Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Komperud kapellangård, Modum

I 1770-80-årene rommet kapellangården Komperud på Modum et storslått have- og parkanlegg. Her var anlagt en regelrett planteskole som på det meste inneholdt 10.000 frukttrær. Et kart over gården signert kartografen C. Meitzner fra 1793 viser anlegget i fullført stand. Utøveren av hage- og planteskolegeskjeften var entusiasten Christian Teilman, residerende kapellan til Modum i årene 1771-1788 og med bolig på Komperud kapellangård. I 1788 ble han utnevnt til sogneprest til Borge i Østfold, og endelig i 1792 ble han sogneprest til Modum med bolig på Heggen prestegård. Han døde i 1821.




1

Situasjonskart over Komperud gård med Jelstads naboeiendom inntegnet, utført av kartografen C. Meitzner 1793. Merk at kartet er orientert slik at nord peker nedover. Admomstveien til Komperud følger den samme traseen i dag. Eiendommen som rommet planteskolen er avmerket NOPQ. Riksarkivet, Generalkonduktørens arkiv nr. 383

.


2

Detalj av Meitzners kart viser husene, hageanlegget og dammen. N angir kapellanens hus med hovedbygningen øverst og nærmest hagen

.



Enkesetet Komperud:

Gården Komperud var en stor gård, en fullgård med nabobruket Jelstad drevet som avlsgård. Prestebolet på Modum eide, siden langt tilbake i tid, halve gården med bygselsrett, og ved begynnelsen av 1700-tallet finner vi presteenkene bosatt her, de som ikke ble gift med neste sogneprest eller fant seg en prest et annet sted. Under sitt ”nådesår”, det vil si året etter ektemannens død, fikk presteenken bruke prestegården med godsets inntekter. Men så etter et år måtte hun fortrekke til en annen gård som kirkegodset rådet over, for nå skulle den nye sognepresten ta over. Lovteksten presiserer: ”Dersom Enken paa Landet ikke bliver i Kaldet efter Præstens Død forsynet [les: Om hun ikke giftet seg med etterkommeren], da nyder hun den næst Præstegaarden beste og belejligste Gaard af Præstebolets Gods paa et Sklippund Tynge Søndenfields (…)”. Den videre tekst utdyper faktiske og hypotetiske muligheter og begrensninger for løsningen, blant annet om det finnes flere presteenker i sognet samtidig som de må dele på. Gården skulle være den nest beste, les: nest største, blant kirkegodsets gårder, men skulle også ligge ”beleilig”, altså sentralt i bygda med nærhet til kirke og andre standsfeller. Inntektene av gården fikk enken nyte så lenge hun: ”sider i et ærligt og uberyktet Enkesæde.” Noe tilfeldig samboerforhold var det altså ikke tale om. Den nye sognepresten skulle videre gi enken en pensjon, men dersom gården var større enn 1 skippund korn, da skulle pensjonen avkortes tilsvarende.

Det var ingen regel som sa at enkesetet nødvendigvis måtte være gården Komperud, selv om gården tilfredstilte kravet til en stor, men ikke altfor stor gård. Men en slik suksesjon bør ha vært både praktisk og grei når den først var etablert, blant annet kunne bygningsinvesteringer kjøpes ut av den nye enken.

Prestebolet rådet altså over halve gården, og det måtte skape konflikter. Et av problemene var at innkrevningen av kongetienden – kongens del av tiendeskatten – var blitt solgt til private i 1674. I 1740-årene fikk enken etter sogneprest Lars Eskildsen problemer med å opprettholde sin rett til tiendefrihet overfor kravet fra den private oppkrever av tienden. Den delte bruksretten til gården var et enda større problem, da halve gården var bygslet bort. Slik oppsto to separate sett med bebyggelse: Ved siden av gårdens opprinnelige husbesetning som rommet alle nødvendige uthus, oppsto et nytt sett bolighus og etter kartet å dømme også en lang sidefløy med bryggerhus etc. som var oppført i regi av presteenken og som ble videresolgt under hånden til etterkommeren.

3 Portrett av sogneprest Christian Teilman, ukjent sted og datering

Fra enker til kapellaner:

Ved midten av 1700-årene var Komperud, på grunn av sin størrelse, blitt residens for kapellanen som holdt hus ved et eget tun. Enkene måtte heretter finne seg en annen gård. Den gamle gårdsbebyggelsen beskrives første gang i 1735 og besto av et stuehus med peisestue, kammers og kove nedenunder og loft ovenpå. Huset hadde torvtak og var hva den senere folkelivsforsker Eilert Sundt ville kalt ”akershusisk stueplan”, det vil si inngang rett fra svalen til peisestua og med dør derfra til et kammers og en kove ved siden av. Her hadde rommene himling og dermed loft over. Den tidligere forstua, som i eldre tider var inngangsrommet, ble til en vindusløs ”kove”. Ved slutten av 1700-tallet betegnes huset som meget gammelt og forfallent. Det var så ille at man fra utsiden kunne stikke en staur mellom tømmerstokkene og dytte på peisen i stua. Bryggerhuset var og gammelt. Ved siden av var et gammelt stolpehus (loft eller bur) som hadde nevertak. Husene som var knyttet til gårdsproduksjonen måtte holdes i orden og levde derfor sitt eget liv uavhengig av eierens byggelyst. I 1735 fantes en dobbelt låve under samme tak med en stall. En ny låvebygning ble reist rett sør for den gamle i 1755. Stallen var nå en egen bygning med fortrev ovenpå. I 1771 var fjøset nybygd og rommet båser til 16 dyr. Av øvrige hus fantes badstue, grisehus og vedskjul. I 1771 var også reist et stort toetasjes stabbur med 8 stolper under.

Gårdens hovedbygning derimot tilhørte først presteenken og deretter kapellanen og er ikke beskrevet sammen med de andre gårdshusene. Bygningen var i to etasjer og besto av seks værelser nedenunder, dagligstue, sengkammer, kjøkken med spiskammer på den ene siden av inngangsdøren og storstue med kammer på den andre. Ovenpå var det to saler og fire loft. Huset hadde gamle blyglassvinduer og torvtak. I 1771 var det satt inn 8 par nye ”engelske” vinduer, det vil si med tresprosser og større ruter. Det refereres til en tapt synsforretning over bygningen fra 1752, så huset eksisterte da, men vi vet ikke hvor mye eldre det var. Beregnet etter Meitzners nøyaktige kart målte hovedbygningen omtrent 21 x 9,5 meter.

4

Hagens terrasse kan i dag ses som en kant i terrenget midt på bildet. Foto Einar Sørensen.


Hagen, parken og planteskolen:

Meitzners oppmåling viser bygningen orientert nord-sør med fremsiden inn mot det egentlige gårdstunet og baksiden med et karnapp ut mot et lite privat gårdsrom med en rund dam i midten. I vinkel med bygningen strakte det seg en rektangulær inngjerdet terrassehage sørover. Utmålt fra kartet var hagen 34 meter bred og 120 meter lang. Også i dag er anlegget godt synlig i terrenget, og en del av trærne er fortsatt bevart! Kartet viser at øverste del av hagen besto av fire lange rabatter avgrenset av kryssende veier som også omkranset hagen. Litt over midtveis ned vises et tversgående felt, øyensynlig en boskett eller tunell. EN liten del av denne er bevart og viser en tunell av hasselbusker. Nederst var et kvadratisk felt som i følge en besiktigelse av anlegget var en planteskole der spirene til kommende frukttrær ble pleier til de kunne settes ut. Store gamle asketrær står på begge sider av midtaksen. På Teilmans tid var de søte små trær som skygget plantene for vind og sollys og gjorde det behagelig med spaserturer i hagen. På vestre side av hageanlegget, litt nedenfor og i samme langdeaksen angir kartet en stor, kunstig anlagt dam. Besiktigelsen forteller at den var laget for å drenere grunnen og dels for å gi reservoar til vanning av frukttrærne. Dammen er i dag tilgrodd, men godt bevart med oppbygde sider. Den sovende lille innsjøen måler både på kartet og i terrenget omtrent 22 x 132 meter. Kartet benevner dammens omgivelser som ”Parken”, et ord som den gang på 1700-tallet oftest betydde en fiskepark. Stiplete trær kan indikere at anlegget fremsto som en liten pittoresk landskapspark. Over en del av det resterende ”indhegnede Stykke”, i alt over 10 hektar, hadde Teilman plantet ut sine 10.000 frukttrær. Vi vet ikke hvordan og hvor tett trærne var arrangert.

5

Hagens midtakse er bevart, med de 230 år gamle asketrærne. Foto Einar Sørensen.


Teilmans berømte planteskole

I 1786 kunne interesserte på Modum – de som kunne telle så langt! – regne opp 10.000 frukttrær på planteskolen som Teilman hadde arbeidet med siden 1775. Størrelsen får man et begrep om når man regner 100 trær langs hver side av en firkant. Det var nok også slik også takstmennene regnet da de kontrollerte Teilmans oppgave. Setter man en planteavstand på 2,5 meter, så rommer dette en firkant av 250 x 250 meter eller 62 ½ mål.

I 1700-tallets Norge var en frukthage langt fra noen selvfølgelighet som man fant overalt. I sin innberetning i 1743 berørte sogneprest Andreas Aal fruktdyrkingen på Modum som han hevdet kun omfattet noen få kirsebærtrær og noen ripsbusker. Det kan umulig ha vært helt ærlig referert. Forfatteren var muligens livredd for å avsløre ubeskattede ressurser som kunne påføre ham selv og sognebarna nye ekstraskatter koblet til overflødig forbruk. Bedre å spille litt uvitende. Mer tilforlatelig virker sorenskriver Gjert Falchs samtidige angivelse. Han sier: ”Træfrugter, er udj disse eigne [Modum] langt fra ikke udj overflødighed. Thi foruden, at ikkun ganske faae frugthauver er her i districted, efterdj bønderne ikke finder det at være deres leilighed, at kunde udlægge noged av deres gaarders iord dertil, saa er og de faae, som befindes, ej av nogen betydelighed, og saaleedes meere kand være til divertissement [adspredelse] for ejerne, end til nogen fordeel”. Bøndene hadde altså ikke dyrkbar mark å avse til slikt.

