Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkelkategori 

1100-1300

Fortellinger Fakta Kart og multimedia

Artikkel [2] 
Norge samles til et rike
Etter hundre fredelige år tar borgerkrigene til rundt år 1130. Kirkens makt blir større gjennom innbetaling av tiende, og kirkebyggingen sprer seg som ild i tørt gras. Samtidig ender mange bønder opp som leilendinger. Jobben med å samle Norge til ett rike, som Harald Hårfagre startet på 900-tallet, fullføres i løpet av 1200-tallet. Kongens militære makt og kirken som jordeier blir avgjørende lodd på vektskåla.

Når jernalderen, og dermed også vikingtiden, tar slutt midt på 1000-tallet starter tidsalderen vi kaller middelalderen. Fra slutten av 900-tallet starter en voldsom befolkningsøkning i store deler av Europa, også her hjemme i Norge. Denne strekker seg fram til 1300-tallet, men det er helt umulig å sette eksakte tall på en slik vekst.

Nore stavkirke inngangspartiFotograf: Bjørn SvendsenCopyright: Buskerud fylkeskommuneDet er flere grunner til at dette skjer. Gjennom mange hundre år ser det ut til at befolkningen i Skandinavia har blitt skånet for pester og epidemier. I vikingtiden får folk flest bedre levekår ved at de lærer å ta i bruk gjødsel fra dyr. I tillegg utvikler de mer avanserte redskaper som de tar i bruk når de dyrker jorda. Klimaet her i nord endrer seg gjennom århundrene, og det er i denne perioden vi ser at somrene blir tørrere og vintrene mildere. Fra vikingtiden inn i høymiddelalderen ser vi at folk på Østlandet flytter inn i landet for å finne jord å dyrke. På Vestlandet er det ikke mer jord å legge under seg, derfor ble gårdene delt. I tillegg får vi en formidabel utvandring fra den delen av landet.

Numedal har fått tilnavnet ”Middelalderdalen”, og det er ikke uten grunn. Dette har nok vært ett av områdene som har vokst i denne perioden. I dag står over 40 middelalderbygninger som vitner over en rik tid nettopp i Numedal. Slik er det ikke i andre dalføre her i Buskerud. Du kan lese mer om hvorfor det er slik i artikkelen Mellomalderhus i Numedal.

Det ble ryddet flere tusen nye gårder i Norge i denne perioden. Nye bygder utenfor de tradisjonelle jordbruksområdene vokste fram som følge av dette. Mange av disse gårdene har navn som ender på – rud eller – rød. Dette betyr rydning, og viser til at bonden ryddet skog for å bosette seg akkurat der. Kilder fra middelalderen viser at det var mannen som hadde hovedansvaret for arbeidet som skulle gjøres utendørs på gården. Kvinnene hadde et stort nøkkelknippe i beltet, og hadde dermed all makt innendørs. Hun hadde ansvar for at det var nok mat til alle, og styrte dermed økonomien i husholdningen.

Den store befolkningsveksten førte til et veldig press på jordressursene, og bonden gjorde så godt han kunne for de landområdene han hadde skulle gi størst mulig avkastning. I frykt for at jorda skulle bli utpint, ble det innført en lov som påla alle bønder å la en fjerdedel av åkeren ligge brakk ett år av gangen.

De aller fleste nordmenn på 1100-tallet var bønder. Odelsbønder, leilendinger eller folk som jobbet på gårdene utgjorde nesten 100 prosent av befolkningen. En liten overklasse og kirkens menn var ikke mange tusen, og i følge historikerne er det ikke stor sannsynlighet for at det fantes en egen håndverkerklasse. Mange var gjerne håndverkere ved siden av å drive en gård eller et bruk. Dette gjenspeilte seg ofte i gårdsnavnene. Soterud ble ryddet av en skomaker (norrønt for skomaker er sutari), Skinnarud av en garver (norrønt for garver er skinnari). Samtidig var både jakt, fangst og fiske viktige næringsveier i landet.

I begynnelsen av 1100-tallet innføres tienden, og kirken krever ti prosent av det folk tjener. Tienden var mer omfattende enn noen annen type skatt. Bidraget fra ble delt i fire. Hver del skulle finansiere ulike samfunnsledd, en fjerdedel kaltes bispetienden. Så var det også prestetienden, kirketienden og den såkalte bondeluten. Bondeluten skulle sikre de fattige mat, klær og tak over hodet. Kirketienden satte fart i kirkebyggingen. Mer om dette kan du lese i artiklene ”Hvem bygde stavkirkene” og ”Stavkirkene – arv i tre”. (I Norge tienden avskaffet med lover iverksatt i 1918 og i 1939.)

Tienden gjør at kirken får en langt mer selvstendig stilling i samfunnet enn den har hatt tidligere. Kirken fikk med dette et sterkt fundament å utvikle seg på. Det var kongen som var øverste leder for kirken, noe som ga kongen en styrket posisjon. Denne forbindelsen var også fordelaktig for den unge religionen kristendommen. Kongens støtte betydde mye utbredelsen av den nye troen. Prestene ble fram til midten av århundret ansatt av private kirkeeiere, i samråd med biskopen. Det var bøndene som i fellesskap lønnet prestene, og vedlikeholdet av kirken var også en oppgave for bygdesamfunnet. Etter 1150 var det kirken som organisasjon som overtok denne oppgaven. Jordeiendommene som lå i tilknytning til kirkebyggene tilhørte bonden som i utgangspunktet hadde eid landet kirken ble bygd på. Etter hvert ble disse landområdene overført til kirken. Der hvor det ble bygget klostre ble også landområdet knyttet til disse. Både munker og nonner jobbet for de fattige i samfunnet, med stell av syke og gamle. I Buskerud kjenner vi til et tilfelle fra middelalderen der en enke betalte inn en pengesum til fransiskanerklosteret i Tønsberg for å sikre seg i alderdommen.

Fra 1104 hørte den norske kirken innunder erkebispesetet i Lund i Sverige. Her til lands ble det jobbet for å opprette et erkebispesete i Nidaros (Trondheim), og pave Eugenius III var positiv til dette. I 1152 ble Norge egen kirkeprovins, og den engelske kardinal Nicolaus Brekespear tok turen til Nidaros fra Roma. Brekespear utnevnte biskopen i Stavanger, Jon Birgerssøn til Norges første erkebiskop i 1153. Med dette fikk Norge ti nye bispedømmer: Oslo, Stavanger, Bergen, Skaalholt og Hole (begge på Island), Færøyene, Gardar på Grønnland, Orknøyene, Man og Suderøyene. Hele seks områder utenfor Norge ble liggende innunder det nye erkebispedømmet, noe kongen så meget blidt på. Han så på dette som en mulighet til utvidet makt, noe som i stor grad også skjedde.

Årene fra 1030 til 1130 blir i norsk historie ofte kalt fredshundreåret. Etter 1030 aksepterte de fleste at landet skulle styres av en sentral kongemakt. Samtidig var tronfølgeordningen slik at alle kongesønner hadde rett til å bli konge. Dette gikk bra helt til kongen Sigurd Jorsalfar døde i 1130. Etter dette var mange av de som hadde rett til tronen små barn, og bak seg hadde de mektige høvdinger som var ute etter å styrke sin egen makt. Tiden etter 1130 kaller vi borgerkrigstiden, selv om landet i og for seg ikke var i krig. Det var snarere militære motsetninger mellom tilhengere av de ulike kongssønnene og andre stormenn. 1140-årene var forholdsvis fredlige, men på 1150-tallet blusset ufreden opp igjen. Kirken og en del mektige lendmenn ønsket å innføre enekongedømme etter europeisk modell. Denne grupperingen har historikerne i ettertid kalt lendmannspartiet. Tilhengerne stilte seg bak kongen Inge Krokrygg, og ønsket han som eneste konge i landet. I 1163 kom det en ny lov om tronfølgeren. Fra nå skulle det bare være en konge, og hans eldste sønn skulle ha førsterett på å arve tronen etter den avdøde kongen. Loven ble innført for å få slutt på ufreden som hadde herjet store deler av landet i tiår etter tiår.

Men fred skulle det ennå ikke bli. En gruppe motstandere av den nye tronfølgeloven samlet seg i 1174. Opprørsflokken var ledet av Øystein Møyla, motstander av kongen Magnus Erlingsson. Gruppen fikk det nedsettende navnet ”birkebeinerne” fordi de hadde så dårlig råd at de måtte lage skotøy av birk eller bjørkenever. Opprørerne var ustrukturerte og rotete, og hadde ikke stor lykke i tiden før Øystein Møyla falt i slaget ved Re i 1177. De overlevende birkebeinerne flyktet til Sverige, der de etter hvert kom i kontakt med Sverre Sigurdsson. Sverre tok på seg oppgaven å lede opprørerne, og under hans ledelse ble det en effektiv kampstyrke. Birkebeinerne nedkjempet både Erling Skakke, kong Magnus og store deler av lendmannsklassen. Sverre ble konge og hans tilhengere tok over mange viktige styrende posisjoner. Under kong Sverre ble lovkyndige menn gjort til rådgivere for lagtinget. Etter hvert fungerte disse også som dommere. Mens Øystein var erkebiskop var det godt samarbeid mellom konge og kirke, men da han døde i 1190 utløstes det en strid mellom kongen og den nye erkebispen Eirik Ivarsson. Sverre prøvde å frata kirken en del av de rettighetene som var opparbeidet på 1100-tallet. Han ville også konfiskere en del av kirkens eiendom. Dette gjorde at kirken lyste kongen i bann. Biskopen i Oslo gikk enda lenger i kampen mot kong Sverre. Han samlet sine tilhengere i et eget rike, baglerriket. Baglerriket og birkebeinerriket sto steilt mot hverandre til Sverre døde av sykdom i 1202. Hans sønn Håkon forsonet seg med kirken, og man sto med ett nærmere en fredlig løsning. Ikke før i 1217 ble Norge samlet til ett rike igjen, da Håkons sønn – Håkon Håkonsson – ble tatt til konge over begge rikene.

Historikere har i mange år sett på tiden fra 1217 til 1319 som Norges storhetstid. 1200-tallet kommer etter det voldsomme 1100-tallet, som var full av kamp og kriger de ulike kongene og landsdelene i mellom. Tiden etter 1200 var heller ikke særlig oppløftende for Norges del, med pest og union.

Kirken og en del stormenn går sammen om å bekjempe birkebeinerkongen Sverre mot slutten av 1100-tallet. Vi kjenner disse som baglere. Maktkampen mellom baglere og birkebeinere ender med at kirken får Sverre lyst i bann, noe som fortsatt gjelder når han dør i 1202. Sønnen Håkon overtar, og jobber for at kirken og birkebeinerne skal enes. Dette lykkes han til en viss grad med, men en birkebeinerkonge og en baglerkonge styrer hver sin landsdel fram til 1217, da begge dør. Det er nå Håkons sønn tar over som konge av Norge. Han heter også Håkon – Håkon Håkonsson.

Håkon er bare 13 år når han kommer til makten. Fordi hans foreldre ikke er gift tar det hele 30 år før paven velsigner den nye kongen. For dette fikk paven en god slump penger. Når Håkon krones i Håkonshallen i Bergen i 1247 mangler det ingen ting. Mat og drikke til nærmere 500 gjester skulle vise at Norge var likeverdig med andre land i Europa på denne tiden. Og det er også med Håkon som konge at Norge får gode forbindelser med monarkier ute i Europa.

Egentlig skulle nye konger godkjennes av riksmøtet, men etter kong Sverre hadde landet fått et rent arvekongedømme – kongetittelen gikk nå i arv fra far til sønn. Og i 1260 kom en lov som slo fast at det var slik det skulle være - landet skulle ha èn konge, og kongens eldste sønn skulle overta etter sin far. Dette var nok med på å skape en stabilitet som landet trengte etter hundre urolige år. Kongen så det som sin oppgave å beskytte landet mot fiender fra andre land.

På 1200-tallet var Norge en selvstendig nasjon, og ingen norsk konge har hersket over større landområder verken før eller siden. Orknøyene, Island og Grønnland ble lagt under norsk herredømme, og erkebiskopen i Trondheim (Nidaros) hadde bispeseter underlagt seg på Man, Grønnland, Island, Færøyene, Orknøyene i tillegg til de fem som lå i Norge. Den fremste handelspartneren vår var England. Trelast, salt sild og tørrfisk ble fraktet dit i langskip. Tilbake fikk de med seg luksusvarer, men også ull og våpen. Den viktigste handelsvaren vi fikk derfra var korn.

Kontakten norske handelsmenn hadde hatt med resten av Europa gjennom flere hundre år skulle få stor betydning også for befolkningen hjemme. Kulturimpulsene mellom Norge og England var sterke, noe vi ser i språket vårt i dag. Vikinger og middelalderens mennesker tok med seg ord og uttrykk hjem, men preget også de områdene de reiste til. På de britiske øyer bruker de den dag i dag ord som stammer fra tiden da norske vikinger bosatte seg i utlandet.

På 1200-tallet kommer en ny bølge med kunnskap tilbake til Norge, både gjennom tilreisende utlendinger og hjemvendte nordmenn. Denne kunnskapen var knyttet til bygging av kirker. Allerede på 1000-tallet var det blitt bygget en del kirker, ofte kalt misjonskirker. Disse ble bygget slik at de bærende elementene i konstruksjonen ble gravd rett ned i jorden, noe som førte til at treverket råtnet. Ser vi bort i fra steinkirker som Nidarosdomen og andre, måtte de tidligste kirkene byttes ut på grunn av store skader. Både steinkirker og stavkirker ble bygget i middelalderen. Historikere tror antallet var rundt 1200, av disse omtrent 900 stavkirker.

Også lese- og skrivekunsten fikk større utbredelse nå enn tidligere, og det norske storriket hadde flere viktige forfattere og diktere. Blant disse kjenner de fleste av oss best til Snorre Sturlasson fra Island. Hans kongesaga gir oss opplysninger om alle kongene fram til Sverre. Kongenes sagaer er blant våre viktigste kilder til kunnskap om vikingtid og middelalder. Det var også i middelalderen at folkeviser og fortellinger som i århundrer hadde gått på folkemunne for første gang ble skrevet ned.


Kilder
Libæk og Stenersen: Norges historie fra istid til oljealder. Grøndahl 1991
Tønnesson (red): Spor i tid. Norge før 1850. Aschehoug 1995
Helle: Grunntrekk i Norsk Historie. Fra vikingtid til våre dager. Universitetsforlaget 1991
Anker: Stavkirkene deres egenart og historie. Oslo 1997

 

Artikkel - info