men tiden de kunne bruke på dette var knapp, husmannen og hans familie jobbet i tillegg for bonden.


Kilder:
Libæk og Stenersen: Norges historie fra istid til oljealder. Grøndahl 1991
Tønnesson (red): Spor i tid. Norge før 1850. Aschehoug 1995
Helle: Grunntrekk i Norsk Historie. Fra vikingtid til våre dager. Universitetsforlaget 1991
Artikkel - info