6

Parti av dammens oppbygde voll. Det tidligere vannspeilet er i dag en bløt myr som ses til høyre. Foto Einar Sørensen.


Med Teilman har vi å gjøre med en prestemann med større ambisjoner enn poteter! Den uten tvil noe stridbare naturen Teilman fikk snart problemer både med eiendomsretten til sitt beplantede område og bygdesladderen rundt sitt plantasjeprosjekt. Nå var uenigheten rundt bruksretten til Komperud en gammel historie som ikke bare skyldtes Teilmans disposisjoner. Fogden Widerøe kranglet med presten om å få pløyd opp område til åker igjen. Begge parter utvekslet fornærmelser, og kommisjonene som skulle megle fant at partene var like gode og at frekkhetene oppveide hverandre. En av kommisjonene oppsummerer situasjonen treffende må vi tro: ”Efter sin ankomst til Modum som residerende kapellan vover hr. Teilmann på kapellangården et stort, men dessverre ofte i det mindre mislykket forsøk, en treplanteskole. Påståelig på sin kunst og sine innsikter trosser han naturen og landets hårde klima, der så ofte nedslår hans håb og ønsker. Han lover oss trær, gode og frugtbare som Tysklands og Englands, uten å kunne tilflytte oss hine mildere himmelstrøk. Men om dette arbeide just ikke gjør så meget oppsikt i egnen – hvor man er vant med å se langt hårdførere planter bukke under for luftens umildhet, hvor den flittige landmann med fryktblandet glede ønsker den håpefulle akers redning, overlatende hine finere frukter til mer kresne ganer – så tildrar der seg dog det Kongelige Landhusholdningselskaps oppmerksomhet og krones derfra med udmerket hæders- og vindskibelighets tegn, hvorfor måtte ikke dette være nok, nok til å anspore patriotens krefter? Måtte han endog forlange mer?” [sitert fra Modums historie].

Fortellingen kunne vært hentet ut av Henrik Ibsens diktning; den fanatiske dilettantprest som trosser sitt prosjekt gjennom nederlag og sorg og bare møter janteloven og bygdedyret omkring seg på alle kanter. Hans frukt var for de kresne ganer, mente man, for ingen visste noe om C-vitaminer den gang. Slikt flottenfeieri hadde man ingen tradisjoner med på Modum, og det måtte bare straffe seg. På sentralt hold så man noe annerledes på det, og for sin fortjenstfulle innsats fikk Teilman en gullmedalje fra det kongelige Landhusholdningsselskap.

Da Teilman fraflyttet Komperud til sitt nye sogn, Borge i Østfold, kunne han jo ikke ta med seg planteskolen under armen. Etter noe strev fikk han kongelig resolusjon i 1788 på å utskille en del av anlegget han ikke hadde bruk for som en parsell ”Spiremyr bruk 2”, som egen eiendom. Han hadde ventebrev på Modum sogn og fikk returnere til Modum i 1792 og gjenoppta sin kjære planteskole. Men sognets neste kapellan og bruker av Komprud, Preben Schytt, hadde derimot svært liten interesse av hage og fruktdyrkning og ønsket å legge området under plogen igjen. Uenigheten førte helt til Høyesterett hvor en dom endelig tilkjente Teilman parsellen som ble skyldsatt til 11/13 lisspund. Teilman solgte parsellen i 1808 men fikk den i retur tre år senere. Etter først å ha solgt husene på eiendommen overdro Teilmans enke eiendommen til kapellaniet i 1839. Ved auksjon året etter ble den solgt.

I dag har vi et kart som bekrefter det hagehistoriske glimt inn i fruktdyrkingens løfterike fremtid. Anlegget som er av betydelige dimensjoner er godt bevart i dag og viser store ambisjoner. Gårdens hovedbygning er forsvunnet for lenge siden, men hagen er synlig. Frukttrærne er for lengst blitt åker og jorde. I sin hobby var Christian Teilmann langt fra ensom. Hadde han hatt en blogg, ville den vært besøkt av vitenskapsmenn, fyrster og kongelige som dyrket frukttrær og anla planteskoler.

Litteratur:

Statsarkivet i Kongsberg, Tingbøker og skifteprotokoller.
Ruud, Arnt, Modums historie: Gårdshistorien, Modum 1969, bd. 5, s. 16-23.

Info 
Sist endret 27.09.2011 Terje Bautz
Opprettet 27.09.2011 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut