Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Den engelske samfunnsforskeren Thomas Malthus' reise i Norge og Buskerud i 1799
Utlendinger har besøkt Norge gjennom tidene og nedskrevet sine inntrykk. Mange reiste også i Buskerud, eller de har omtalt forhold som i høy grad har gyldighet også her. Enkelte av deres beretninger er så innholdsrike, så treffende, så ”moderne” i sine undringer og observasjoner at de leses med stor interesse i dag


Av Einar Sørensen

For ønsker vi ikke, de av oss som går rundt med slike tanker i hodet: å kunne reise tilbake i tiden for å se hvordan det egentlig var den gang, f. eks. på 1700-tallet? – Og vi kan spekulere over om vi hadde funnet oss til rette på den tiden, hvordan vi hadde kommunisert med menneskene, om vi hadde befunnet oss på hver vår planet og stadig Thomas Malthusforårsaket pinlige misforståelser og flauser? Hadde vi orket å spise maten deres? Dessverre er mulighetene for slike tidsreiser foreløpig utelukket. Men heldigvis vi har noen kloke menneskers refleksjoner. En av disse var det engelske samfunnsforsker Thomas Robert Malthus (1766-1834). Han er berømt for sin teori om befolkningsutviklingen. Hans Essay on the Principle of Population, som utkom 1798, var en kritikk av de herskende forstillinger at menneskeheten ville fortsette å vokse og utvikle seg i all fremtid i lykke og velstand. Mot dette synet hevdet Malthus at menneskenes livsvilkår alltid ville ligge på et eksistensminimum, fordi den tilgjengelige maten ville holde befolkningsveksten nede og gi de overlevende minimale vilkår til å leve opp. Dersom befolkningen økte, hevdet Malthus, ville bare flere mennesker spise opp de tilgjengelige ressursene inntil de sultet. Er det noen som har hørt dette før?

Malthus’ bok er treffende i sine analyser og kan leses også i dag, men i samtidens England utløste teoriene ramaskrik av protester. Kritikken gikk hardt inn på den saktmodige og vennlige sjelen Malthus. For å legge alt dette bak seg og hente inn tanker og få bekreftet sine teorier, foretok han og noen venner en studiereise gjennom Skandinavia og Russland. Sammen med Malthus reiste vennen William Otter, senere engelsk biskop. To andre var også med i første del av turen, professor i mineralogi Daniel Clarke og hans pengesterke elev John Cripps. De var alle universitetsfolk tilknyttet Jesus College i Cambridge. Også Clarke skrev en reiseberetning fra turen. Vennen Cripps er ellers kjent for å ha introdusert den russiske grønnsaken kålrabi i England(!) Mens Clarke og Cripps reiste videre til svensk Lappland, forlot Malthus og Otter dem og dro rett til Norge av hensyn til tiden og reisebudsjettet for å rekke rundt på forsvarlig tid. De to andre fulgte senere i deres spor.

Den 25. mai 1799 krysset Malthus og Otter grensen ved Svinesund, og sjelden har mer sympatiske, beskjedne og empatiske mennesker satt foten på norsk jord. Vi følger deres ferd til Christiania, hvor de ble overveldende mottatt av den styrtrike og overstadig gjestfrie Bernt Anker. Etter en avstikker for å se på gruvesamfunnet Kongsberg, reiste de nordover til Trondheim. Derfra reiste de om Røros og krysset svenskegrensen ved Elverum.

Turen til Kongsberg var således kun en avstikker på en lengre reise, men også inntrykkene herfra bidro til å utforme nyutgivelsen av Malthus’ befolkningsteori. Hva fikk de så ut av besøket? Som vitenskapsmenn fra 1700-tallet har de på sin lange strevsomme reise reflektert og omtalt alle slags forhold. De var imponert over naturen og miljøene, men først og fremst var det menneskenes livsvilkår de særlig var opptatt av å studere. Maten folk hadde tilgang til var selvsagt av betydning for en befolkningsteoretiker: Vanlig kost for folk flest, hadde de fått høre, var ”svart rugbrød, salt smør eller ost til frokost, og byggrøt og en sild eller annen fisk med øl til middag.” De fleste måtte erstatte ølet med surmelk. Nykjernet smør var omtrent ikke å få tak i, for alt ble saltet, og saltklumpene i smøret kunne være store som hagl. Gjennom slike beskrivelser bringes vi et skritt tettere inn på samtiden enn vi ellers har tilgang til i skriftlige kilder.

Uten offentlig statistikk var Malthus henvist til å trekke slutninger av det de så og registrerte og hva (tilfeldige) informanter mente å fortelle dem. Opplysningene de fikk sprikte; likevel tegnes et ganske treffende bilde av de forskjellige sosiale lagenes livsbetingelser og oppførsel. Malthus var opptatt av å kartlegge betingelsene for befolkningsutviklingen i et område som Skandinavia, der ressursene ennå ikke var belastet som i England. Utvilsomt ønsket han å iaktta hva som hemmet sosialgruppers velferd og hvordan begrensningene i ressursene kunne avhjelpes ved nyttige tiltak. Slik han så det måtte samfunnet balanseres i forhold til ressursene. Sosiale hindringer for velferd kunne overvinnes, samtidig som ressursene ble bedret. Dette var før begrepet økologi ble oppfunnet og ordet bærekraftig var blitt en frase.

I Norge observerte han ganske riktig at mange var henvist til å gifte seg i høy alder eller de var forhindret i å stifte familie i det hele tatt. Han overdrev størrelsen av husholdene og antallet tjenestefolk. Bernt Anker hadde fortalt ham at tjenerne gjennomgående var late og kun utførte sine faste plikter, slik at man måtte engasjere langt flere tjenestefolk enn nødvendig. Norske husholdninger var tungdrevne og la beslag på store ressurser. Men han overså de store variasjoner som eksisterte mellom distrikter og han fattet aldri tidens høye dødelighet som ennå bremset befolkningsveksten. Malthus var ingen radikal revolusjonær, og han kunne ikke forestille seg et samfunn uten en fast sosial lagdeling.

Reisen gjennom Drammen (1799) ble formørket av et århundrets skybrudd og deretter en krangel om hesteskyss, noe som ofte inntraff på reisen og la beslag på deres oppmerksomhet.
Oppover mot Eiker så de at de fleste husene hadde et bislag som var pyntet med bjerkekvister. Kvinnene arbeidet i serk og så akkurat ut som menn der de arbeidet. I Hokksund var det igjen krangel om skysshester før herrene ankom bergstaden. I Kongsberg ble de innkvartert i et ynkelig vertshus. Deres vert var professor Brünnich, verkets leder. Fortsatt var 2300 mann sysselsatt her, og produksjonen var årlig 100.000 utmyntede riksdaler. En gang hadde det vært dobbelt så mange arbeidere. Nå var det et tapsprosjekt, der kronen ønsket å trappe ned driften. Så fikk de se gruvene. De to fikk våge seg 30 meter på stige ned i det loddrette gruvedypet. Det var vel med en viss lettelse at Malthus kunne tilkjennegi at han var mer interessert i menneskenes livsvilkår enn gruveteknologi. Clarke bemerket senere at prosjektet var en ”uvettig sløsing med offentlige midler”. Hvordan en befolkningskonsentrasjon kunne få et livsgrunnlag på et slikt karrig sted må ha vekket Malthus’ nysgjerrighet. Arbeiderne tjente en skilling dagen i tillegg til statssubsidiert brødkorn til 6 ½ riksdaler pr tønne rug. Arbeidstiden var sommer som vinter fra 5 til 13; deretter kunne de dra hjem til sitt gårdsbruk, om de ikke arbeidet overtid for ekstra betaling. Mange barn var sysselsatt i gruvene og med malmsorteringen. Ingen fremmede ble tatt inn, men bergmennenes barn fikk arbeide fra de var 12 år gamle. Arbeiderne ble lokket med ett års lønn for å reise fra stedet. Malthus synes å registrere at barnetallet økte foruroligende fortere enn tilgangen på arbeide tilsa og fikk her bestyrket sine teorier. ”Vi så mange barn i gatene og meget nød og fattigdom, men husene er tålig pene. Mange tiggere, både barn og voksne,” skrev han. Clarke utdypet: ”Dette sted vrimler, som Christiania, av tiggere, som stimler sammen ved døren til vertshuset og utgjør en gjeng av meget frastøtende individer. Hver enkelt forsøker å presse den reisende for penger, som i Frankrike og Italia – og slik det før var i Irland, særlig i Dublin – ved å fremvise forvridde lemmer, vanskapthet og åpne sår. De stikker dette opprørende skue like opp i ansiktet på enhver fremmed de ser. Vi var glade for å komme vekk fra dem.”

Gjestene ble meget imponert over skolen, eller Bergakademiet, særlig mineraliesamlingen som var utstilt i den store salen. Her regjerte assessor, professor Jens Esmark, en av Europas ledende mineraloger. Alle bergmenn og deres barn kunne følge undervisningen som var gratis. Han var gift med en av Brünnichs døtre, og gjestene underet seg over at en så skitten og uflidd person kunne falle i smak hos kvinnene.

Mer oppløftende inntrykk innløp på tilbakereisen til Drammen: Pikene de så og møtte var gjennomgående store og vakre, spesielt innenfor de øvre klasser. I Sverige derimot hadde mennene vært langt mer å se på enn kvinnene, men her var det altså stikk motsatt! De møtte knapt en mann som ”så ut som en gentleman. Mennenes vane med å røke, som er så gjengs overalt her, bemerket Malthus, bidrar i høy grad til å gi dem et skittent utseende. Kvinner har stort sett ikke gode tenner.

I Drammen fant de at husene var pene. På kirkegården var det anlagt blomsterbed på nesten alle gravsteder, og noen var riktig pene. Blomster var strødd på gravene, et minne om tidens høye dødelighet.

Litteratur:

Patricia James (red.), Thomas Robert Malthus Reisedagbok fra Norge 1799, til norsk Thor Bryn, Oslo 1968.

Info 
Sist endret 03.11.2010 Terje Bautz
Opprettet 01.11.2010 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut