Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Det livsviktige saltet
De gamle jeger- og veidefolkene fikk i seg det nødvendige saltet gjennom kostholdet, men da menneskene begynte å dyrke jorda ble det nødvendig å skaffe ekstra tilskudd av dette livsviktige mineralet.



Av redaksjonen i www.historieboka.no

Mineralet natriumclorid finnes naturlig i naturen etter vulkanske prosesser. Mye er vasket ut i vann og har saltet havet. Havvann inneholder 3% salt. Utfordringen er å få bort vannet og beholde saltet. Det kan gjøres på flere måter.
I sydligere strøk i verden kunne de lede vannet inn i grunne laguner og la sola gjøre fordampingsjobben. På våre breddegrader måtte de tilføre energi av annen art. Koking var det som skulle til og det gikk med enorme mengder ved til formålet.

Metoden kalles saltsyding. Det skulle koke langsomt for å få best effekt. De som drev i faget ble kalt saltkarler. De var antakelig spesialister og saltpannene deres dekket nok behovet for salt i videre områder enn det rent lokale. Det sier seg selv at saltsyding bare foregikk ved kysten.
Stedsnavn forteller enda om denne virksomheten. På Saltbutangen i Nærsnes har det helt sikkert stått en saltkjele i gamle dager.

Gradering/konsentrering
For å spare brensel og tid gjaldt det å ”gradere” saltoppløsningen, gjøre oppløsningen så salt som mulig. En metode vi vet ble brukt var frysing. Saltvann ble tappet i nedgravde trekar i frostvær. Det frosne islokket i karene inneholder mindre salt enn det som ikke har fryst.
Ved suksessiv behandling kunne de slik konsentrere saltoppløsningen.

Gradering foregikk også ved forskjellige silemekanismer

”Bondesalt”
Et simpelt salt ble produsert ved å brenne tang til aske. Av tangasken ble det laget lut ved å helle på vann. Saltluten ble deretter sydet. Denne metoden krevde ikke like mye brensel som syding av saltvann og ble oftest brukt der brensel ikke var like tilgjengelig. Bestanddeler i tangasken oksiderte med jernet i sydekjelen slik at dette saltet ble svart. På markedet ble dette saltet kalt bondesalt. Kanskje fordi det helst ble brukt til dyra.

Saltkoking Illustrasjon fra Olaus Magnus Nordenhistorie fra 1555

Lokalprodusert salt var av dårlig kvalitet. Det var grått og mindre salt enn importvaren som etter år 1500 mer og mer tok over markedet.

Store mengder salt
Salt til konservering krevde etter hvert store kvanta. Fiskeriene alene var storforbrukere. Spansk salt og Lyneburgsalt var kjente merkevarer på 1600’tallet

Lokal produksjon ble periodevis stimulert. Tidlig på 1600’tallet forbød Christian IV danske kjøpmenn å handle Lyneburgsalt. De ble pålagt å hente sitt bordsalt fra Drammen havn hvor det ble levert for utskiping fra kongens saltkokeri ved Langesund. Også under napoleonskrigen tidlig på 1800’tallet ble det nødvendig å iverksette lokal saltsyding da innførselsveiene var stengt.

Kilder:
Troels Lund. Daglig liv i norden i det 16. århundre
Bygdebok for Røyken

Info 
Sist endret 13.02.2012 Terje Bautz
Opprettet 22.09.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut