Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkelkategori 

700-900

Fortellinger Fakta Kart og multimedia

Artikkel [2] 
Historisk tid og starten på vikingtiden
På 800-tallet begynner det vi kaller historisk tid. For første gang i historien kjenner vi til personer og hendelser i Norge. Arkeologene kan fortelle oss mye om tiden før dette gjennom sine utgravninger og analyser av disse, men konkrete navn, årstall og hendelser knyttet til spesielle steder kjenner vi først fra 800-tallet. 800-tallet er starten på vikingtiden, som tilhører yngre jernalder.

Vikingtid ill tegning/fotoFotograf: nnUtviklingen i samfunnet har ikke alltid gått like fort som den gjør i dag. En bonde i vikingtiden hadde helt andre perspektiver på tid enn det vi har. Der vi deler tiden inn i hundredeler, tiendedeler, sekunder, minutter og timer, var det nok dager og år som preget hverdagene i tidligere tider. Store endringer i samfunnet kunne bruke flere hundre år på å feste seg hos hele befolkningen. Både 800-, 900-, og halve 1000-tallet regner vi i dag til vikingtiden. De fleste av oss har en viss oppfatning av hvem og hvordan vikingene var. Krigere, handelsmenn, dyktige sjøfarere og håndverkere kommer nok alle inn i denne kategorien. Men hva betyr egentlig ordet viking? Historikerne er usikre på hva ordet betyr. Noen tror det kommer av ordet ”vik”, altså ”den som kommer fra Viken”. Viken var navnet på de bebodde områdene i indre Skagerrak. Vi finner også igjen ordet i utrykkene ”å ligge i viking” eller ”å reise i viking” – om vikingenes utfarter til fremmede land som handelsmenn, krigere og koloniherrer. Andre historikere har pekt på en sammenheng mellom ordet viking og det gamle engelske ordet ”wic”, kjøpstad. ”Wic” kommer fra det latinske ordet ”vicus” som betyr by. ”Viking” er et ord som vi først og fremst finner i norske og islandske middelalderkilder. Øst for Skandinavia ble også ordet ”rus” brukt. I England ble vikingene kalt ”daner”, i Frankerrike ”normanner”, mens de i Bysants fikk navnet ”væringer”. Vi vet at det har vært kontakt mellom de britiske øyer og Skandinavia før vikingtiden. Det kommer heller ikke de helt store endringene i kunst, kultur eller måten samfunnet ble organisert på selv om det vi kaller vikingtiden tok til. Likevel skjedde det 8. juni år 793 et dramatisk vendepunkt for de nordiske folkeslagenes fredelige og tilbaketrukne tilværelse. I et kloster på øya Lindisfarne, et av de aller helligste stedene i England, skjer det noe som skulle skrive seg inn i Europas historie med store bokstaver. Dette skulle bli starten på en rekke organiserte krigerferder fra Skandinavia ut i verden. En engelsk prest har beskrevet hendelsen:

I dette året kom hedninger fra nordlige land med hærmakt over havet som stikkende vepser og spredte seg til alle kanter som ville ulver. De røvet og slo ned ikke bare trekkdyr, sauer og okser, men til og med prester, diakoner og flokker av munker og nonner. Og de kom til kirken i Lindisfarne og la alt øde med sin grusomme plyndring. De trampet på de hellige stedene med urene føtter, grov opp alteret og røvet alle skatter i den hellige kirke. Noen av bøndene drepte de, andre tok de med seg i lenker (…)

Dette angrepet på klosteret i Lindisfarne markerer starten på vikingtiden, en av de mest myteomspunne periodene i vår norske historie. Fra slutten av 700-tallet fram til midten av 1000-tallet reiste norske, svenske og danske vikinger sjøveien ut i verden. Fra Russland i øst, til Amerika i vest, fra Barentshavet i nord til Svartehavet i sør – vikingene satt sitt preg på Europa, og hentet impulser tilbake til hjemlandene sine. Lenge har de tidlige skandinavernes ettermæle bestått av blodfylte historier om plyndringer, voldtekter og raseringer. Dette bildet stemmer til en viss grad. Men de var ikke alene om denne framferden. Over hele Europa var plyndringer og utpresning utbredt. Frankerne, angelsakserne og araberne var også ute på røvertokter. Flere historikere mener at grunnen til at det er vikingene som sitter igjen med et dårlig ettermæle skyldes kirkens omtale av det som skjedde. Det var oftest kirkens menn som var lærde og skrivekyndige i yngre jernalder, og de hadde ikke mye til overs for disse hedningene som kom for å vanhellige deres kirker. Vikingene hadde en helt annen tro, og respekterte således ikke at kirker og klostre var hellige steder. De kom brått og uventet på ofrene, noe som gjorde dem enda mer skremmende.

En av grunnene til at vikingenes angrep kom så overraskende på lokalbefolkningen, var de spesielle skipene de brukte til å komme seg fram i. Langskipene, som for eksempel Osebergskipet i Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo, var intet mindre enn en teknisk nyvinning. Konstruksjonen gjorde at de om bord kunne bevege seg over store, åpne havstrekninger uten stor fare for forlis. Et elastisk skrog, en sterk og solid kjøl, samt effektive seil ga vikingene det fortrinnet de trengte for å kunne angripe som lyn fra klar himmel. Skipene stakk ikke dypt ned i vannet, noe som gjorde at de kunne seiles rett opp på stranda. De var også ekstremt lette å navigere, noe som gjorde at angriperne lett kunne trekke seg tilbake.

Samtidig er det viktig å huske at vikingene ikke bare var ute etter å herje og plyndre. Mange reiste ut for å drive handel, og noen tjente seg rike på dette. Menneskene i yngre jernalder var dyktige håndverkere, og lagde vakre gjenstander som kunne tas med utenlands til bruk i byttehandler. Spillebrikker og terninger i bein, smykker og skinn og pels var blant varene som ble fraktet i båt fra Norge. På denne måten kom også eksotiske varer tilbake hit til landet. På gården Hoen i Eiker fant husmannen Halvor Torstensen Kvernmoen i 1834 en enorm gullskatt. Perler av halvedelstener og glass, smykker og mynter dukket plutselig opp i ei grøft i Eikerbygda. Det meste av det som lå der var nok laget i området, men noe kommer noen av gjenstandene er bysantinske, anglosaksiske eller fra Østen. Hoen-skatten kan du lese mer om i artikkelen Gullskattens hemmeligheter.

En del av vikingene som reiste ut slo seg ned i de landene de kom til. Flere hadde med seg familiene sine, men noen stiftet nye familier i fremmede land. Norske vikinger bosatte seg for det mest på de britiske øyene, småøyene nord for Skottland, samt Island og Færøyene. Også Frankerriket og Grønnland ble bosatt av vikinger fra Norge. På Shetland og Hebridene snakket folk gammelnorsk helt fram til 1700-tallet. På Færøyene gjør de det enda.

GjermundbohjelmenBildet av de fryktelige vikingene med horn festet på hjelmene, som forberedte seg til kamp ved å ruse seg på fluesopp, er en populær forestilling for tegneserieskapere og fotballtilhengere. Gjermundbo-hjelmen, som ble funnet på Ringerike av smed og lærer Lars Gjermundbo i 1943, er den eneste hjelmen fra vikingtiden som er funnet i Norge. Dette kan tyde på at det ikke var spesielt vanlig for vikingene å bruke hjelm – og uansett hadde de nok ikke horn. Slike framstillinger av tidligere tider kan være veldig forvirrende når vi skal lære om mennesker og hendelser vi selv ikke har opplevd. Da er det viktig å være kritisk til de kildene vi har. Hvem er det som har skrevet dette? Hvordan vet vi dette? Da kan det også være interessant å lære litt mer om hvordan vi vet det vi vet i dag. Artikkelen om hva som finnes i Halvdanshaugen gir oss et bilde av hvordan arkeologene jobber. Du kan også lese om et spennende historieverktøy i artikkelen om C14-metoden.

På 700- og 800-tallet var det flere småkonger som rådde over Opplanda (indre Østlandet) og Vestfold. Kongeriket Vestfold omfattet på den tiden også Lier, Eiker og Sandsvær. Sigurd Hjort ble av sagaforfatteren Snorre Sturlason beskrevet som større, sterkere og vakrere enn alle andre menn. Han døde da han ble overrasket av Hake berserk fra Hadeland en dag han var ute på jakt. Sagaen sier at også 12 av Hakes menn døde i denne kampen. Sigurd rådde over Ringerike, noe også Gudrød Veidekonge gjorde etter han. Gudrød var trolig far til Halvdan Svarte. I tillegg til å styre over Ringerike, Vestfold og Vingulmark (landet rundt Oslofjorden) regjerte han også over Hadeland. Frankiske annaler oppgir at Gudrød Veidekonge døde i 810.

Småkongen Halvdan Svarte har fått en helt spesiell stilling i vår lokale historie. Sagnet skal ha det til at han er hauglagt (gravlagt i en haug) på Steinsletta i Hole kommune. Arkeologene og historikerne er usikre på om dette kan stemme, noe du kan lese mer om i artikkelen Hva skjuler seg i Halvdanshaugen? Halvdan skal ha styrt over Opplanda, som på den tiden omfattet Ringerike, Sigdal, Krødsherad, Land, Hadeland, Toten, Romerike, Vardal, Solør, Odalen, Biri, Gudbrandsdalen og Hedemarksbygdene.
Snorre skriver at Halvdans maktområde også inkluderer Agder, Vestfold og Vingulmark. Det finnes ingen andre kilder som nevner dette, så mange historikere mener dette er mer tvilsomt.

Veien fra småkonger og høvdinger til en rikskonge var kronglete. Harde kamper, vold og en hel del overtalelseskunst måtte til. Samfunnet var organisert i ætter (slekter), og disse utgjorde rammen om hvordan den enkelte levde sitt liv. Ætten kunne gi status og beskyttelse om den var sterk nok. Hvem som til en hver tid hadde makt i et område kom nok ofte fra store, mektige ætter. Kong Harald, men tilnavnet ”Hårfagre”, får ofte æren av å ha samlet Norge til ett rike. Snorre Sturlason har beskrevet hvordan Harald systematisk la områder under seg på vei mot et storrike. Historikerne nyanserer dette ved å si at han nok var en viktig person i historien om Norges samling, men at den virkelige rikssamlingen fant sted i middelalderen.

Mange regner Harald Hårfagre som sønn av Halvdan Svarte. Det finnes ingen kilder som knytter Harald til Ringerike og Opplandene der Halvdan styrte og levde. Derfor er historikerne litt uenige om dette. Noen ser Harald som Halvdans sønn, andre ikke. Det er derfor usikkert i hvilken grad Harald Hårfagre kan knyttes til vår region.

I 872 skal han ha vunnet en avgjørende seier over de norske småkongene ved Hafrsfjord, som i dag ligger i Stavanger. Harald Hårfagre holdt til på Vestlandet, og det var Sørvestlandet til og med Hordaland som var sentrum for de landområdene han klarte å samle under seg. Han ble regnet som konge over Trøndelag, men det var nok mer i navnet enn i gagnet. Jarlene på Lade styrte mer eller mindre som de ville, med tillatelse fra Harald. De hadde også kontroll på landområdene lenger nordover.

Harald Hårfagre brukte militære metoder og makt for å oppnå sitt mål om å samle Norge til ett rike. Han holdt en stor hird eller krigerfølge, og utplasserte nok en del av sine menn på større gårder i områder han styrte over. På denne måten kunne han kontrollere befolkningen, det var jo ikke slik som i dag, at det fantes lokale administrasjoner rundt om i landet. Langs hele kysten fantes det såkalte kongsgårder, som kongen og hans hird bodde på en gang i blant. Disse reisene, eller besøkene, ble foretatt for å ta ”veitsler” av bøndene. Dette betydde at kongen skattla bøndene, og gårdeierne måtte gi kongen og hans menn det de trengte av mat, øl og tjenester. Det sies forresten at Halvdan Svarte var på vei hjem fra ei slik veitsle da han gikk gjennom isen på Randsfjorden og døde rundt år 860.

Det var ikke bare kongens smarte forbindelser som gjorde samlingen av Norge mulig. En del samfunnsfaktorer spilte også en viktig rolle i dette arbeidet. Befolkningsveksten på 700-800-tallet skapte et behov for å regulere samfunnet med lover. Dermed oppsto lagtingene. På 900-tallet ble både Frostating i Trøndelag og Gulating på Vestlandet mer velorganisert. Også Opplandenes Eidsivating og Borgarting ved Oslofjorden ble en møteplass der representanter fra bondesamfunnet kunne diskutere lov og rett. Det var også disse som dømte i sakene som kom opp for tinget. For kongen var lagtingenes møter et viktig tiltak. Her kunne han møte bøndene og sammen skape de nyttige allianser for begge parter. Ikke bare lagtingene, men også leidangen, årmenn og leidmenn var viktig i rikssamlingen. Leidangen var et sjøforsvar organisert av kongen. Det var mens Håkon den gode var konge midt på 900-tallet at dette systemet første gang så dagens lys. Kysten ble delt inn i ulike områder, og i hvert område hadde bøndene en samlet oppgave å utruste ett langskip med mannskap, mat og drikke. Kongen var leidangens øverste leder. For å se til at skipene til en hver tid var i god stand, og for å synliggjøre kongens makt i lokalsamfunnene innsatte kongen ombudsmenn. Disse ble kalt lendmenn og årmenn. Lendmennene (mann med land) hadde noe høyere status enn årmennene, siden kongen tildelte dem krongods, dvs. land. Årmennene var tjenestemenn, og sammen med lendmannen skulle de stevne lovbrytere for lagtinget, slik at dom i en sak kunne avsies. På denne måten måtte den dømte betale en bot for det han eller hun hadde gjort, noe som ga kongen gode inntekter og enda mer makt.

Også kristendommen spilte en viktig rolle da Norge skulle samles til ett rike. Historikerne sier ofte at det først er med Olav Haraldsson (Olav den hellige) vi kan si at Norge samles, mer eller mindre slik vi kjenner det i dag. Olav falt i slaget på Stiklestad i 1030.

Rikssamlingen var ikke noe som skjedde isolert her i landet. Liknende utvikling kan vi også se både i Sverige og Danmark. Vikingkongene hentet erfaringer og lærdom om politisk organisering fra reisene sine ute i Europa og kom styrket tilbake til Skandinavia. Samtidig som de ulike rikssamlerne kriget og forhandlet i sine hjemland, var de også ute etter å legge under seg områder i nabolandene. De danske vikingkongene var mest erobringssyke, og hadde interesser både i Norge og Sverige.


Kilder:
Libæk og Stenersen: Norges historie fra istid til oljealder. Grøndahl 1991
Tønnesson (red): Spor i tid. Norge før 1850. Aschehoug 1995
Helle: Grunntrekk i Norsk Historie. Fra vikingtid til våre dager. Universitetsforlaget 1991
Forskningsmagasinet Apollon 3/2001: Gullskattens hemmeligheter
Harsson, Margit: Stein - en storgård på Ringerike. Hole 2000
Tønnesson, Kåre (red.): Spor i tid. Norge før 1850. Oslo1995
Helle, Knut: Grunntrekk i norsk historie. Oslo 1991

Terra Scaneae - www.ts.skane.se

Artikkel - info