Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
KONGSBERGMARKEN - er ikke lenger som den en gang var.
”Det er bestandig så kaldt under marken”, sa min mor flere ganger, det kan jeg tydelig huske. Jeg tror ikke at hun hadde ført så nøye statistikk, men det er ikke umulig at hun hadde rett. For jeg kan i hvert fall huske at jeg gikk der mellom foreldrene mine på vei hjem fra byen en markenskveld under en klar stjernehimmel og med knirkende skritt i snøen. Jo, det var kaldt. Utpusten var hvit.


Av Olav Såtvedt.

Mine første opplevelser og minner fra Kongsberg-marken stammer fra slutten av 1950-tallet. Alt den gangen fikk jeg høre at ”Marken ikke lenger var som den en gang var”, nå var det bare blitt juggel og krimskrams. Og det kan vel hende. Men det mente en visst tidligere også, at marken ikke lenger var som den en gang var.

Men det med kulda fikk jeg en liten bekreftelse på da jeg begynte å se litt på det som tidligere var skrevet om Kongsberg-marken. I Kongsberg Blad for 1901 forteller hun som kaller seg for ”Oldemor” at «Jo koldere det var, desto mer Markedsliv var det.» Handelen gikk nemlig best når kulda var så sterk at man ikke kunne stå stille. Da gjaldt det å få handelen raskest mulig avgjort. Og kanskje var det kjøperen som da var den mest utålmodige. Selgeren, enten det gjaldt et flott lommeur eller en gamp, hadde kanskje kledd seg bedre i stor skinnpels og støvler med grove, hjemmestrikka ullsokker og tålte å vente lengre på avgjørelsen.

For det var kjøp og salg det dreide seg. Det ligger jo i ordet marked. Det byr en fram det en har, enten det er ertesuppe (”sleiverter”), honningkake, reveskinn eller seg sjøl. Ikke tolk det siste for negativt, men det er vel en kjent sak at mangt et ektepar i og rundt Kongsberg har kunnet nevne et møte på Marken som det som fikk følelsene til å vokse.

Men la oss gå litt lengre tilbake i tid.

MerkedDa den nordlige delen av bygda Sandsvær ble til en bergstad med stadig tilflytting av arbeidere, ble det straks behov for varer av mange slag. Alt i 1633 ble det opprettet fast torgdag hver torsdag med fri leveranse av varer fra bygdene rundt. Alt innen 1645 var det også blitt tre markensuker i året, noe som varte helt til Sølvverkets første nedleggelse i 1805. Da ble sommer- og høstmarken opphevet, men vintermarken holdt stand. Grunnen til nedleggelsen var at folketallet på Kongsberg sank drastisk fra over ti tusen rundt 1770 til bare tre tusen i 1823. Det gjenværende markedet ble bestemt skulle begynne den tredje tirsdagen i februar måned.

Noen har opp gjennom årene også ment at februarmarken burde opphøre. Det førte bare til fyll og bråk, ble det hevdet. Bystyret vedtok da at det skulle holdes en folkeavstemning. Med overveldende flertall, i hvert fall blant dem som stemte, ble det i 1903 avgjort at Kongsbergmarken skulle få fortsette: 506 stemte for, bare 59 i mot.

Vi som lever i dag, og som vil vite hvordan ”den virkelige marken” artet seg, kan heldigvis lese en del skriftlige beretninger. Også to av landets store forfattere har gitt sine bidrag. Mange kjenner til Knut Hamsuns skildring i ”En Vandrer spiller med Sordin” og Aasmund Olavson Vinjes ”Storegut paa Marknaden”.

Knut Hamsun bodde på Kongsberg et års tid fra sommeren 1907. Han losjerte på hotell ”Britannia”, som seinere fikk navnet ”Victoria”. Hamsun skrev på romanen ”Benoni” mens han bodde på Kongsberg. Men i 1909 utgav han ”En vandrer spiller med Sordin”. Handlingen i denne romanen må han ha lagt til Kongsberg, og det er ikke bare Marken han skildrer, men la oss her holde oss til denne:

«Aa vort Julemarked! Men om Kvældene er her gjæve Forlystelser for alle. Og det danses paa to Saler, det spilles av Mestere paa Hardingfele, og det er makalaust, korkje værre eller betre.

Jænterne fra dalen, de er fem Rosestakker tætte; men det er som intet for dem, de er vant til at bære. Og Dansen gaar, ja Tordenen gaar, Brændevin skyver godt paa, det staar en Damp fra Heksegryten. Klokken tre om Morgenen kommer Politiet og banker i Gulvet med sin Stok. Punktum. Danserne Gaar ut i Maaneskindet og sprer seg i By og Omegn. Saa, ni Maaneder efter, leverer Jænterne i Dalen beviset for at de allikevel var en Rostestak for utæt. Aldrig var det en stærkere Virkning av for Utæte Rosestakker.»

Lektor Åsmund Eriksen, som opplevde markenslivet som unggutt i 1920-årene, skriver at han ikke opplevde utette rosestakker, men at han likevel seksti år seinere husket Marken som årets store festuke, med honningkake, strikkball og markensblåse. Og han husket Sandsvær-bøndene som

”tonet innover Sandsværmoen i spiss- og breislede, trukket av nystriglete, blanke hester under dombjellenes innbydende klang. Det var markenssangen som fikk alle i godt humør.”

Sandsværingene hadde torsdag som sin spesielle stevnedag, telemarkingene og numedølene hadde onsdag og eikværingene fredag.

Det fortelles at numedølene hadde flettede kurver på sleden stappfulle med kløyvd bjørkeved på vei ned til marken, og så gjaldt det å få fylt den opp med nyttige varer på tilbakeveien, varer som var kjøpt eller byttet til seg for veden.

En av telemarkingene som besøkte Marken var Ole Andreassen. Han var tre ganger på Marken rundt 1850. Han og de andre telemarkingene kom gjerne med hest og slede over Meheia. Der kom de til Jerngruva (”Jønngruva”) som ble regnet som en oase i ødemarken. Der kunne en ta inn og få kjøpt seg ”en halv eller hel pæl med brennevin”. Telemarkingene kom gjerne med reinskjøtt, skinn og hester.

Av rariteter som Ole kunne huske var et par italienere som spilte på lirekasse. De hadde også en apekatt, en bjørn og til og med kamel som de viste fram, om folk gav fra seg de nødvendige skillinger.

Andreas Vegoe fra Fiskum forteller hvordan mange eikværinger kom seg til Marken i 1870-åra. Jernbanen var da nådd til Kongsberg. De kunne ta aftentoget fra Darbu klokka sju om kvelden og var på Kongsberg rundt åtte. Da fikk de danse 4-6 timer og ”vi moret oss fortreffelig”. Det var fire spillemenn, forteller Andreas, derav to sølvverkssstigere, bl. a. Gabriel Halvorsen som spilte første fiolin. Men at Marken aldri har vært det som den en gang var, det kan også Andreas Vegoe bekrefte. Han forteller at han emigrerte til USA i 1879, og kom tilbake i 1914. Et besøk på Marken i 1916 var en skuffelse:

…jeg måtte opp på Grand og se hvordan dansen gikk og likedan på Hansesalen og se på fjelldansen, men jeg syntes alt var blitt stillere, ikke lenger noen punsj å få, så det er som vi lever i en ny tid, helt og holdent. Nok av det.

Lørdag var det ”Hestemarken”, med hestehandel og travløp på Lågen, eller Kjennerudvannet. Åsmund Eriksen skriver at det var reine folkevandringen oppover Eikermoen og Bombakkene og ned til Kjennerudvannet. En slik tur krevde visst en eller flere oppstivere når en var framme.

Og var det kaldt nok, som det altså gjerne var under Marken, måtte det visste flere oppstivere til for å holde varmen, slik at turen tilbake igjen nedover bakkene gjerne gikk på litt mer ustøe bein, eller var det bare føret som var blitt noe glattere, kanskje.

Om kvelden var det dans. Knut Hamsun nevner i sin ”En vandrer…” bare to dansesaler, men det var flere: Ryesalen på Rogstadbakken, Rambergsalen i Bussedalen og Hansesalen på Tråkka.

Eriksen selv husket bare to dansesaler: Grand og ”Samfunnet”, den siste i det bygget, Arbeidersamfunnet, som Kongsberg kommune av det som i dag er helt uforståelige grunner valgte å rive for en del tiår siden. I dag er det byens rådhus som ligger på ”Samfunnstomta”. Det nye rådhuset kunne ha ligget mange andre steder. Om Samfunnet hadde fått ligget der det lå, ville det bidratt til utfylle det fine trehusmiljøet vi har rundt kirken og Kirketorget, med Bergseminaret, Naufgården m. m. Denne forfatteren skriver disse linjene med takk til sin lærer på Kongsberg Gymnas, nevnte lektor Åsmund Eriksen, som var en ivrig bypatriot og som gikk sterkt imot rivingen av Arbeidsersamfunnet.

På hotellene og andre inntakssteder var det fullt av markensgjester, og mange tok også inn hos slektninger og kjente. Det var ikke til å unngå at det om kvelden og natta kom til både knuffing og verre ting når folk fra forskjellige bygder møttes etter en del drammer, og den ene gjerne ville vise seg sterkere enn den andre.

Vi nevnte Aasmund Olavson Vinje. Her er noen linjer om hvordan telemarkingen Storegut målte krefter med andre slåsskjemper:

Han numedølen Ramberg laut finna seg ut
For han Rambergen var slik en makelaus gut.
Han gjekk der, um stundom han tok seg en taar,
som frikar på marknaden aar etter aar.
Han heidølen Flørann og hallingen Flø,
og so Eivind av Eikja, og kjempa fraa Bø,
og vossingen Sigurd og Valdrisen Svein
deim tok han paa marknaden ein etter ein.

Og som Eriksen skriver i sin artikkel: Både dansen og de utette rosestakkene hadde sine gunstige virkninger. Den brakte nytt blod inn i slektene i mange avsondrede bygdelag og motvirket innavl. En god og staut telemarksokse var det ikke så dumt å leie hjem til gards, heller ikke et sprekt føll eller ei parringsvillig hoppe – og kanskje heller ikke ei barmfager jente som hadde lettet litt på rosestakken.

Men ikke alle fikk klaff med det vi i dag gjerne kaller ”sjekkinga”. Det kan Marie fortelle. Marie var et pseudonym for Antoinette Meyn, f. 1827 på Kongsberg. Hun utgav bl. a. boka ”Fra Mors og Fars Tid” der hun forteller om Kongsbergmarken, her skrevet i et mer moderne språk:

Frøken Selmer, en Kristiania-dame som var på besøk på Kongsberg, moret seg kostelig. Hun spurte prisen på alt, hva som hun fant besittelsesverdig, men kjøpte lite eller ingenting, for hun hadde et større forråd av anslående munterhet enn av klingende mynt, men hennes spøk og latter innbrakte en overflødighet av komplimenter.

En sprek valdresgutt, som tok seg fortreffelig ut i sin korte, hvite vadmelstrøye og den lille, høyrøde luen som satt kjekt på snurr på det lyseblonde hår, fulgte henne i kort avstand og tenkte ikke en gang på å skjule det behag som synet av henne fremlokket i hans mottakelige natursinn. Hun var ikke sen til å oppfatte, hva hans øyne uforbeholdent tolket, og følgen herav var, at hun besluttet straks å gjøre sitt forsøk i koketteri, idet hun sendte ham et bedårende smil og et fortrolig nikk. Det var ikke for at hun ventet seg en storslagen virkning av den lille manøvre, men det overrasket henne likevel da et vel utført ”hallingkast” plutselig brakte ham hen over de nærmeststående hoder. I neste sekund stod han igjen på terra firma og så henne triumferende inn i øynene i det han med tydelig stemme og overgiven latter spurte: ”Vil du vera gjenta mi, du?”

Frøken Selmer viste utvetydige symptomer på at hun var nippet til å dele hans lystighet, men hennes to kvinnelige ledsagere gjorde kort prosess og førte henne med seg mot komedieboden.

Så får vi altså ikke lese noe mer om den spreke valdresgutten. Kanskje det var det beste for dem begge, at markensmoro bare ble moro, såpass forskjellige var de vel, frøken Selmer fra Kristiania og den spreke valdresingen.

Ja, folk strømmet til Kongsbergmarken fra mange bygdelag, både fjerne og nære, enten de hadde varer å selge eller bare ville oppleve noe annet enn den trauste hverdagen.

Det var på Vestsiden det meste av handelen foregikk i ”gamle dager”. Tre rekker med boder skapte to nye gater på Kirketorget. Kanskje heldigst var da den som fikk holde bod i den midterste raden, den fikk kunder fra begge sider.

Det ble prutet på både tøyer, ferdigsydde klær, skinn og lærvarer og bruksting, enten det var redskap til jordbruk eller til kjøkkenstell.

Klokkebytting var noe som hørte og hører marken til. Den som skriver disse linjene har selv ei klokke som tikker og går på armen, utrolig presist. Den skaffet jeg meg på marken for minst ti år siden. Det eneste jeg behøver å gjøre er å ta den med meg til urmakeren en gang hvert annet år eller så og få satt inn et nytt lite batteri. Det er altså ei temmelig moderne klokke, men en kan jo ikke forvente at markensfolket ikke skal følge med tida.

Men om jeg var heldig og fikk en god vare, var det nok også dem som har latt seg lure på marken. Det forteller mange historier om.

Bjarne Bratås sendte inn en liten historie til Langs Lågen som viser at der mye folk samles i trengsel, der gjelder det å passe på tingene sine:

Ein gong Nils Tore og Henrik Oseid frå Drangedal var på Kongsbergmarken, hadde Nils kjøpt seg ein svær kaffikjele. Den hadde han festa bak på skreppa. Det var veldig med folk, og Henrik var nesten redd for kjelen. ”Nei, gjer som eg”, var det ein som sa: ”Eg ber han under armen”.

Men det var Nils sin kjel mannen hadde teki, og han blei borte i folkemassen med det same.

Også penger måtte en passe på. Ikke bare dem som en gav fra seg, men også de som en mottok:

Allerede i Mandags ble nogle Kjøbmænd opmærksomme paa at her cirkulerer falske Firskillinger. Man henvendste sig derfor til Politikammeret for at berette Sagen og uagtet at de der, som det hed, var bekjendt, har man saavidt vides, Intet set foretaget derfra, hvorved fortsat utgiven kunde være forebygget Skjønt pengene i Grunden ere Klodsede, have de saamegen Lighed med de ægte, at det, især ved lyd, er let at blive bedraget, almindelige i Cirkulation end forhen.

Kongsberg Adresse Thorsdagen den 6te Mars 1845.

Tjuvradder og falskmyntere, jo til Kongsberg-marken var det fristende å dra, også for dem. Men de aller fleste hadde jo ærlige hensikter: enten varer å selge eller et mer eller mindre vellykket bidrag til folkets forlystelse.

I artikkelen til Inga Emilie Alstad i Langs Lågen kan vi lese at barna sparte penger på sparegrisen for å kunne ha å bruke på marken. Men å knuse grisen, var for drastisk. Derfor lirket de ut pengene ved hjelp av tynne heklenåler og strikkepinner.

Og pengene ble som vi alt har nevnt brukt på så mangt, i hvert fall måtte alle barna ha en markensblåse. Lyden av markensblåser i alle tonearter skapte selve markensstemningen.

En måtte også få med seg en tur i karusellen. Inga Emilie Alstad forteller at karusellene ble trukket av unge gutter som på den måten tjente seg opp turer på den. Guttene skjøv en stang rundt og rundt, og jo fortere de løp, jo fortere gikk karusellen.

Det var mye rart å se, både gjøglere og folk som bare viste seg fram. Mange så det første svarte mennesket under et besøk på Marken. «En helt sort neger med hvit krone» gjorde et sterkt inntrykk, forteller Alstad. Hennes minner stammet fra 1920-årene.

Men også på ”Hotell de Scandinavie” var det rariteter. I 1881 ble der ”forevist”

FRØKEN MINNA
Verdens store Naturvidunder.
Den sværeste og korpulenteste Dame i Markensugen hver dag kl 10 formiddag til kl 10 aften. Entre: Voksne 25 øre, børn 15 øre.
W. Althoff.
17. februar 1881.

KILDER:
(LL = Langs Lågen).
Alstad, Inga Emilie: Hvordan Inga Emilie opplevde markensliv og moro på Kongsberg omkring 1920. LL 1984, s. 20.
Andreassen, Ole: På Kongsbergmarken. LL 1995, s. 16.
Bergwitz, Joh. K.: Kongsberg som bergkoloni, bergstad og kjøpstad 1624-1924. Kristiania 1924.
Bratås, Bjarne (B. B.): Kongsbergmarken. LL 1981, s. 85.
Eriksen, Asmund: Markensliv. Bank og Bergstad 1989, s. 20.
Kongsberg Adresse. Marken i Mars. LL 1994, s. 42.
Laagendalsposten. Kongsbergmarken og bylivet i 1850-årene. LL 1995, s. 17.
Marie (Antoinette Meyn): ”Overalt var der liv og rørelse”. LL 1995, s. 14.
Oldemor forteller fra Marken på Kongsberg omkring 1920-årå. LL 1986, s. 38.
Vegoe, Andreas: Træk av Markenslivet i 1874. LL 1995, s. 19.
Winger, Gisle: Telemarkingar på Kongsbergmarknaden. LL 1980, s. 121.

Info 
Sist endret 22.02.2011 Terje Bautz
Opprettet 01.03.2010 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut