Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Reventlows reise i 1811
Sommeren 1811 forelot statsminister, grev Christian Ditlev Frederik Reventlow (1748-1827) hovedstaden København for å foreta en lengre reise i Norge. Hans dagbok eller ”journal” fra reisen er en uoffisiell rapport som rommer inntrykk av datidens Norge med særlig fokus på næringslivet. Dette var midt under napoleonskrigene. Bare tre år senere ble Norge løsrevet fra unionen med Danmark og skjenket Sverige som krigsbytte. Som vi alle vet rakk landet så vidt å definere seg som et selvstendig rike med egen grunnlov.


Av Einar Sørensen

I landet som Reventlow besøkte for nøyaktig 200 år siden hersket patriotiske stemninger og nye tanker om frihet. Nedtellingen til adskillelsen med Danmark var i gang. Men den ankommende statsmann hadde landets beste og fellesmonarkiets eksistens i sine tanker, og han arbeidet langsiktig for fremtiden.

Grev Reventlow krysset grensen 8. juni i et standsmessig følge med 6 hester. Reisen gjennom Buskerud ble innledet 15. juli da følget kom over fra Jevnaker til Tyrifjorden og videre over Krokkleiva til Bærum. Derfra ankom de Gjellebekk 18. juli og dro videre gjennom Drammen, Hokksund og Modum til Kongsberg. Herfra ransaket de skoger og gruver med en avstikker til Flesberg, før de reiste over Eiker og Eidsfoss og ankom Holmestrand 28. juli. Etter en lengre reise over Sørlandet forlot følget Norge med skip fra Stavern 21. september. Reisen varte m.a.o. 3 ½ måned.

Men først hovedpersonen: I dansk historie står Reventlows navn i gullskrift, og hans gjerninger kvalifiserte til heltedyrkelse alt i samtiden. Selv tilhørte Reventlow den gamle standsadelen. En av forfedrene hadde vært rikskansler under Christian 4. Som lensgreve disponerte Christian Reventlow over det arvede grevskapet ”Christianssæde” med fem store gods på Lolland. I sitt eget ”rike” var han lik en konge for sine 2400 undersåtter. Men til tross for sin høye adelige posisjon sto Christian Reventlow for økt frihet og velferd for bøndene i hele riket. Etter at han kom i maktposisjon i 1770-årene arbeidet han konsekvent og effektivt for et politisk reformprogram. Hans politiske mål var reformer innen landbruket, forbedring av bøndenes økonomiske, sosiale og rettslige stilling, og fremfor alt, bondestandens utdannelse. På denne tiden var landbruket alt, men veien frem for frihet og eiendomsrett for bonden var lang. De fleste var leilendinger og måtte betalte en årlig festeavgift for gården de drev, og i tillegg utføre pliktarbeide på jordeierens marker (hoveri). Mannlige medlemmer av bondestanden kunne heller ikke flytte etter at stavnsbåndet ble innført i 1733. Lovarbeidet som Reventlow ledet førte til opphevelse av stavnsbåndet i 1788 og ga alle lovfestet rett til arvefeste – sønner fikk overta bygselgården etter sine fedre. Frihet for hoveritvangen kom senere. Selve pliktarbeidet ble praktisert ved at åkrene var delt i tynne remser i størrelse etter den enkeltes arbeidsplikter. Det sier seg selv at slik drift var lite rasjonell. Nå gikk Reventlow i bresjen for utskifting av jorder til sammenhengende enheter og utflytting av gårder fra landsbyer, alt for å fremme landbruket og bøndenes økonomi. Han avviklet pliktarbeidet i sitt grevskap og praktiserte en revolusjonerende forbedring av skolevesenet ved grevskapets 15 skoler. Forestillingene som kom til utrykk hos Reventlow var at alle mennesker var født like og frie. Dette var tankegods fra den franske revolusjon. Men han var likevel ingen revolusjonær og forestilte seg ingen ny samfunnsorden. På hjemmebanen var Reventlow en populær mann. Med sin hustru Frederikke Charlotte fikk i alt 12 barn, 9 overlevde foreldrene. Det var en dyktig godseier, forstmann, teoretiker og praktiker som tok Norge i nærmere øyesyn.


1

Portrett av Christian Reventlow som høy embetsmann med Dannebrogsordenen. Malt av Hans Hansen 1805-06.


Etter at Danmark-Norge ble presset med i krigen 1807 befant Reventlow seg ikke lenger i den indre maktpolitiske kretsen rundt kong Frederik 6, som helst omga seg med militære rådgivere. Etter hvert førte økt misnøye med kongens politiske valg til en lempning av politikken som hittil hadde resultert i krig med England - en kort tid også med Sverige - og blokade av rikets handel. Det ble fred med Sverige, og norske trelasteksportører kunne på ny tjente store penger på ”lisensfarten” som ga muligheter til å losse i engelske havner. For sørøstre Norge var tiden 1810-11 er jappetid, og det ble bygget skip og eksportert trelast og malm som aldri før. Samtidig var misnøyen med den danske regjeringen stor i Norge. Frihetsidealene sto høyt i tiden: Noen talte for et brudd med Danmark og en fremtidig union med Sverige. Under blokaden hadde Norge igjen fått egen regjeringskommisjon til å styre landet, og det ga mersmak I 1809 ble ”Det kongelige Selskab for Norges Vel” startet, og det gamle kravet om eget norsk universitet ble kjørt frem. Rikets ledelse i Danmark var livredd for at en slik institusjon ville tjene norsk løsrivelse. Etter at engelskmennene sikret seg hele den dansk-norske orlogsflåten i 1807, mistet Danmark maktmiddelet det hadde hatt til å sikre unionen militært. Man innså at forholdet til Danmark i fremtiden måtte baseres på en patriotisk lojalitet til konge og hovedstad.

2

Hovedbygningen på Reventlows greveresidens Pederstrup, Lolland. Bygningen er slik den nå fremstår en rekonstruksjon av Reventlows opprinnelige bygning i enkel klassisistisk stil, atypisk for de større herregårdene, men påvirket av den ”rene”, klassiske ånd som fulgte i den franske revolusjonens fotspor.


Slik var situasjonen ved Reventlows avreise. Han var fortsatt statsminister (geheimestatsminister), men utenfor maktens sentrum. Norgesreisen i 1811 kan ses som en politisk pliktøvelse for en fallende politiker, men også som begynnelsen på en prosess som skulle sikre Norge for fremtiden ved bedre å lære landets muligheter å kjenne. Reventlows program, som kommer til syne i hans journal, var å legge bedre til rette for Norges næringsliv i fremtiden. Også hans refleksjoner fra reisen gjennom Sverige viser at han hadde et bredt skandinavisk perspektiv på sin misjon og tenkte fred og rikenes beste.

Lite av tidens kritiske, patriotiske stemninger fanges opp i hans tekst, antagelig av forsiktighetshensyn. Utover den sedvanlige begeistringen for land, folk og natur, er hans observasjoner mest næringspolitiske. Han hadde besøkt Norge også i 1777 og kunne sammenligne sine inntrykk. Alt ved Gjellebekk registrerte han at marmoren i bruddet neppe holdt god nok kvalitet til å dekke behovet for marmor. I Drammen delte han ut skryt for byens vakre hus, som gjennomgående også var malt, i motsetning til i Christiania og Trondheim, der kostbar oljemaling helst ble utsatt til bedre tider. Med sakkyndighet inspiserte han det store kornmagasinet på Strømsø og fant at den svære lagerbygningen lot seg reparere og kunne stå i ytterligere hundre år dersom den ble sikret mot elvekanten. Det kunne den også ha gjort, dersom den ikke hadde gått med i brannen i 1870. Laksefisket i Hellefossen tiltalte statsministerens nasjonaløkonomiske interesser, for her brukte de kasser, såkalte ”flager” som ble hengt ut over fossen slik at laksen havnet i kassen den når den hoppet mot strømmen. Med en innsats av knapt 10 riksdaler kunne man her hente inn en fortjeneste på 2000 riksdaler i året! Under reisen opp til Modum Blåfargeverk bemerket Reventlow det meget tett befolkede distriktet. Verkets drift ble funnet i fullkommen stand, men ikke arbeidernes lønn: ”Arbeidernes Løn er her ansat saa ringe, at de næsten gaae nøgne”, skrev Reventlow som fryktet at de dyktigste arbeiderne ville fordufte, til tross for at ”Bergsfolk ikke gjerne forlade det Arbeide, de er opvante til”. På Kongsberg ble følget mottatt med fremmøte av alle viktige personer. Ministeren fikk se fattigvesenets veve-, dreie-, snekkerversted og spinnerier som var en betydelig næringsvirksomhet. Nye bygninger var også under oppførelse. Skolen (Bergakademiet) var ministeren meget interessert i og foreslo mange forbedringer i undervisningen. Hans refleksjoner er interessante i lys av de norske kravene om et eget norsk universitet på Kongsberg, som den danske regjering hadde reservert seg mot. Skogenes tilstand og potensial ble fortløpende registrert; det var vekselvis flotte og uthugne skoger de passerte på sin vei. Om jordbruket rundt Kongsberg noteres at det ble drevet et vekselbruk med 3 år bygg, etterfulgt i 2 eller 3 år med havre, før jorden ble lagt ut til ”hvile” i 8-10 år, noe som innebar beite og høyslått. Men plogene som var i bruk falt ikke i smak. Nesten alt brødkorn i Norge ble importert fra Danmark. Det var derfor engelskmennenes blokade ble så effektiv. Kornmagasinet på Flesberg som skulle romme såkorn, var nå i juli helt tomt. Også om bråtebrenningen hadde agrarspesialisten Reventlow fornuftige refleksjoner. Han innså at metoden under visse forutsetninger kunne fungere bra. Hans interesserte vurdering av så vel høyslåtter i utmarka som tjærebrenning viser at alle metodene innenfor det norske landbruket ble sett i sammenheng. Sølvverkets produktivitet målt i sølv vurdert etter innsatsen var en brennbar sak den tiden som han meget fornuftig overlot til Rentekammeret i København (Finansdepartementet). Barnearbeid var meget vanlig den gang og vakte ingen motforestillinger. I assessor Esmarks dreiefabrikk ved Kongsberg arbeidet tallrike barn: ”Al Drejing gaaer ved Vandhjul, og skeer af Smaae Drænge,” Under en flink mesters ledelse var de meget produktive og unngikk moralsk skadelig lediggang. Hele bergstaden var møtt frem da statsministeren forlot byen etter en lang konferanse med verkets ledelse.

3

Reventlow var meget stolt av bergmannstaven som han fikk i gave fra Bergamtet på Kongsberg i 1777 i egenskap av leder av Bergverksdirektoriet. Staven har Christian 7.s monogram, kongekrone og er prydet med gammelmodig norsk akantusskurd. Håndtaket er formet som en øks, et gammelt symbol for den frie norske storbonden.


Etter en båttur over Fiskumvannet ble statsministeren invitert til proprietær Jørgen von Cappelen Omsteds gårder Fossesholm og Petraborg, og her ble han forevist både skogsdrift og jordbruk. Med båt bar det videre nedover Eikern til Peder von Cappelens jernverk Eidsfoss i sørenden av vannet. Igjen var det særlig verkets skoger som ble inspisert.

4

En malt studie fra 1790 av Nicolai Wolff viser den Reventlowske familieidyll i en nesten borgerlig uformell atmosfære.


Det fantes kjempefuruer i skogene den gang. I Cappelens skog ble han vist en furu med en omkrets på 2 ½ meter og en høyde Reventlow stipulerte til 26 meter. Han fikk se en eik med en diameter på nesten 2 meter. Slike skoger var som nåtidens oljefelt. Reventlow så fremtiden i tekniske innretninger basert på (den eneste kraftkilde utenom ild) vannhjulet. På Eidsfoss var en vanndrevet malmknuser og en maskin som i et eneste støt stanset ut alle tennene i et oppgangssagblad. Når det gjelder tidens maskin nummer en, oppgangssaga, så kunne ikke Reventlow begripe at ikke sager med flere blad i rammen ble benyttet så man kunne sage flere tynne bord på en gang. Istedenfor at bordene ble stablet utendørs for vær og vind anbefalte han at de ble lagret i skur. Men foredling av varer var vi dårlige på i Norge også den gang.

5 Under oppholdet i Kongsberg besøkte Reventlow den mektige Kongsberg kirke

For statsminister Reventlow handlet de om å kartlegge de norske eksportressursene fra skogene og gjennomgå små industrielle virksomheter som hadde fremtiden for seg. Reventlows forestillinger om de norske naturressursenes store betydning i fremtiden, brøt med eldre merkantilistisk lære og at landet burde bygge opp en mest mulig komplett struktur for å unngå import. Slik han åpenbart så det kunne norske teknologiske miljøer, som i området Eiker – Kongsberg – Modum, sikre en løfterik fremtid ved tilførsel av dansk kapital og en begynnende mekanisering av industrielle virksomheter. Men de politiske hendelser som inntraff i 1814 gjorde hans reise og erfaringer til et historiens sidespor. Det kunne blitt til noe helt annet. Ved en fortsatt dansk-norsk union etter 1814 ville norske krav unektelig medført at regjeringen måtte levere og aktivt fremme norske interesser for å holde Norge innenfor unionen. Reventlow fratrådte som statsminister i 1813 på grunn av uenighet med rikets ledelse. Rett før hans avreise fra Norge godkjente kongen (2. september) planene om et eget norsk universitet som skulle ligge på Kongsberg. Da begivenheten ble alminnelig kjent ut på høsten ble den feiret over hele landet. Et par år etter ble lokaliseringsspørsmålet avgjort i favør av Christiania.

6

Reisen gjennom en del av Buskerud ble avsluttet med et besøk på Eidsfoss hovedgård, der eieren Peder von Cappelen viste ham kjempetrær i sine skoger.


Litteratur:
Erichsen, John, 10 historier om Reventlow, Reventlow-Museet 2000.
Bricka, C. F. (red.), Dansk biografisk Lexikon, København 1900.

Info 
Sist endret 22.11.2010 Terje Bautz
Opprettet 16.11.2010 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut