Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkelkategori 

900-1100

Fortellinger Fakta Kart og multimedia

Artikkel [2] 
Kristendommen får innflytelse
Odin, Tor, Frøya og andre norrøne guder hadde vært en viktig del av hverdagen i det norske vikingsamfunnet. På 900-tallet begynte kristendommen å få innflytelse, men det var ikke før på 1000-tallet at dette ble den eneste tillatte religionen i Norge. Endringen betydde mye for samfunnets organisering.

SteinkorsMange forfattere har skrevet om livet i vikingtiden, om gudetro, om ofring og om hvordan det var å leve i et samfunn som dette. Det er lite vi egentlig vet om hvordan de gamle vikingene praktiserte sin religion, men vi kjenner ganske godt til gudene de tilba. Kirken gjorde alt den kunne for å utslette den hedenske troen da kristendommen skulle innføres i Norden. Gudelæren, derimot, var det verre å få bukt med. Fortellingen om gudene hadde allerede fått en viktig plass i litteraturen og diktingen, noe som har bevart kunnskapen om dette helt opp til vår tid. Troen på disse gudene hadde lenge hatt feste i den germanske kulturen. Odin, som opprinnelig var en dødsgud, fikk aller høyeste rang blant gudene her i Norden. Trolig var det de høvdinger og andre mektige personer som tilba Odin, Tor var bøndenes gud. Gravfunn tyder på tro på liv etter døden, i flere graver fra vikingtiden finnes det våpen, smykker, dyr og til og med tjenere som er ofret for at den døde skal ha det han eller hun trenger i det nye livet. Helleristninger viser til forestillinger om magiske og hjelpende makter i forbindelse med en fruktbarhetskult. Det er også funnet små amuletter som forestiller Tor med hammeren eller fruktbarhetsgudinnen Frøya. Kanskje var disse ment å gi den som bar dem kraft fra gudene, slik som korsformede smykker i dag.

Historikerne tror de ikke de guddommelige maktene hadde egne templer bygget til ære for seg. Dyrkingen av gudene ble sannsynligvis gjort ute i naturen, på steinaltere med navn horger. Noen av gårdene i bygda hadde nok også funksjon som hov, der det ble feiret religiøse fester. Blant de mest kjente markeringene finner vi midtvintersblot, som ble feiret i januar. Da ble det beste fra høstens avling fortært, og det ble festet til ære for gudene. Dagens juletradisjon er sammenfallende med midtvintersblotet. Både horgene og hovene finner vi fortsatt spor etter i språket vårt. Torshov, Hovin, Hovland, Hovstad, Hoff, Hofset og Norderhov er alle stedsnavn i Norge som peker tilbake på den norrøne religionen.

Ute i Europa hadde kirken dårlige tider på 900-tallet. Det var urolig tilstander, og frykten for å bli angrepet av vikinger merket presteskapet, munkene og menighetene. Dette ble tolket som et tegn på den kommende verdens undergang, som de trodde skulle komme ved 1000-årsskiftet. (Åp. 20, 1-7) Samtidig var det nettopp vikingene som reiste ut som fikk kjennskap til kristendommen. Flere brakte med seg de nye impulsene tilbake til Norge, spesielt i kystområdene. Etter hvert ble deler av de nye forestillingene blandet med de gamle tradisjonene, og hos noen oppsto det en slags blandingsreligion. Historikerne tror kunnskapen om kristendommen hadde vært kjent i Norge i flere hundre år, men det var først med vikingene den fikk muligheten til å rotfeste seg.

Flere av kongene hadde tilbrakt tid i utlandet, spesielt i England, og var omvendt til kristne. Den nye troen introduserte Jesus Kristus som veien til evig liv, og veien utenom gikk rett til Satan i Helvete. Vikingenes navn på Jesus var Kvite-Krist, den hvite Kristus. Håkon Adelsteinsfostre, eller Håkon den gode, var oppvokst i England, og ble konge i Norge ca. 933 til 960. Han var sønn av Harald Hårfagre og regnes av mange som den første kongen som startet misjonering av kristendommen. Håkon den gode bygde kirker, men kildene sier at bøndene ble sinte og satte fyr på disse. Disse kirkene kaller vi misjonskirker, siden de ble bygget av misjonærer i misjonstiden. Denne perioden regner vi fra 950-1000.  Kongene hadde sett hvordan kongedømmet og kirken samarbeidet, og hvilken makt dette gav kongen. Kirkens beskytter og øverste leder ble nettopp kongene, noe som styrket hans stilling i samfunnet.

1000 tallet illOgså kongene Olav Tryggvason og Olav Haraldsson så det som sin oppgave å kristne landet. Olav Haraldsson kom tilbake fra utlandet i 1015. Vi regner da med at kristendommen sto ganske sterkt både på Vestlandet og på Østlandet. Misjoneringen nå skulle gå ut til Trøndelag og Sør-Norge. Kongen fikk med seg flere av tingene til å vedta lover som gjorde det lettere å innføre kristendommen som eneste tillatte religion. Hov ble revet, gudebilder ødelagt og kirker ble bygget opp for å symbolisere den nye guds eksistens. De som nektet å motta Kristus som sin gud kunne risikere å måtte se gården sin gå opp i flammer. Olavs kamp mot den norrøne troen var ikke nådig. Kristendommens inntreden i Norge var langt fra fredelig. Mange gikk over til den nye troen for å slippe unna represalier, men dyrket i smug sine gamle guder. Vi har en del eksempler på at menneskene i vikingtid, og også i middelalder, har brukt symboler for de to trosretningene side om side.

Ord som religion og tro finner vi ikke i noen gammelnorske kilder. Ordet sidr, som betyr seder eller skikker, blir brukt der vi ville sagt tro. Dette viser at den nye troen førte med seg store endringer i levesettet i vikingtiden.  Blant annet var det ikke lenger lov å begrave sine døde på gården. De skulle nå gravlegges i forbindelse med kirken. Skulle du gifte deg, måtte du ikke finne på å velge en slektning som var deg nærmere enn femmenning, og det var nå presten som skulle foreta vielsen. Søndagen skulle holdes hellig, ingen fangst eller fiske. Heller ikke arbeid på åkeren var tillatt. En annen kristen lov la nå ned forbud mot å sette ut uønskede barn i skogen, slik at de kunne dø der.

Det fantes mengder av nye regler å forholde seg til for nordmenn som plutselig sto ovenfor en ny religion. De som brøt disse, kunne vente seg store bøter, og måtte bekjenne sin synd og be om tilgivelse. Gjennom hele 1000-tallet var det kongen som var kirkens overhode. I ettertid har de hundre årene fra Olav Haraldsson døde i slaget på Stiklestad i 1030 fram til 1130 fått navnet "fredshundreåret". De fleste godtok mer eller mindre at landet nå skulle ha en konge.

1100 tallet illGenerelt sett kan vi si at kristendommen var en vesentlig faktor for endringene av måten det gamle vikingsamfunnet var bygget opp på. Fra et ættesamfunn der ætten bestemte det meste, de hadde til og med rett til å hevne drap, ble Norge i løpet av vikingtiden et samfunn som ble gjennomregulert av kirkens lover og regler. Likevel var nok ikke statssamfunnet helt på plass før nærmere 1200-tallet.

Kilder:
Libæk og Stenersen: Norges historie fra istid til oljealder. Grøndahl 1991
Tønnesson (red): Spor i tid. Norge før 1850. Aschehoug 1995
Helle: Grunntrekk i Norsk Historie. Fra vikingtid til våre dager. Universitetsforlaget 1991

Artikkel - info