Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Skysstasjonen
Bilde 1, Vikersund 1914 Gjennom de små blyglassrutene i sitt kammer kunne Johan Sommer se helt over Vikersundet til skysskiftet på vestsiden. Han så hestene bli spent fra kjerren og de reisende begi seg stavrende ned til båten etter å ha sittet fast flere timer i stolkjerren. Nå ventet roturen over sundet


Av Einar Sørensen.

Der på Vestre Vikersund bodde sundmannen, og han fikk fast tilskudd for å ro ”fergen”. Etter et siste blikk kløv vertshusholder Sommer raskt ned den bratte trappen for å melde til tjenestepiken at det ville bli både servering og overnattingsgjester. Det var kvinner med i følget, og de ville ha et eget kammer som måtte gjøres i stand. Nede i den store stuen spraket den kjempestore jernovnen. Da lysene ble tent i lysskjoldene av blank messing skinte det i de malte dekorasjonene på tømmerveggen. Sommer var stolt av disse malte dekorasjonene. De imiterte hengende draperier med hvite kniplinger og så ut som ekte stoff. Over disse, og liksom bak draperiene, var malt slyngende ranker i sterke farger. Den store bygningen hadde kostet flesk, men det betalte seg. For embetsfolk og borgere betalte gjerne for god kost og anstendig overnatting når de reiste oppover eller nedover dalføret. Verten som hadde trådt sine barne-tresko på tysk jord var nøye med ølet han serverte. Det ble lagt merke til. Så var det bøndene som jevnlig dro forbi. Disse ”føringsbøndene” fraktet ved og trevarer, trekull, tjære og utallig annet med seg, men de tok med seg mat og øl og unnet seg knapt et glass brennevin innenfor dørstokken før de dro videre. Her var det ikke mye å tjene. Men trafikken økte, og alle som forserte Vikersundet måtte nødvendigvis skifte hest ved bredden, og da var det naturlig å spise eller overnatte her på sundplassen Østre Vikersund. Østsundet kalte folk stedet.

Bilde nr. 4 Bilde nr. 5

Gjestgiverbygningen på Vikersund "Østsundet".
Klikk bildet for forstørring

Bygningen ble flyttet til Drammen museum i 1991.
Klikk bildet for forstørring


For Johan Sommer hadde overgangen fra soldatlivet og det siste felttoget i Båhuslen vært brå. Mens folk flest pustet lettet ut etter freden med Sverige i 1661, førte nedbemanningen av arméen til at Sommers liv ble snudd opp ned. Karrieren som profesjonell soldat, ”kongelig bestaltet premierløytnant til fots”, sluttet her for Johan Jürgensen Sommer. Heretter var han prisgitt husfreden hjemme med sin hustru, matrone Lisbeth Hansdatter Erfings. Sammen hadde de kjøpt plassen og bygget gjestgiveriet. Sommer var ikke den eneste avtakkede underoffiserer som startet slik virksomhet: Kongens rådgivere, de tenkte nå på alt, utga en kongelig forordning om gjestgiverier i 1665 og må ha tenkt spesielt på alle de avgåtte militære. Privilegiene skulle sikre at ikke andre drev konkurrerende virksomhet på deres bekostning. Slike priviligerte gjestgiveriet, tenkte staten, var helt nødvendige for rikets beredskap, at samfunnet fungerte, at posten og embetshandlinger gikk som de skulle, at varer og tjenester nådde ut. Mobilitet var viktig for rikets militære beredskap og ikke minst for at skatteinnkrevingen skulle fungerte effektivt. I praksis ble det drevet ureglementert utskjenking på tallrike steder. Særlig i befolkningskonsentrasjoner som Haugsund (Hokksund), Vestfossen, Skotselv og Hønefoss. For ikke å snakke om byer som Kongsberg og Drammen. Sogneprestene klaget høylydt over all drikkfeldighet og ugudelig tale som foregikk på slike steder.

Bilde nr. 6 Gjestgiveriet fra Vikersund. Stuen er dekormalt i Christian Klæboes tid ca. 1700 i praktfulle farger. Blomster, frukter og eksotiske dyr fremstiller antakelig "Edens Have". Der malinglaget er avslitt eller slutter ses Johan Sommers eldste dekormaling fra omkring 1665, da huset var nytt.
Foto: Drammens museum.
Klikk bildet for større utgave.

Lisbeth og Johan Sommer drev en nisjebedrift der man også kvinner kunne ta inn uten risiko. Gjestgiveriet var stort og velutstyrt, med stuen og kjøkken nede og sal og gjesterom ovenpå. Tre jernovner fantes i huset. En bred, bordkledd svalgang førte inn til et innbygget do i annen etasje som lå på utsiden av tømmerveggen, og var en meget bekvem innretning for gjestene. Flere uthus hørte til på plassen og selvsagt en stall. Eieren hadde også andre ben å stå på: Et ”tømmerhengsle” fantes, altså en oppsamlingslense for sortering av tømmeret, kastet av seg. Borgere av Drammen som drev med trelasthandel fattet interesse, og Sommers fikk en velstående svigersønn, Christian Pedersen Klæboe som giftet seg med datteren Alhed Johansdatter. I deres eiertid ble gjestgiveriet betydelig utvidet og utstyrt som et av Modums fineste hus.

Reising i Norge i eldre tiden var en risikosport affære på dårlige veier og i gebrekkelige stolkjerrer trukket av hester av høyst ulik beskaffenhet. Når et hjul røk en kald høstkveld kunne det stå om livet. På vinterstid gikk det adskillig lettere unna på sledeføre. Det var helst om vinteren man kunne frakte varer til lands. Ellers tydde man til sjøveis transport på elver og sjøer. Det var bøndene som fra gammelt av hadde ansvaret for å vedlikeholde veiene. Men vårflom og telehiv kan man lett forestille seg hvordan veiene fungerte tider av året. Bøndene var fra gammelt av også forpliktet til å skysse adel og embetsfolk på reise. Bondestanden var jo øvrighetens ”tjenere”, og deres innsats var påkrevd for at økonomien skulle gå rundt hos den ledende samfunnsklassen. Naturlig nok var bøndene lite glade for denne ordning, og det var ikke med glede de avså sine beste hester til trasport i onnetiden. Likevel sto bøndenes plikter til å besørge skyssen faktisk ved lag til langt ut på 1800-tallet. Staten forsøkte å regulere skyssbefordringen slik at forholdene ble mer forutsigbare overalt. Det ble laget en ordning med ”tilsigelse” for skysshester: De reisende henvendte seg til en ”skysskaffer” i bygda som hadde oversikt over hvem som sto for tur til å stille skysshester på kort varsel. Dette var ingen fordelaktig ordning for de reisende, og mange klaget over at de hestene bøndene vartet opp med ikke egnet seg til transportetappene de ble satt på.

Bilde nr. 7 Bilde nr. 8 Bilde nr. 9

Veistandarden har alltid vært et
problem i Norge. Buakleiva ved Nes
i Hallingdal viser eldre traséer. Foto
1914, Drammens museum.
Klikk bildet for forstørring.

Varetransport til lands skjedde helst
med slede på vinterføre. Fra Hære-
gårdene, Modum. Foto 1914 Drammens
museum.
Klikk bildet for forstørring.

Den gamle kjørebrua ved Torpo i
Hallingdal var en tradisjonell tømmerbru
bygget over "bolverkskar", altså
åpne, laftekasser fylt med stein. Bru-spennet
i tømmer var lektet ut over
brukarene på hevr side. Foto 1914
Drammen museum.
Klikk bildet for forstørring.


Behovet for å gi de reisene kost og losji, og ikke minst den nødvendige utskjenking av brennevin, skulle tas hånd om av gjestgiverier eller ”krohold”, etter dansk mønster. Myndighetene hadde danske forhold i sine hoder, der forholdene var mer stabile.

Norges geografi og ujevne bosettingsmønster undergravde derimot alle de systemer som myndigheten forsøkte å etablere: På steder hvor det av naturgitte årsaker var naturlig å skifte hest og ta en lengre rast, grodde det opp skjenkesteder som serverte et glass brennevin og en brødskive uten å ha formell tillatelse til dette. Utover på 1700-tallet forsøkte myndighetene å regulere virksomheten ved å kreve et kongelig bevillingsbrev for gjestgiverier. Ved en forordning av 8. mars 1757 ble en rekke selvvokste serveringssteder forbudt, og samtidig fikk skysskiftene rett til å drive gjestgiveri. Myndighetene strakte seg langt for å bringe orden i rekkene, men skyssen forble et ustabilt system: Ved å påta seg plikter som skysskifte, det vil si å binde seg for tre år, oppnådde oppsitteren på en gård at sønnene slapp militærtjeneste. Dette var en stor fordel, for i militærleirene herjet sykdommer. Militærtjenesten fratok gårdene verdifull arbeidshjelp i den tiden militærtjenesten varte. Så kunne man nedlegge virksomheten, og en annen gård overtok skysskiftefunksjonen. På slike steder kunne husrom og forpleining være et sjansespill, og folk med ressurser søkte heller til prestegården der de var sikret en viss standard på kost og forpleining.

Bilde nr. 10 Bilde nr. 12

Moderne hengebru i støpejern ved Nes.
Jernbaneutbyggingen førte med seg slike
bruer.
Foto 1914 Drammens museum

Damplokomotivet stamper inn på Bromma stasjon, Nes.
Den store fornyelse innen samferdselen sto jernbanen for.
Opprinnelig var jernbanen begrunnet bestemt i rikets militære
beredskap og nødvendig råvaretransport ned til utskipningshavn.
I dag forbinder vi toget mest med persontransport.
Foto 1914 Drammens Museum.


Hvordan gjestgiversystemet fungerte i Buskeruds dalfører illustreres i følgende utdrag av en fortegnelse fra 1788. Fortegnelsen var laget etter lensmennenes beretning. Vi skal altså ut på reise fra Ål i Hallingdal og nedover dalen til Hol. Teksten er lettere normalisert:

”1. Plassen Vangen 1 mil vest for plassen Toten selger øl og brennevin til reisende da alfarveien dertil dem passerer forbi.
2. Gården Sundre, Michel Larsen holder som gjestgiveri for reisende og andre og derav betaler 2 ort i skatt årlig, men på hva måte vites ikke om dette sted er ikke ½ fjerdings vei fra Vangen.
3. På samme sted Olle Larsen selger og under tiden øl og brennevin.
4. Erich Sundre likeså på samme gård selger bestandig øl og brennevin.
5. Plassen Bråten, Ole Helgesen selger og under tiden øl og brennevin og er beliggende et lite stykke fra gården Sundre og søndenfor.
6. Et lite stykke sønden for plassen Bråten er plassen Gudmundsrud hvor beboeren Anders om vinteren ved færdefolks passasje selger øl og brennevin samt huser reisende om natten.
7. Laveld bygden, plassen Teten under gården nordre Hajem. Ole Knudsen selger øl og brennevin og mest om vinteren da der flest reisende den tid passerer, men dog ikke av andre enn bygdens og dens folk så som ingen alfarvei foruten bygdens der eksisterer. På hvilket sted ungdommen og andre av bygden som av sist holder som tingsplass til.
8. Plassen Engen ½ fjerdings vei sønden for Teten selger og under tiden øl og brennevin, men dog ganske sjelden, mannens navn er Ole Olsen.
9. Schierping, Ellef Nubgaarden som gjestgiver selger øl og brennevin og derav svarer årlig 2 riksdaler mennnnnnnn om derpå er holdt kongelig allernådigst bevilling eller ikke vites ikke. Dette er beliggende ½ mil utenfor Baggesteg.
10. Plassen Sire-Rønningen ½ mil sønden for Schierping selger øl for reisende og andre.”

Legg merke til stedet i Laheldbygda som ungdommen brukte til festlokale, ”holder som tingplads til”.

Etter 1814 var bøndenes skyssplikter noe av det første som ble tatt opp da denne plikten ble sett som tegn på ufrihet. Likevel varte det helt til 1840 før den fattige norske staten hadde råd til å avlaste bondesamfunnet noe av utgiftene til dette. Fra 1816 ble det åpnet for en ny ordning med faste skysstasjoner på steder der allmuen ønsket det. Her ble det oppnevnt en stasjonsholder som var forpliktet til å stå for skyssen med et avtalt antall hester. Bygdealmuen ga et fast årlig tilskudd. Stasjonsholderen måtte føre skyssdagbok over inntekter og utgifter og protokollføre de reisendes navn og bestemmelsessted. Antagelig er det siste rest av denne tradisjonen når vi i dag pppgir navn og adresse på de hotellene vi tar inn på!

Bilde nr. 11

Dampskipet ”Stadshauptmand Schwartz” ved Flisaker brygge i Eikern. Buskeruds store innsjøer fikk dampskip i siste halvdel av 1800-årene. Fra begynnelsen av var deres viktigste oppgave å trekke tømmer over sjøen til elveosen på den andre siden av sjøen. Men snart overtok skipene vare- og personbefordring og revolusjonerte dermed samferdselen. Med jernbaneforbindelse frem til sjøene, f. eks. Krøderen stasjon, ble det praktisk forbindelse ned til Drammen.
Foto 1914 Drammens Museum.


Faste skysstasjoner ble opprettet enkelte steder ved hovedveiene der det var størst trafikk. Vi kjenner Gjellebekk skysstasjon i Lier, Sundvollen i Hole, Engerodden på Sperillens østside (bygningen er flyttet til Norsk vegmuseum). Andre kjente skysstasjoner er Svenesund i Flesberg og Vik i Hole, som fortsatt ligger lett synlig ved veien. De faste skysstasjonene besto oftest ikke lenge. Omlegging av veien og nye broer forkortet reisetiden og medførte flytting eller sløyfing av skysskifter. Den mest avanserte forbindelsen var ”Dilligencen” mellom Drammen og Christiania. Her gikk det unna med lukket vogn og fire hester forspendte hester.

Et viktig skille inntraff i annen halvdel av 1800-tallet. Jernbanen kom på flere viktige strekninger. Omtrent samtidig kom det dampskip på innsjøene. Det var nettopp fra siste halvdel av 1800-tallet og frem mot 1900 at en stor strøm av turister begynte å ankomme landet, forundret over natur og folkeliv, rørt over tillitsfull gjestfrihet og ulåste dører. Det var også ekstremister utstyrt meg kikkert, naturvitenskapelige håndbøker, klatrestøvler, fluestenger og jaktgevær. I deres kjølvann kom samlere av antikviteter. Nye store hoteller ble bygget i sveitserstil og satte en helt ny standard for reise- og hotellkomfort.

Bilde nr. 13 Ferga over Fiskumvannet 1914

Hest og kjerre på veien ved Ve, Norderhov.
Foto 1914 Drammens Museum
Klikk bildet for forstørring

Fergen over Fiskumvannet, Øvre Eiker.
Foto 1914 Drammens Museum.
Klikk bildet for forstørring


I 1823 besøkte vår første bygningsantikvar, Klüwer, Modum og overnattet på det gamle Østsundet gjestgiveri. Til sin forbauselse så han at inngangsdøren var en gammel middelaldersk kirkedør, som verten hevdet skulle være fra Vike kirkeruin. Døren fungerte som et attraksjon, med stor jernring som håndtak. Hundre år senere ble bygningen ”oppdaget” på ny og omtalt som gammel. Først i 1989, da bygningen var under riving, fant man Sommers og hans svigersønns malte dekorasjoner på veggene. Huset ble overtatt av Drammens Museum, flyttet og gjenoppsatt på friluftsmuseet i Bragernesåsen. Den gamle vertshusholder Johan Sommer døde alt i 1679, men skiftet etter ham er bevart. Han hadde et brettspill med brikker til, et minne om soldatlivets ensformige venting. Vi kan regne med at det var stas når en reisende militær gjestet Østsundet. Da glødde husverten opp med et spill eller to og noen drammer, og gjesten fikk høre om den norske armeens felttog i Båhuslen og angrepet mot Gøteborg som nesten hadde lykkes.

Info 
Sist endret 31.01.2012 Terje Bautz
Opprettet 09.06.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut