Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Brannvernet i Svelvik 1800 - 1900

Mot slutten av 1700-tallet ble spørsmål om et brannvern i Svelvik aktualisert. Dette på grunn av den store brannfaren det var i den tildels sammentrengte trehusbebyggelsen rundt bukta i det som i dag er Øvre Svelvik. Før denne tiden var det ingen hus eller bygninger i Svelvik som var brannforsikret, selv om det fra 1767 ble innført tvungen brannforsikring i kjøpsteder og byer, mens det for ladesteder og strandsteder var en frivillig ordning.



Av Else Høyer Tangen, Svelvik museumsforening

På den tiden var Svelvik et stort opplagsted for seilskuter, spesielt om vinteren, og det var mange redere fra Drammen som hadde båtene sine i opplag her. Disse rederne presset på for at hus og bygninger rundt opplagsplassen skulle få ordnet med brannforsikring, for på denne måten å trygge sin kapital som lå i båtene i opplag.Det ble også på denne tiden samlet inn penger til å kjøpe "gode og fortrinnlige brannsprøyter" blant befolkningen på strandstedet, og blant rederne fra Drammen. En stor og en liten sprøyte ble kjøpt inn fra England i år 1800, og disse ble plassert i et sprøytehus ved A. Helgesens Kran ved det som den gang ble kalt Sand, og som i dag er Industrigata.Denne ordningen førte til at flere og flere eiendommer i Svelvik fikk ordnet med brannforsikring for husene sine.Til å ta vare på brannutstyret ble det tilsatt en branninspektør.

Seilskuter Her lå seilskutene tett i tett i vinteropplag.

Foto av maleri av Wigmostad, 1934

Klikk bildet for zoom

I 1820 ble det nedsatt en kommisjon som fikk utarbeidet et forslag til brannreglement for strandstedene på hele 54 paragrafer, som blant annet inneholdt alminnelige bestemmelser for å forebygge «ildebrann».I 1837 fant de ledende menn ut at brannsprøytene begynte å bli dårlige og trengte reparasjon. Pumper og pumpehus ble reparert for 25 spesidaler, og dette beløpet ble fordelt på strandstedets innbyggere.

Brannvernet blir organisert.

Fra 1845 ble brannvernet i Svelvik organisert som en funksjon, og kom inn under, etter datidens krav, en skikkelig brannordning.En brannoppsynsmann O. Hansen, hadde etter oppdrag fra det første og nyvalgte kommunestyre i 1845 utarbeidet et forslag til en brannordning for Svelvik, og dette forslaget ble vedtatt.Samtlige innbyggere i Svelvik, med unntak av embetsmenn og personer over 60 år skulle utgjøre et brannkorps, og det skulle ledes av en oppsynsmann som hadde en assistent samt noen rodemestere som medhjelpere.Prøve med sprøyter og annet utstyr skulle holdes 2 ganger i året, i juni og oktober, samtidig som brannfolkene skulle gis øvelse i bruken av utstyret.Det skulle også påses at det var høvelige hestevogner eller sleder til å frakte utstyret med, alt etter hvilken årstid det var.

Oppsynsmannen skulle videre påse at det var åpne brannråker i isen og merke disse forsvarlig. Han skulle også påse at det foran hvert hus, var plassert en tønne med vann sommerstid. Innbyggere som ikke møtte fram til øvelsene, skulle ilegges en mulkt, og rodemestere skulle til en hver tid påse at det ikke oppsto farlige brannsituasjoner i sin rode på grunn av uforsiktighet.Spesielt oppsyn skulle holdes overfor skipskraner, snekkerverksteder og andre virksomheter som var en brannrisiko.

I 1849 ble det anskaffet en ny brannsprøyte, slik at Svelvik nå hadde 3 sprøyter, og det utløste bygging av et nytt sprøytehus oppe i Sleavika, som vi i dag kaller Skjæra i Øvre Svelvik.Brannseil, som en anså som meget viktig for å hindre spredning av en brann, fikk kommunen av Anders Helgesen som hadde kjøpt noen billige på auksjon.
Men selv det beste utstyr var ikke godt nok, dersom ilden fikk tak og ikke ble raskt slokket. Derfor ansatte kommunen allerede vinteren 1847, de første vektere som skulle overvåke tettstedet om natta, noe som senere ble en fast ordning vinterstid. Lønnen til disse vektere ble i begynnelsen tatt av brennevinsavgiften, og da de også var politivektere ble de ansatt av lensmannen.

Liten brannpumpe Den minste brannpumpa som ble innkjøpt fra England i år 1800

Foto: Else Høyer Tangen

Klikk bildet for zoom
Stor brannpumpe Den største brannpumpa som ble kjøpt fra England i 1800

Foto: Else Høyer Tangen

Klikk bildet for zoom

Bruk av feiere var nå etter hvert blitt vanlig i flere kommuner, og i 1849 ble den første feier ansatt i Svelvik.Forslag til nyordning av brannvesenet ble utarbeidet og vedtatt av formannskapet i april 1857. Utgiftene til brann og feiervesenet var i 1860 på 255 spesidaler, derav 115 til feieren, 100 til vektere og 40 spesidaler til tilfeldige utgifter.På grunn av voksende bebyggelse og flere virksomheter som ble etablert i søndre del av strandstedet, ble det i 1861 besluttet at en av sprøytene på Sand skulle plasseres på strandstedets søndre del.

Vekterordningen.

Vektere ble som før ansatt hver høst, og postene ble "publiceret med bjelde over hele ladestedet". Vektere måtte hente hver sin branntromme hos branndirektøren kl. 21 om kvelden og levere inn disse kl. 8 om morgenen.For å tjene nok til livets opphold måtte vektere arbeide om dagen, og når de så tok fatt på vekterjobben var de nok både trette og slitne etter en lang dag med hardt arbeid. I 1859 ble en vekter innklaget for å ha blitt funnet sovende på sin post, noe han fikk en bot for og som han vedtok. Han ble senere avskjediget som vekter da han ble funnet sovende i sitt hjem av selveste branndirektøren.
At ordningen med vektere og selve brannordningen i Svelvik fungerte, viste seg i 1862 da det brøt ut brann i en sjøbod, og branndirektøren etter brannen stolt kunne skrive i sin protokoll:"Ilden ble slukket øyeblikkelig av brannvesenet".Men det var ikke alltid det gikk så greit for brannvesenet å avverge en brann, for i 1868 brant det ned 6 bygninger ved Torvet natten til 24. juli. Torvet var den gang der som Elias Kremmers byste står i dag. Ordningen med bruk av vektere som overvåket strandstedet om natten, fortsatte helt fram til begynnelsen på 1900 tallet da den ble avviklet.

Brannbøtter

Brannbøtter.

Mange eiendommer hadde flere bøtter hver. Disse ble ofte merket med husnummer. Bøtta til venstre er ei lærbøtte med no 74, som var Viktoriagården/Viktoria hotell. Bøtta til høyre er laget av impregnert seilduk og har no 91. Bøttene ble brukt til å hente vann fra fjorden, og levert fra hånd til hånd og helt opp i brannpumpa.

Foto: Else Høyer Tangen


Klikk bildet for zoom

Rodetjenesten.

På denne tiden var tettstedet inndelt i 6 forskjellige roder. Hver rode hadde en Rodemester som igjen hadde 20 til 30 mann til disposisjon, i hvert fall på papiret.Utstyret ble prøvd jevnlig, i hvert fall hvert år, for i 1874 skriver fungerende branndirektør kjøpmann Jørgen L. Ebbestad i protokollen:"Aar 1874 den 18. juni foretages prøve med alle 3 sprøyter, hvorved det viste sig at de to var i udmerket stand. Den lille i Sledevigen var mindre god, hvorfor jeg lod foretage en reparation paa samme.”

Brannkatastrofen i 1887.

De fleste av våre trehusbyer har vært hjemsøkt av storbranner gjennom tidene, som har lagt store deler av byene i aske.Dette skjedde også i Svelvik natten mellom 25. og 26. juni 1887. Etter en langvarig tørke raste det en storm fra nord om kvelden 26. juni, da det brøt ut brann i matrikkel nr. 49. Verkseier Antzèe var en av de første til brannstedet, men selv etter iherdig innsats med hjelp fra andre greide han ikke å slokke ilden.Det ble spent ut brannseil og brannutstyret ble tatt i bruk, men i den sterke vinden spredte brannen seg til begge sider av gaten ganske fort.Det ble forsøkt å rekvirere hjelp både fra Drammen og Holmsbu, men dette lyktes ikke, og med de utilstrekkelige hjelpemidler og få brannfolk til stede fikk denne brannen katastrofale følger.Ut på morgensiden den 26. juni raget de nakne pipene fra 52 nedbrente hus i været, samtidig som Antzèes og Brinchs skipsverft også gikk opp i flammer.Brannvesenet hadde lite brannmannskaper tilgjengelig til sprøytene under denne brannen, dette på grunn av at sjøguttene ikke var hjemme, samtidig som også en del av brannmateriellet var i mindre god forfatning.Brannkommisjonen meldte fra til formannskapet i 1885 at sprøyte nr. 3 var omtrent ubrukelig, likeså de to håndsprøytene, og de henstilte til formannskapet om å få bekostet et mer tidsmessig slokningsmateriell. Like før hadde også amtmannen pålagt kommunen å anskaffe en del materiell.Kommunen innskrenket seg til å sette i stand sprøyte nr. 3, men to år etter brannen ble en ny sprøyte anskaffet. Branndirektør Chr. Jakobsen, som også mistet sitt hus under brannen, uttalte imidlertid under brannforhøret, at selv med godt brannmateriell eller et utbygget vannverk og øvde mannskaper, hadde det vært umulig å stoppe ilden på grunn av den sterke stormen.

Kilde;
Tidl. brannsjef Jostein Eides nedtegninger med kilder fra Svelvik kommunes arkiver, bl.a. brannstyreprotokoll fra 1855-1900, Svelvik Museum og Svelviks Historie.

Info 
Sist endret 28.02.2012 Terje Bautz
Opprettet 28.02.2012 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut