Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Galapagos-feberen.

Det ser ut som det finnes nordmenn eller folk av norsk avstamming i hver en krok av verden. Foruten de selvfølgelige utvandrermålene som Amerika med USA og Canada, søkte de norske enda fjernere mål på Madagaskar, i Sør-Afrika, Argentina og Australia. De grunnla norske samfunn i New Zealand (Norsewood, Manawatu), var en del av plantasjearbeiderne på Hawaii (Akkamei-folket) og de gjorde flere forsøk på å kolonisere øyer i Galapagos-gruppen.



Av Nils Johan Rønniksen

Da konsul Christensen kom tilbake til Norge etter et lengre opphold på Galapagos, beskrev han øygruppen som et paradis på jord. "Klimaet på Galapagos er et av de sundeste og behageligste på jorden", skrev Christensen. Bare på øya Floreana fantes det 30 000 mål dyrkbar jord. Nesten alt kunne dyrkes: Appelsiner, sitroner, plommer, fiken, kokos, bananer, meloner og ananas. Av grønnsaker kunne dyrkes poteter, gresskar, jordnøtter, brødfrukt, bønner, erter, pepper, løk, kål, agurker, rødbeter, selleri, persille osv. Dessuten var forholdene ideelle for bomull, tobakk, kaffe, mais, druer, vanilje, valnøtter, mandler, te og allslags kornslag, med unntak av ris. Ikke nok med det: Kjøttsituasjonen var til overmål gunstig: "På øen er det vidstrakte gressganger hvor henimot to tusen storfe gresser foruten et lignende antall esler og gjeter, samt masser av svin som alle trives udmerket i sin vilde tilstand". Dessuten fantes tusener av store skilpadder, krabber, hummer og fisk i enorme mengder. Hvalfangst var det også store muligheter til.

Dette var midt på tjuetallet, det var depresjon og dårlige tider i hjemlandet. Og når folk her til lands på den tid hørte om slike forlokkende forhold, er det ikke rart at det gikk en Galapagos-feber over landet. Folk i Buskerud og drammensdistriktet slapp ikke unna denne feberen de heller. Men det var også dem som advarte og sa at forholdene slett ikke var så forlokkende. Det var varmt, det var mangel på ferskvann, det var tørt og nærmest ørkenlignende forhold langs kystene. Så krydde det av vemmelige øgler, så store at ingen hadde sett maken.

En av dem som lot seg lokke var Thoralf Østmoen, av drammenserne kjent som direktør på Central Hotell og som en av Ho-Ho gutta. (Ho-Ho var seilskøyta fra Drammen som med sitt mannskap Bryhn, Schyberg og Østmoen gjennomførte den første norske, vellykkede jordomseiling 1933-37).

12. mai 1925 lå skonnerten "Floreana" i Sandefjord klar for avgang til Galapagos. Og 10. august gikk de ti første norske kolonistene i land på øya Floreana i Galapagos-gruppen. Øya var da ubebodd. Til sammen bodde det 400 mennesker på øyene. (De største: Fernandine, Isabela, Santiago, Santa Cruz, San Cristobal , Floreana). Floreana-koloniens hovedformål var fiske og hvalfangst. Alt så lovende ut til og begynne med. Hummeren var uten klør med en gjennomsnittsvekt på 3-4 kilo og i Post Office Bay gikk det aldri en dag uten at bukta kokte av fisk.

Meldingen hjem om disse eventyrlige forholdene, satte fart i folk som ville ut og vekk og skape seg bedre leveforhold på øyene der ute i Stillehavet. I løpet av 1926 seilte tre nye ekspedisjoner ut mot Galapagos. En av dem hadde med en hermetikkfabrikk, nå skulle hummer og skilpadde i boks i stor stil. Selskap ble dannet: La Colonia Santa Cruz, kolonistene skjøt inn fra 3000 til 5000 kroner hver. Som selskapsnavnet lød, skulle de slå seg ned på øya Santa Cruz. Det var unge, sterke og eventyrlystne menn. 500 hadde meldt seg interesserte. De utvalgte som kunne betale for seg fikk bli med. Det ble skjebnesvangert at det overhodet ikke ble lagt vekt på nødvendige kvalifikasjoner, dette var nok den vesentlige årsaken til at foretakene mislyktes, alle som en. Dette og alt for lite kapital. Østmoen fulgte "Ulva" ekspedisjonen, "Ulva" var en tremastet, slettopp-skonnert. Den kunne også manøvrere med en hjelpemaskin på 160 HK. Hver mann skulle få 200 mål fin, fet jord. De hadde med seg små ferdighus, midlertidige boliger for pionerene, senere, når familiene kom etter, skulle nye og større boliger bygges. Var det meningen.

Østmoen skrev hjem og fortalte om forholdene de levde under. Huset han bodde i ble kalt "Sollihøgda". Det var brenningers brus, sjøfuglenes skrik, havutsikt helt til toppen av Chatham-øya som stakk opp over horisonten langt borte. Som kolonister måtte de gjøre alt selv: stoppe og lappe, snekre møbler, halvsåle sko osv. Tobakksmangelen var stundevis en stor plage for de som røkte. De lengtet med lengsel (og smerte) på post og aviser hjemmefra. Østmoen frarådet flere å komme nedover. Forholdene var ikke slik som beskrevet og selskapet sto på vaklende føtter. De hadde ikke nok penger å sette inn, det var stor kapitalmangel, sagt med et finere ord.

Julen 1926 ble likevel feiret. De ringte høytiden inn ved å slå på opphengte skinnestumper. Risengrynsgrøt og kalvesteik var på menyen, julehefter (fra i fjor !) lå under treet som var pyntet med vatt og norske flagg. - Men til jul året etter var kolonien oppløst, folkene på vei vekk fra Galapagos. Noen slo seg ned i Sør-Amerika for godt, andre, som Østmoen, kom seg hjem etter hvert.

Men andre nordmenn holdt stand utover i trettiårene. Verdens-krigen lammet det meste av all virksomhet. Men Galapagos var ikke glemt. I 1949 seilte en ny ekspedisjon ut mot de fjerne øyene. "Thalassa" het ekspedisjonsskipet denne gang. Det endte i tragedie og forlis utenfor spanskekysten. 14 norske utvandrer omkom.

Så seint som i 1985 levde etterkommerne av de norske på Galapagos. Utvandringen fra Norge til Galapagos er glimrende beskrevet i Stein Hoffs "Drømmen om Galapagos", Grøndahl 1985. Også Thoralf Østmoen har gitt sitt bidrag i Travellers`Clubs "Nordmenn på eventyr" 1967. Begge bøkene er å få kjøpt antikvarisk.

Info 
Sist endret 06.02.2012 Terje Bautz
Opprettet 18.05.2010 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut