Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkelkategori 

1300-1500

Fortellinger Fakta Kart og multimedia

Artikkel [2] 
Pest, frykt og union
1300-tallet starter med strålende utsikter. Med når kong Håkon 5. dør uten en sønn til å ta over går det bratt utfor med storriket Norge. Pest, frykt og union preger dette århundret. Likevel var det kanskje ikke så aller verst for alle? Gjennom hele 1400-tallet er Norge preget av nedgangstid etter uår og ulike pester på 1300-tallet. Kalmarunionen, som kom til i 1389 preger det politiske bildet på 1400-tallet

Det er i 1331 vi første gang møter på navnet Buskerud. Det står skrevet i et dokument signert av en person med navn Asulfr. Navnet ble på den tiden skrevet Biscopsrudi. Asulfr bodde nok på en gård som tilhørte biskopen. Det er ikke før i 1668 at Buskerud-navnet skrives slik som i dag.

Når kong Håkon 5. dør i 1319 er det hans dattersønn Magnus Eriksson som overtar tronen. Magnus’ far var en svensk hertug, og kong Magnus ender med å bli valg til være konge også i Sverige. Med dette gikk Norge og Sverige inn i en union. To land med felles konge. Dette ble kalt en personalunion.

Både kongen, kirken og den lille adelen som fantes levde godt på skattene som ble samlet inn fra bøndene, som betalte leie for jorden de dyrket. Disse skattene besto ikke av penger, slik som i dag, men av varer som skinn, korn, kjøtt eller annet. Skattene ble skrevet ned i noe som het jordebøker – der vi kan lese hvor mye hver gård betalte til øvrigheten. Befolkningstallet i Norge var på topp rundt 1300. Aldri tidligere hadde det bodd flere mennesker i dette landet.

I tiden etter 1300 ble somrene kaldere og våtere, noe som førte til at kornet aldri modnet i deler av landet. Nedgangstiden var et faktum. Livet i middelalderen var hardt – arbeidet var tungt, og om avlingene slo feil ble det enda vanskeligere enn det hadde vært. Mange sykdommer var livstruende, man kunne dø av en forkjølelse. Et stort antall barn døde før de rakk å bli voksne, og mange kvinner døde i vanskelige fødsler. Gjennomsnittlig levealder i middelalderen før 1350 var ca. 48 år. Mot slutten av århundret regner vi med at denne var sunket til rundt 38 år. I dag er den nærmere 80 år. Det er vanskelig å tenke oss at det var helt vanlig at livet tok slutt før en fylte 30 år.

I 1349 skjer det noe som kom til å ryste Europa, Skandinavia og Norge for lang tid framover. En pest oppsto i Kina i 1343, spredte seg via Krim i Svartehavet tre år seinere til Middelhavet, Spania, Frankrike og England før den kom til Bergen i 1349. I 1350 hadde den også funnet veien over fjellene til Østlandet.

RotteSvartedauden, eller mannedauden som den ble kalt i middelalderen, kom til Norge med et skip til Bergen i august 1349. Historikerne tror at skipet kom med last fra England, og det blir fortalt at flere av sjømennene døde mens de losset lasten. Sykdommen artet seg som en byllepest, og fikk navnet svartedauden siden de som var smittet ble blåsvarte i huden. I følge islandske annaler tok det ikke mer enn maks to dager før den syke begynte å kaste opp blod, og så døde. Det er antatt at det var rotter som bar med seg smitten. Små lopper som bodde i pelsen på disse rottene smittet mennesker. Rotter kan overleve lange ferder til sjøs, spesielt om det er korn om bord.

I løpet av høsten og vinteren hadde svartedauden krevd to tredjedeler av alle liv i Norge. I Numedal var fire femtedeler av befolkningen døde. I Hallingdal finner vi et sagn om hvordan en far låser datteren sin inne på loftet i stabburet på gården Stave. Dette skal han ha gjort for å redde henne fra pesten. Det finnes ingen historiske kilder som kan bekrefte dette.

Det er vanskelig å si eksakt hvor mange innbyggere som fantes i Norge på 1300-tallet, men flere historikere mener at det sannsynlig at befolkningstallet lå rundt 300.000 før svartedauden. I begynnelsen av 1500-tallet er folketallet rundt 150.000. At to tredeler av befolkningen døde var selvfølgelig en tragedie for de som mistet store deler av familiene sine, men det hadde samtidig positive følger for samfunnet.

Situasjonen for bøndene før pesten var små gårder og et enormt press på jorda. Nå lå mange gårder tomme, og de som overlevde kunne flytte inn på slike ”øde-gårder” og ta til seg landområder. Livet ble nok langt lettere for disse – å få nok mat var ikke lenger en like stor kamp. Det skjedde også en endring i måten gårdene ble drevet.
Tidligere hadde det vært korn som i stor grad hadde vært hovedleveveien for mange. Nå ble åkrene store, samtidig som det ikke var like mange personer som kunne hjelpe til på gården. Det gjorde at flere i tillegg til å dyrke korn startet med fedrift. De tidligere nevnte jordebøkene viser at skattene tidlig på 1300-tallet stort sett besto av korn eller mel. Når vi nærmer oss 1400-tallet er smør et av de viktigste betalingsmidlene for landskyld (jordleie). Vi ser også at skatteinntektene nå bare er 20 prosent av det de var før pesten. Dette gjorde livet vanskeligere for de rike. De fikk ikke lenger det de trengte fra bøndene, og mange måtte i gang med å drive jordbruk selv.

De som skulle passe på at Norge i unionen med Sverige ble likestilt var adelen, kirkens folk og kongens menn. Over halvparten av adelen døde under pesten. I 1371 var det bare 40 av landets 300 prester som fortsatt var i live og kun én biskop. Dette gjorde at Norge stilte svakt i unionen med Sverige i tiden rett etter svartedauden.

Gjennom store deler av 1300-tallet hadde Norge vært i union med Sverige eller Danmark. Da det nærmet seg 1400-tallet var det en kvinne som gjorde seg bemerket på den politiske scenen. I 1380 døde kong Håkon 6., og hans sønn Olav tok over. Han var fire år tidligere valgt til konge i Danmark etter Valdemar Atterdag. Men Olav døde i 1387 og den eneste kandidaten til kronen var hans mor Margrethe, datter av Valdemar Atterdag. Hun ble utropt til ”mektige frue og rette husbond” i Norge og Danmark. Ikke lenge etter, i 1389, tok hun makten også i Sverige. Tre år før århundreskiftet fant det sted et møte i Kalmar, en by helt sør i Sverige. Representanter for riksrådene i de tre landene kom sammen for å drøfte grunnlaget for en union. Denne unionen fikk navnet Kalmarunionen etter byen avtalen ble underskrevet i, og varte helt fram til 1521. Margrethe hadde utpekt sin slektning Erik av Pommern til å overta som arving, og da han var myndig i 1397 var det han som ble kronet til konge ved møtet i Kalmar. I hele sin levetid hadde Dronning Margrethe stor makt gjennom Erik av Pommern, som tok hensyn til sin dronnings ønsker for hvordan de tre rikene skulle styres.

Norge ble den svake part i unionen. Allerede under møtet i Kalmar kan vi se at de norske utsendingene holder seg i bakgrunnen, og dette var stort sett den rollen landet hadde i unionen. Norge var alvorlig svekket etter svartedauden og andre pestutbrudd på 1300-tallet. Mange av de som naturlig skulle forsvare landets rolle i en slik union var rett og slett borte.

Kilder:
Libæk og Stenersen: Norges historie fra istid til oljealder. Grøndahl 1991
Tønnesson (red): Spor i tid. Norge før 1850. Aschehoug 1995
Helle: Grunntrekk i Norsk Historie. Fra vikingtid til våre dager. Universitetsforlaget 1991
Sellæg, Jo: Buskerud. Drammen 1994

www.gamlenaboar.uib.no

Artikkel - info