Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Krøderbanen og Krøderfjorden - om vareomsetning og transport i "de gode gamle dager"
I 1966 var Krøderen Samvirkelag 5O år. I den anledning forelå en fyldig beretning, ført i pennen av Martin Foslien. Foslien var født i 1896. Han var en kunnskapsrik person med god hukommelse og hadde som småfant opplevd den enorme båttrafikken på Krøderfjorden og ikke minst person og godstrafikken på Krøderbanen de siste år før Bergensbanens åpning i 1909. Båtene, lasskjørerne og Krøderbanen satte sitt preg på bygda og spesielt Krøderområdet de siste tiåra av 1800-tallet og begynnelsen av 1900. Det er disse forhold og dette tidsrom Foslien tar for seg i den del av beretningen vi gjengir her.

Artikkelen trykt første gang i "Under Norefjell" nr. 2 1998


Av Martin Foslien

Før jernbanen ble åpnet til Krøderen i 1872 var hesten og "apostlenes hester" de viktigste transportmidler mellom bygda og byen. Det gjaldt for Krødsherad, og det gjaldt for dalen ovenfor. Og som rimelig er, var det særlig om vinteren den største og tyngste del av transporten foregikk. Snøen gjorde de skraleste veier brukbare, og isen var lett å kjøre, men mange steder farlig. Fra de øverste bygder i Hallingdal tok det flere dager å komme til byen, til Branes, og enda lenger tid oppover igjen, lasset var gjerne tyngre da. Det ble ikke liten utrustning som skulle til på en slik tur, både til hesten og kjørekaren. De hadde gjerne en kiste, Braneskista, til å ha maten i. Den var oversiktlig og grei, det var lett å dekke bordet. - Var ikke lasset for stort og ubekvemt, kunne en gjerne ta en bit mens hesten luntet av sted. Som så mange husgeråd i de tider, kunne disse kister være rent kunstferdig laget i blant, både av snekker og maler, og som oftest var vel dette samme person. Kunne disse kistene tale, ble det nok litt av hvert å høre. De kunne fortelle om tilsnødde veier, om snøstorm og bitende kulde, om slit for hesten og slit for mannen som ofte måtte gi hesten en hjelpende hånd. De kunne fortelle om lange, ensformige strekninger, over vann eller gjennom skog, da kjørekaren kunne sitte på lasset og dubbe av. Var det -20 - 30 grader, var det ikke bra å være alene etter veien, men alene var de som regel heller ikke. Eller kistene kunne fortelle om førefallet, am solskakke veier der det ikke var hvermanns sak å unngå velting. For velte gjorde de, både titt og ofte. Særlig i vårløsningen, til fryd for skøyerguttene som bodde i nærheten. Når solen var god, og de så lassene nærme seg, møtte de gjerne opp. Det kunne bli litt å se på, og høre på.

Krøderen med DS Norefjell ca. 1900 Dampbåten "Norefjell" ved brygga på Krøderen. Dambåten gikk i rute på fjorden fra 1895 til 1925. Du ser Krøderen dampsag til venstre og Kallagers forretning og hotell øverst til høyre.
prospektkortet er poststemplet rett etter 1900.
Hvor gammelt er motivet?

Klikk på bildet for stor utgave.


Lasskjørerne måtte jo ha losji og mat av og til. Noen av stedene de kunne ta inn på var: Leknesodden, Sandodden, Stavanesodden, Olbergsundet, Råenhallen, Vinterstøa og Sundvollen. Om det var "varmt og kaldt vann på alle værelser" vites ikke, men det var i alle fall brennevin å få kjøpt. - Varene som ble fraktet var av alle slag, men utvalget for kundene var ikke så stort i de dager. Det var hverken rivetinner, sælepinner eller økseskaft i kram-buene. Sånt var høvelig arbeid for karfolkene på de rommelige kjøkkenene i de lange vinterkvelder. Av dagligvarer var matmel, sild og salt det tyngste. Salt var den gang en større artikkel enn den er i dag. En sekk rakk ikke så svært lenge der det var mange dyr, og til matkonservering var det salt og atter salt. Men en sekk av dette slaget merket en godt på lasset fra Branes til Øverst i Hol.
Hjemmefra hadde de også lass, men de lassene var lettere. Det var særlig tørrede skinn, geitost og kvitost, smørbaljer og rakafiskdunker. Ofte ønsket de sikkert at disse lassene skulle vært tyngre, for det var disse som skulle skaffe kontantene, skillingene og dalerne som trengtes. Men de trengte ikke så mange av dem i de dager. En jeger herfra kunne fortelle om det: Han og hans følge var på jakt oppe i Lykkja, den vesle og vakre fjellgrenda oppunder Skogshorn i Hemsedal. Det var før bilene kom fram over alt, og bonden de leide jakt av, møtte på Gol stasjon med hest og kjerre. Herfra var det 3 - 4 timers kjøring og gange opp til gården. Etter 14 dagers jakt i disse herlige trakter, skulle de samme vei tilbake. Bonden kunne da komme innom handelsmannen på Gol. Han trengte igrunnen ingen huskelapp: 1 alen 10 øres lerret til ysteklut var alt kona trengte. Men det var ingen smalhans på stabburet for det. Før jegerne reiste, skulle de selvsagt ha mat. Midt på bordet tronet en rømmekolle og en liten forseggjort smørbalj, og rundt omkring: varme poteter, rakafisk, spekeskinke, spekekjøtt, fenalår, ovnsbrød, flatbrød, kvitost, geitost, lompe, vaffel, rømme og søt melk. Til sist en liten "gulldråpe" kaffe med en brun sukkerbit til. De spinket og sparte disse flittige folk, men under gjeldsoppgjøret etter første verdenskrig var det en og annen litt mer "sivilisert" flatbygdkommune som skummet fløten av deres strev.

Krøderen station ca 1900 Krøderen jernbanestation ca. 1900
Postkortet er stemplet i 1903

Klikk bildet for stor utgave


Det meste av varekjøringen foregikk, som før nevnt, på vinterføre. Sommerveiene var dårlige, vognene og kjerrene likeså. Men over Krøderfjorden kunne, eller rettere sagt måtte de ro fra Sundvollen (Krøderen) til Gulsvik. Det var nok en lettelse å slippe veien, men hvem ville i dag ro 4 mil med en fulllastet båt? Men så begynte det å skje store ting i bygda vår. Sommeren 1861 ble den første dampbåten, "Haakon Adelsten", satt i drift mellom Sundvollen og Gulsvik. Da var en ferdig med roingen. I 1872 ble jernbanen åpnet til Krøderen, som ble stasjonens navn i stedet for Sundvollen. Nå ble Branesturene kortet inn med 7 mil. Jo det begynte å bli lettvint oppover bygdene. Året før, i 1871, ble broen over til vestsiden, en trebro, tatt i bruk, sammen med en ny vei til Brekka, hvor den kom inn på gamleveien Råen-Sigdal, eller "Råenskogveien".
Det meste av trafikken var gjennomgangstrafikk. Nå ble det omlasting begge veier. Det skapte liv og rørelse. Alle lasskjørerne fikk sin endestasjon her, og de trengte både seng og spiltau. Det ble en to-tre steder de kunne ta inn på. Den største trafikken var hos Wilhelm Bøe på skysstasjonen. Der var det god plass. Og båttrafikken økte. I 1878 ble Dampskibet "Krøderen" satt på vannet, i 1896 "Norefjeld" og i 1909, da Bergensbanens åpning stundet til, ble jernbanens båt "Sperillen" overført fra Hen til Krøderen. Det var i seneste laget. Det var byggingen av Bergensbanen som skapte Krøderens glanstid i de siste generasjoner: I den første tid anleggsmateriell og forbrukssaker, senere også rullende materiell. Alt ble fraktet med jernbane til Krøderen. De største kolliene var lokomotiver og boggivogner. På en provisorisk skinnegang ble de firt ned på et oppbygget spor midt mellom to prammer eller lorjer. Her ble de stående i kjøreretningen. Det var en stø farkost, men tungt gikk det, og turen opp til Gulsvik tok mange timer. Bergensbanen ble åpnet vestfra til Gulsvik, 1 1/2 år før den ble åpnet ti1 Hønefoss. Det var ras i den store leirskjæringen like nord for stasjonen som skapte vanskeligheter flere ganger. I denne mellomliggende tid, 2 somre og en vinter, kom da også persontrafikken i tillegg til det som var før. Sommeren 1909 var det "Krøderen" og "Norefjeld" som besørget den, i 1910 kom også "Sperillen" til. Det ble liv og rørelse av dette, noen dagsverk her og noen der, til sammen ble det mange. Båtene trengte kull, mye kull. Den skulle lempes fra jernbanevognene og inn i lagerhuset. Fra lageret i kasser ut på brygga og så i krana ned på båtdekket. "Sperillen" var enda mer brysom. Her måtte kullene tømmes i en båt og så lempes inn i en luke i båtsiden. På hver båt var det restaurant, og de skulle ha forsyninger av mange slag, og øl var ikke det minste. Emballasjen var den gang ikke av de lette, hendige kasser vi kjenner i dag, nei, det var store, tunge kofferter med hengslet lokk, og de hadde plass til 50 helflasker. Det var ikke hjemmefrysere og kjøleskap den gang, men på båtene hadde de isskap. Det var storveies. Omkring et innerskap hvor maten ble oppbevart var det et ytterskap som hver dag måtte fylles med isbiter av passende størrelse. Isen lå lagret i et særskilt hus like ved bryggen, lagvis og godt isolert med sagflis. Gjennom alle disse år var et av de første vårtegn på Krøderen at det kom opp noen barbusker på isen utenfor stasjonen. Det var et varsel om at nå begynte isskjæringen, en ny båtsesong stundet til.

Men disse passasjerskibene greide ikke all stykkgods-trafikken og slepingen. En framsynt mann skjønte dette i rett tid. Han hadde en båt, "Olaf, gående på Randsfjorden. Den flyttet han over til Krøderen og kalte den "Hallingen" Den gikk i trafikken her alle disse gode årene, og Petter Haug gjorde gode penger. Da det hele var over, bygget han et flott turisthotell på Geilo. Det var også i rett tid, men det brant etter få år. Kan en si at det var en glanstid for Krøderen disse årene, så var det en gullalder for skoleguttene. De bar "bagage" skrevet på norsk, engelsk, tysk og fransk på luen, for de reisende fra toget til båtene og omvendt. Fortjenesten varierte fra 1 til 2 kroner pr. dag. Det meste gikk nok til brus og fløtekaker hos gamle fru Enersen, som drev restaurant på stasjonen. Huset, tilbygget, er revet nå, men muren ser vi den dag i dag. Vinterstid var trafikkbildet et helt annet, da krydde det av hester på Krøderen. Så langt det lot seg gjøre, var naturligvis godstrafikken unnagjort mens båtene gikk. Men i skyssen gikk det mange hester, og posten trengte flere enn i gamle dager da ruten gikk over Hemsedal og Lærdal. Denne posten var sterkt lokalbetont. Hovedmengden gikk sjøveien fra Oslo til Bergen. Ved Bergensbanens åpning ble jernbanen raskeste forbindelse, og postmengden økte raskt fra Krøderen til Gulsvik. - For å skaffe mere husvære til alle kjørerne, ble en tømmerstue på Tangen flyttet til Sandgrøvet, tomten der Mobil-stasjonen nå ligger. Denne "Kjørestua" som den ble kalt, leiet Samvirkelaget noen år og åpnet her sin første butikk i 1919. All denne hestetrafikken satte spor etter seg. Når det led litt utpå vinteren var hele Krødergata, fra stasjonen til kjøpmann Kalager, "asfaltert" av hestelort. Islaget under ble godt isolert og lå til langt ut på sommeren. Når spurven hadde gjort sitt, var det solen og vinden som fullførte gatefeiingen.

Info 
Sist endret 10.01.2011 Terje Bautz
Opprettet 01.12.2009 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut