Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
30 - Ordførere i okkupasjonsårene og noen dager etter frigjøringen


Bjarne Berg
f. 1890 , Odd Viig f. 1909 , Petter Thomas Sverre Sandborg f.1907, Johan Dahl f. 1895 , Ola Norstad f. 1893


Av Jens Erik Gulbrandsen

Fra 1. januar 1941 skulle Drammen som alle andre kommuner i Norge styres etter førerprinsippet. Det betydde at ”etter den nye ordningen må de menn som skal stå i spissen for en kommune selv ta det fulle og hele ansvar for sine vedtak” – forklarte Drammens Tidende på lederplass. Fra nå av het det ganske enkelt i protokollen: ”Ordføreren har gjort følgende vedtak”. Det såkalte bytinget med 20 formenn skulle erstatte bystyret, bytinget hadde bare rådgivende myndighet. Ordføreren var blitt ”fører”. I løpet av krigsårene 1940 – 1945 utnevnte Innenriksdepartementet i alt 5 ordførere i Drammen. (se også relevante artikler i historieboka.no)

Disse er listet kronologisk

Ordfører 1941.

Bjarne Berg f. 1890 cand.jur. tiltrådte som politimester 1.12.1940. Etter den nye kommuneloven hadde han ikke vært bosatt lenge nok i byen til å kunne bli ordfører, men i Drammen, som mange andre steder, måtte man fravike bostedkravet for å få en brukbar kandidat. Etter bare en måned var så Bjarne Berg både ordfører og politimester. Berg hadde vært ordfører også før krigen for Venstre i Tinn og på Kongsberg, men i følge liste fra Politidepartementet sommeren 1941 var han da medlem av NS, selv om Berg benektet medlemskapet. Etter et år i Drammen dro Berg videre, han var blitt forfremmet til politipresident i Bergen.

Ordfører 5.2.1942 – 24.5.1943.

Odd Viig f. 1909 på Sunnmøre, cand.oecon. og overlærer ved Drammen Handelsgymnasium.

I studietiden på Norges Handelshøyskole i Bergen var han med på å stifte Norges Handelshøyskoles studentforening i 1936, og han ble også valgt til foreningens første leder.

I en hemmelig rapport skriver det tyske Sepo at han før okkupasjonen ”hadde stått marxistiske kretser i Drammen nær”, han meldte seg inn i NS 21.10.1940. I 1941 overtok han som leder i Fylkes-organisasjonen i Buskerud. Han var særlig opptatt av fire ting. 1) Fullføring av Drammens historie, som manglet avsnitt fra 1720 og framover. 2) Byutvidelse. 3) Sentralisering av den tekniske administrasjonen. 4) Utarbeidelse av planer for en ny brannstasjon.

Verken historien, byutvidelsen eller brannstasjonen kom i nærheten av fullførelse under Viig.

Men han satte sitt preg på byen. På sitt aller første møte med bytinget 5.2.1942 vedtok han raskt og greit at Bragerøen skulle skriver Brakerøya.

Viig ble oppnevnt til ordfører for 1943 også, men allerede i sin første ordførertid ble han innbeordret som kontorsjef i Prisdirektoratet, og senere som kontorsjef ved NS’ ombudsmann for næringslivet. Viig ble formelt løst fra ordførervervet fra 24.5.43, da ble han utnevnt til ekspedisjonssjef i Kultur – og Folkeopplysningsdepartementet.

Ordfører 24.5.1943 – 29.6.1943

Petter Thomas Sverre Sandborg (1.9.1907-23.9.1944) fra Ålesund, dommerfullmektig, byens varaordfører og rådmann fra 1.10.1942. Sønn av fiskegrosserer Sverre Pedersen Sandborg f. 1881 i Ålesund og hustru Gyda Theodora Holmboe Sødring f. 1883 i Ålesund. Det gikk lenge rykter i Ålesund om at Sverre Pedersen Sandborg sto bak ildspåsettelsen av Ålesund Preservering Co, noe man mente var årsaken til den store bybrannen i Ålesund i 1904, men noe årsak til brannen, eller hvem som forårsaket den, ble aldri slått fast.

Petter T. S. Sandborg var jurist og hadde blant annet vært dommerfullmektig på Fosen 1936-1937. Han var fylkeskontorsjef i Østfold da han fra 1.10.42 ble rådmann i Drammen. Det var en ivrig NS-mann Drammen fikk som ny rådmann etter rådmann Kvam (se nedenfor). Han satte straks ”sitt personlige preg på den kommunale forvaltningen ” het det i hans nekrolog , han var ”som en feiende stormvind, radikal og uforferdet”. Han ble nok mer lagt merke til som rådmann enn som ordfører.

Fra 24.5.1943 ble han konstituert som ordfører fordi Viigs gjøremål i Oslo ikke lenger lot seg forene med ordførerstillingen i Drammen. Sandborg var ordfører bare i en veldig kort periode, fram til 29.6.43, da ble en ny ordfører utnevnt.

Sandborg var Sjef for SS-storm Buskerud. Høsten 1943 fikk han et års tjenestefri som rådmann, dro til offisersskole i Tyskland og derfra til østfronten i mars 1944, hvor han ble kompanisjef og Oberstormführer (løytnant)i Waffen-SS, Kompanie Nordwegen. Han falt i kamp 23.9.1944 ved Riga ”i hard nærkamp”.

Ordfører 29.6.1943 – august 1944

Johan Dahl f. 1895 var vernepliktig sjøoffiser, og ble Drammens neste ordfører, han var brigadefører i AT (Arbeidstjenesten) da han presenterte seg for bytinget 29.7.1943. Han hadde dalt ned i byen som et ubeskrevet blad, sa han, men nå som han var oppnevnt til ordfører, ville han gjøre hva han maktet for Drammen.

Verken på godt eller vondt satte han noe preg på byen. Sammenlignet med sine 3 forgjengere var han underlig fargeløs.

Ordfører fra august 1944 – 8.5.1945.

Ola Norstad f. 1893 ble ny ordfører etter Johan Dahl i august 1944. Han hadde vært medlem av NS siden 1933 og hadde en tid sittet i styret i Drammen krets. Han hadde også vært medlem av bytinget. Da han ble utnevnt til ordfører satt han som formann i Forsyningsnemnda. Med Norstad fikk Drammen en svært aktiv NS-mann som ordfører, noe han fikk stå til rette for under rettsoppgjøret etter krigen. Var byens ordfører ved kapitulasjonen i 1945.

Egentlig satte ingen av nyordningens ordførere noe avgjørende preg på byen. Det var litt ytre staffasje som skattefrihet for frontkjempere og bidrag til Den norske legionen, men i det store og hele gled kommunens saker videre i de samme spor.

Dessuten fortsatte den gamle kommuneadministrasjonen i stor grad som før, fordi NS ikke hadde folk nok til å fylle administrasjonen eller komiteer med lojale folk. ”Den nye tids” ordførere sto derfor overfor en seighet i systemet som det ikke var så lett å overvinne.

Drammens rådmann Ragnar Kvam hadde sittet i sin stilling siden 1932 og han forsatte som rådmann gjennom den første halvdelen av krigen. Men han la ikke skjul på hva han mente om den nye tid. Sine budsjettforslag brukte han til å uttrykke ønske og håp om bedre tider – og det var åpenbart ikke økonomien han i første rekke hadde i tankene. Men etter hvert holdt ikke NS ut med ham lenger, og han ble avsatt, hans siste arbeidsdag var 30.9.1942 og han kom ikke tilbake i sin jobb før etter at krigen var over.

Av saker som nazistene jobbet med kan det værer interessant å nevne spørsmålet om byutvidelse, som etter sigende var den største sak de tumlet med, som rådmann Kvam skrev i sine bemerkninger til budsjettet i 1945. ”Det lyktes oss, i samarbeid med ekspedisjonssjef Dybsjord i Innenriks-departementet å sabotere denne saken”, skrev Kvam. Ordfører Berg var den som tok opp saken, han mente at Strømsgodset, Åssiden og Lierstranden hørte naturlig inn under Drammen og satte ned en tremannskomite for å utrede saken. Men ved henvendelse til Innenriksdepartementet fikk man vite at der holdt de på med å utarbeide generelle retningslinjer for byutvidelser. Komiteen stilte derfor sitt arbeid i bero.

Da så Innenriksdepartementet i april 1942 tok kontakt med Liers ordfører i anledning Drammens byutvidelse handlet daværende ordfører Viig raskt. Han fikk tillatelse til at en enmannskomite skulle se på saken, og rådmann Andreas Kjær i Kristiansand ble oppnevnt. Om sommeren forelå hans innstilling: ”Drammen burde få hele Strømsgodset med Glassverket, samt Åssiden og Lierstranden”. ”Saken ligger nå i hendene på overordnede instanser”, sa Viig i juli 1942, ”vi får vente på deres avgjørelse”. Den avgjørelsen ble trenert og kom aldri.

Den første tiden etter krigen.

For å opprettholde roen i byen de første dagene etter okkupasjonsmaktens fall fikk to nye grupper politimyndighet, Hjemmestyrkene fra distrikt D.141 og Rikspolitiet, og de gjorde en flott innsats som tjenestemenn ved Drammen Politikammer. Noen av byens jurister tro til som embetsmenn, blant dem overrettssakfører Harald Solumsmoen (f. 1904 i Sigdal – d. 1976 i Drammen). Han var allerede i 1943 blitt utpekt av Hjemmefrontens ledelse til politimester i Drammen ”når tidene ble bedre”.

Solumsmoen hadde fra 1944 vært advokatenes kontakt i Drammen for den illegale Koordinasjonskomiteens KK, så det var et naturlig valg som ble foretatt når ny politisjef ble utpekt. Solumsmoen var sjef for politiet i byen og i fylket i overgangstiden. Mye takket være hans faste lederskap tok hevntanker og skadefryd ikke overhånd i byen de første, vanskelige dagene. Solumsmoen berømmet drammenserne for ”rolig og verdig opptreden”. Bare et par steder i distriktet hadde folk tatt seg til rette og bemektiget seg NS-folks radioer og våpen. Slik opptreden ble ikke godtatt, og overtrederne ble arrestert.

Stor, udelt glede vakte det 11.5 da den siste tysker dro ut av byen. Wehrmacht ordnet selv med avvæpning og internering, en oppgave de klarte med glans over hele landet.

Søndag 15. juli trådte Hjemmestyrkene tilbake, de fleste gikk så tilbake til sitt tidligere arbeid, men noen fortsatte i politiet i mange år. En måned senere var det vaktskifte på politistasjonen, da gikk den midlertidige politisjefen Harald Solumsmoen tilbake til sin sakførerpraksis. Han hadde vært en trygg og fast leder for politistyrken siden frigjøringen: ”Vi tror neppe valget kunne ha truffet en bedre mann i denne vanskelige og opprevne tid”, skrev Drammens Tidende.

Til Drammens første ordinære politimester etter krigen ble utnevnt Erik B. J. Haavie.

Harald Solumsmoen var foruten overrettssakfører også Drammen Boligbyggelags første forretningsfører 1946-1954 med kontortid hver fredag fra kl. 1900-2100 på sitt kontor i Folkets Hus i Haugesgate.

Hans bror Olaf Solumsmoen (1896-1972) var redaktør i Fremtiden 1924-1927, senere pressetalsmann 1946-1956 og statssekretær fra 1956-1963 og også formann i Norges Journalistlag.

Apropos dette med bysammenslåing:

Åssiden ble innlemmet i Drammen 1.6.1951 som en ny bydel, navnet Åssiden ble formelt vedtatt

av bystyret først i 1954.

Fra 1.1.1964 ble hele Skoger kommune innlemmet som egen bydel i Drammen.

Lierstranda ligger som kjent fortsatt i Lier kommune.

Kilder:

Odd W. Thorson og Berit Nøkleby: Drammen, en østlandsbys utviklingshistorie, bind 4, 1981

Div. aktuelle artikler funnet ved søk på Google.

Jo. Sellæg: Hus for folk flest

Info 
Sist endret 20.03.2012 Terje Bautz
Opprettet 20.03.2012 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut