Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Heggen - Modum prestegård
En skiflyver i flukt over Vikersundbakken kan med et kjapt sideblikk til høyre fange inn en liten kirke og en samling hus. Dette er Heggen kirke og Modum prestegård. I dag ser husene uanselige ut, for 200 år siden var dette en staselig bebygd prestegård.


Av Einar Sørensen

Modum var et relativt rikt sogn med en muret og påkostet hovedkirke, samt anneksene Nykirke og Snarum. Vike anneks i Vikersund var alt før 1575 lagt under Heggen og kirken der ble revet i 1697

På Heggen - Modum prestegård står en fredet bygning som kalles forpakterboligen eller borgstuen. Ut fra pilastrene på panelet ble den tidfestet til 1750-årene. I vinkel med denne og et stykke fra ligger en middels stor hvitmalt hovedbygning orientert nord-sør. Denne bygningen fikk sin nåværende form i 1862, da søndre halvdelen ble bygd det året. Den søndre delen var eldre. Den antikvariske bygningsnemnda, som samlet stoff om gamle hus i 1911, antok at husets søndre del var eldre enn den nordre delen. De visste råd og spurte seg for: ”Gamle folk gjetter på 100 år”, skrev de. Dermed ble bygningen etter en hurtig subtraksjon tidfestet til 1800. Et slikt presisjonsnivå preger dessverre mye av kunnskapsnivået i norsk bygningshistorie. Men vi kan lett komme et lite stykke bakover i tid ved hjelp av kart, foto og en tegning: Et kart fra 1869 (Riksarkivet) viser bygningene inntegnet i grunnriss med kirken og haveanleggets utstrekning. Vi ser at hovedbygningen og forpakterboligen ligger hjørne mot hjørne, mens de nå ligger et stykke fra hverandre. En pennetegning i Prahms skissebok, også fra 1869, hjelper oss enda et stykke på vei. Her vises tunet med de to bygningene samt et lavere eldhus tvers overfor hovedbygningen. Endelig viser et gammelt foto fra slutten av 1800-årene det intime lille tunet der de to bygningene ligger hjørne mot hjørne.

1 Utsyn over Heggen kirke og prestegård

Husenes alder:

For å knekke koden om bygningenes alder og forhistorie må vi bevege oss både fremover og bakover i historien. Da biskop Jens Nilssøn visiterte prestegården i 1595, ”giorde bispen maaltid nedre i stuen hos Hr. Lage”. Presten holdt til ”nede i stuen”, men biskopen aftenen før hadde han spist ”paa sit kammer alene”. Opplysningene tyder på at herrekammeret var annen etasje i en bygning. Hr. Lauge Thomessøn er nevnt som sogneprest til Modum alt i 1675. Med sin hustru Ragnhille hadde han en rekke barn, og den tallrike familien er avbildet på understykket av epitafiet fra Heggen kirke fra 1590-årenme. Hans eldste sønn Thomas Laugesøn ble sogneprest på Toten.

Slik årringsdateringen av husene på Norderhov prestegård (s.d.) illustrerer, med bevarte tømmerstokker fra en rekke perioder, overlevde bygninger flere ombygninger og fornyelser; de ble tatt ned og gjenoppsatt med nytt tømmer på utsatte steder, men med mye av de gamle materialene gjenbrukt i det nye huset, og det sier seg da selv at de nye hus fikk samme størrelse som de gamle.

2 Epitafium (minnetavle) over sogneprest til Modum, Lage Thommesen og hans familie, 1590-årene, Drammens Museum.

Nøkkelen til å tolke bebyggelsens alder her er en prosess omkring vedlikeholdsansvaret i 1792 der sogneprest Christian Teilman (1743-1821) forhandlet frem en løsning med allmuen som ga ham albuerom til en modernisering av gårdsanlegget. Teilman ønsket ikke å disponere en gård med gamle uhensiktsmessige hus. For å få dette til måtte han tilby allmuen en løsning som ga begge parter noen fordeler. Allmuen på sin side var forpliktet etter lovverket og Kirkeordinansen av 1607, til å bygge og vedlikeholde et herrekammer, en borgstue og en stall. Basta! På Heggen var disse rombetegnelser - en gang langt tilbake i tiden - definert og utformet som hus; borgstuen var blitt en bygning med stue, kjøkken og kammers, herrekammeret var en tilsvarende bygning. Løsningen hadde som forutsetning at i eldre norsk bygningstradisjon hadde ordet stue (stófa) primærbetydningen stuehus og dernest stue inne i et hus. Etter hvert fikk stófa både himling og overloft og ble til peisestue med kjøkken og kammers. Loftet utviklet seg til en overetasje som kunne nås ved en trapp i svalgangen. Straks denne bygningskodeks var etablert, ble allmuens vedlikeholdsansvar knyttet opp til å vedlikeholde den, og dermed ville dette bygningsmønsteret bestå uforandret, nær sagt til evig tid: Var et hus falleferdig av råte, da kunne presten forlange et like stort identisk nytt hus oppført; men det var ikke mulig å endre denne fastlåste situasjon uten å endre selve avtalegrunnlaget.

3

Utsnitt av kart over prestegårdens jordgods opptatt av Peder Nissen 1869, Riksarkivet. Bygningene plassering er i overensstemmelse med Prahms tegning. Øst og sør for gården var inngjerdet to store hager.


Sogneprest Teilman (1743-1821) var mannen som kunne få dette til. Prestesønnen fra Hole var i årene 1777-1788 kapellan under sogneprest Simon Bendeke, med bolig på Komperud kapellangård. Her bygde han ny hovedbygning og anla et stort kostbart hageanlegg med mange frukttrær. For Teilmans store hobby var pomologi, læren om dyrkning av frukttrær i planteskoler. I 1788 ble han først sogneprest til Borge i Østfold før han i 1792 fikk etterfølge Bendeke på Modum. Hans hustruen het Anna Elisabeth Margrethe Finckenhoff og var enke etter sogneprest Peder Middelfart i Lom.

Teilman benyttet autoritet, overtaling og lokking om fremtidige lettelser i vedlikeholdspliktene. I 1792 var enken etter Simon Bendeke ilagt lovens høyeste åbotserstatning, og med disse midler kunne den visstnok oppfarende og pågående Teilman ta for seg prestegårdens bebyggelse. Resultatet ble at bygningene fikk den utforming de har på den eldre tegningen. Det fremgår at forpakterboligen på sørsiden av tunet slettes ikke hadde vært noen borgstue, men tvert i mot den gamle herrekammerbygningen. Huset ble i 1681 vurdert i brukbar stand, og hadde alt da to etasjer som i dag. Hvor gammelt det var, er ikke godt å si. Borgstuen på tunets vestre side var i 1681 i elendig forfatning, råttent og gammelt. Huset hadde kun én etasje med overloft. Begge husene hadde svalganger mot tunet og spontak. Vi kan regne med at det var denne bebyggelsen som sogneprest Lage Thommesen disponerte og som biskop Jens Nilssøn besøkte i 1595.

4

Pennetegning fra Prahms skissebok datert 11.8.1869 viser Modum prestegård, Heggen med kirken i bakgrunnen.


I 1684 var den gamle borgstuen revet og erstattet av et nytt hus. Allmuen hadde stått for dette, men presten hadde lagt til noe av egne midler, slik at det nye huset fikk både kjeller og annen etasje. Muligens finnes det fortsatt bevart tømmerstokker av spesiell høy kvalitet fra det eldste huset som ble gjenbrukt da huset ble nybygd. Søndre halvdel av den nåværende hovedbygningen ble altså oppført mellom 1681-84. De antikvariske myndighetenes datering kan således oppjusteres med 120 år. Også på nordre side av tunet lå det hus, ”Nordstuen” og ”Nordboden”, som begge var gamle alt i 1681, men fortsatt lå der i 1792. Også på østre siden var det hus, slik at tunet var ombygd med hus på alle fire sider. På østre side av tunet lå en gammel ramloftstue som ble revet i 1684. På denne siden ble senere revet et vognskjul.

5

Gammelt foto som viser tunet med herrekammeret til vestre og borgstuen utvidet nordover til høyre. Siden er herrekammeret flyttet.


Borgstuen – den nåværende hovedbygningens søndre del – fikk i 1731 ny svalgang og endelig tegltak. Det var bøndene som ønsket dette for å slippe det årlige strevet med å omlegge spontaket. Endelig, i 1737, ble herrekammerets gamle torvtak oppgitt, og da det fantes en mengde taksten til overs fra borgstuen, gikk man til innkjøp av de resterende 2000 steiner. Det er interessant å se at begge husene hadde hatt torvtak, men at takflaten var overtekt med spon. I dag tenker man seg gjerne at torvtak sto helt åpne, slik de kunne øverst i tørre fjelldaler. Begge hus sto dessuten uten bordkledning.

6 Plan av borgstuen med tilbygning, samt detaljer fra herrekammeret

I 1750 gjennomgikk herrekammerbygningen en større reparasjon og ble nå endelig bordkledd på tre sider. Mot tunet fikk bygningen ny åpen svalgang. Den ble gjenkledd først i 1824. Simon Bendeke, som sto for arbeidet, fikk penger til dette av allmuen, og panelets utsagede pilastre må ha tilkommet ved denne anledning. Dekoren er av samme type som på hovedbygningen på Buskerud hovedgård (etter 1763) rett på den andre siden av dalen og på Fossesholm i Øvre Eiker (1763-64). Også borgstuen fikk nå visstnok bordkledning.

7 Utsikt fra hagen på sørsiden. Gammelt foto.

Modernisering anno 1792

Slik var altså situasjonen da Christian Teilman tok fatt på å forandre en alderdommelig bebyggelse og en motvillig allmue. Til tross for Bendekes arbeider i 1750-årene, var forfallet nå kommet langt. Men Teilman fokus var selve bebyggelsesmønsteret: Tilbake i 1681 hadde prestegården rommet i alt 19 forskjellige hus. I 1792 fantes det fortsatt 16 hus på gården. Teilman hadde utvilsomt rett i at bebyggelsesmønsteret var eldgammelt og lite egnet for en prestegård anno 1792. Det var brunsvidde tømmerhus med små blyglassvinduer. Forbindelsen mellom hus, funksjoner og rom skjedde enten ved at man måtte gå ut på tunet eller bevege seg gjennom delvis lukkede mørke og kalde svalganger. Teilmann ønsket seg en egen prestebolig, - som på andre prestegårder - separat fra borgstuen og herrekammeret med deres overfylte offentlige funksjoner. Det skulle være panelte eller ”betrukne” værelser med store vinduer og dørforbindelse mellom værelser. På Eiker prestegård tok allmuen inn i borgstuen før og etter søndagens høymesse, og slik gjorde de trolig også på Modum. Det ble dampende våte klær, høylytt skrål, rester av mat og drikke. Nå ønsket Teilmann å tilbygge borgstuen med en leilighet, slik at borgstuens endesval ble innbygd som en trappegang gjennom bygningen og et skille inn til prestens leilighet. Da allmuen reserverte seg mot å få nye plikter, lanserte Teilman med ettertrykk en argumentasjon som setter historiens skiftende byggeskikk inn i en nesten moderne sammenheng: Han formulerte seg slik: ”..at effter lovens hensigt tilkommer Præsten af Almuen hvad Vaaning angaar en boelig der giver ham saadan beqvemmelighed effter disse Tiders Maade, som Borrestue og Herremag var i lovgivelsens Tid.”

8 Tunet med vognskjulet på nordre siden

Teilman mente med andre ord at allmuens plikter til å sørge for en prestebolig måtte justeres opp etter tidens krav om bekvemlighet og ikke lenger kunne ligge på det nivået som hadde vært rimelig på den tiden loven trådte i kraft. Hans formulering, etter disse tiders måte, var ikke tatt ut av løse luften, men brukt på slutten av 1700-tallet om samtidens nyheter innenfor boligkultur og levemåte, kontra gammel praksis.

Etter overtalelser fikk sognepresten ved håndsopprekning igjennom sitt utbyggingsprogram mot selv å stå for arbeidet samt å innrede overetasjen. Det ble tilbygd to rom i hver etasje og innredd et trapperom. Det hører og med til historien at byggeskikk var blitt en spesialitet som krevde håndverkere fremfor mer eller mindre nevenyttige bønder som dessuten hadde annet å bestille. Utvidelsen av prestegårdens hageanlegg var kan hende Teilmans viktigste bidrag.

9 Sogneprest Christian Teilman var en markant personlighet og en ekspert på fruktdyrkning

Foreløpig siste kapittel av gårdens bygningshistorie har bestått i en modernisering av borgstuebygningen med presteboligen i sveitserstil i 1862. Et etter ett er mange av gårdens hus revet, og med flyttingen av herrekammeret gikk den siste fornemmelse av det intime lille gårdsrommet tapt.

10 Tunet på Heggen i 1914. Foto Skarpmoen samlingen, Drammens Museum.

Info 
Sist endret 12.09.2011 Terje Bautz
Opprettet 12.09.2011 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut