Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Julegaven

Fortellingen ”Julegaven” kom ut i et eget lite hefte i 1869 som het ”Til Jul”. Da var forfatterinnen, Hanna Winsnes 80 år. Innholdet sier mye om den tids klasseforskjeller, og vi får et lite innblikk i julefeiringen både hos høy og lav. Fortellingen har ikke vært trykt siden originalheftet kom ut.



Av Hanna Winsnes. Tekstbearbeidet av Hilde Diesen

Forside TIL JUL Bakside TIL JUL

Heftets forside
Klikk for stor utgave

Heftets bakside
Klikk for stor utgave



Det var dagen før julaften, at et stort grantre med en fyldig krone ble båret inn i storstuen på gården Svarstad. Husmoderen, en tekkelig middelaldrende kone, hennes husjomfru og en liten tjenestepike på 13 år var de eneste i stuen. Barna hadde fått en kjøretur for å være fraværende.

Jomfruen og lille Anne hjalp tjenestegutten med å få treet inn igjennom døren og lukket den efter ham. Så satte han treet midt i stuen på en firkantet, grønnmalt fot, og så gikk han ut efter havetrappen. På denne steg han opp og bandt fast 3 flagg på høye stenger i toppen av treet, og Anne sprang med hyssing og saks imellom ham og damene som bandt vokslys på grenene. Så ble det hengt opp gule og røde epler, kaker og små papirkurver. Rosiner og mandler ble tredd på tråder og hang i lange guirlandere innimellom, og det hele så nydelig ut.

Anne stelte med fotstykket og la mose på det. En pen dukke til den minste datteren ble satt der og den lente seg mot stammen. Rundt omkring den sto esker og andre småsaker, og det så ut som om dukken satt der for å fallby gavene, for den strakte begge armene stivt ut. Treet ble satt istand denne eftermiddagen fordi fruen om julaften ventet sin søster i julebesøk. Det var en enke med 5 barn. Tilsist ble det hengt opp foræringer til alle barna, både husets og de fremmede; det var for det meste småpakker av forskjellig farvet papir, og det stod skrevet utenpå: ”Fra Mor til Helga”, ”Fra Far til Julie” osv.

Da de var ferdige, sa fruen; ”Vi låser og tar med nøkkelen, slik at ingen av barna skal kikke inn her; de har større moro av det når de først får se treet i all sin herlighet. Men jeg vil levere deg nøkkelen, Anne, slik at du kan passe ovnen her i morgen. Jeg vet at jeg kan stole på deg” Anne smilte over hele ansiktet ved sin matmoders tillit; men hun var samtidig litt engstelig over et så viktig verv.

Sorenskriver S. og hans kone hadde tatt Anne til seg da hun som ganske liten mistet sine foreldre, og hun elsket dem, som om hun hadde vært deres eget barn. I særdeleshet var hennes kjærlighet til Fru S. stor. Det var ikke et sådant menneske til på jorden for Anne, som Mor, og det var hennes største glede og ære å kunne utrette ærend og små oppgaver for henne riktig og vel.

Anne skulle oppdras til stuepike; hun sov derfor hos pikene og spiste med tjenestefolkene. Men hun lærte alle enkle og nyttige ting sammen med barna; å skrive, regne, lese skrift m. m. Hun var ellers i fruens tjeneste og dermed mye inne. Hun var nett, men nøysomt kledd, og god venn med barna.

Samme aften, da foreldrene var gått inn på soveværelset, ble Anne ropt opp til småpikene.

”Anne,” sa Helga, den eldste, ”Mor har tatt nøkkelen til storstuedøren. Vet du hvor den er?”

Anne ble rød, men svarte ikke.

”Du vet det, Anne. Jeg ser det på deg. Kanskje du har den?”

”Det kan være det samme hvem som har den”, svarte Anne.

”Nei, det er ikke det samme, for vi har foræringer til Far, Mor og Tante, og vi vil henge dem på juletreet. Du må slippe oss inn.”

”Kjære! be meg ikke om det. Mor har sagt, at jeg ikke skulle”.

”Men det er da ikke noe ondt i det, din narr. Mor vil selv ha moro av det, når hun får se foræringene.”

”Jeg skal be Mor, om jeg kan la deg komme inn.”

”Du er virkelig en tufs! Da blir det jo ingen overraskelse.”

”Hva skal jeg gjøre? sa Anne bedrøvet.

”Dersom du vil love oss å henge dem pent opp, så skal du få gjøre det alene.”

”Ja, det skal jeg gjøre, det kan du stole på,” sa Anne glad. Og ned i forkle hennes kom mange småpakker. ”Fra Helga til Far”. ”Fra Julie til Tante”. ”Fra Thora til Mor” osv., og alle ba i munnen på hverandre, om endelig å henge hennes pakke riktig pent opp.

Anne tente et lys, satte det i en lykt, og bega seg til storstuen. Den kolde, øde stuen så litt trist ut og treet var så spøkelsesaktig ved den svake, usikre belysningen fra lykteskinnet, som kastet en stor mørk skygge opp i taket. Hun var på vei til å legge alle pakker fra seg til neste dag og ile ut igjen. Men hun hadde lovet å henge dem opp i aften, og Anne var meget samvittighetsfull. Hun begynte da sitt arbeide, og mens hun hang opp pakkene, så tenkte hun.

”Ak! dersom jeg også var Mors datter! så kunne jeg vel brodere noe pent å henge her. Og så skulle det stå, ”Fra Anne til Mor,” så ville hun klappe meg på kinnet og si ”Takk, kjære Anne.” Og så ville hun se så blidt på meg med de vakre øynene sine. Ja, så danset jeg med de andre rundt treet og sang.”

Da hun skulle til å forlate stuen, så hun at en av pakkene hang skjevt og ville gli ut av båndet, det måtte rettes på. For å få opp knuten, måtte hun se bedre; hun tok da lyset ut av lykten, og holdt det nært inntil; men vips tente granbaret, og Anne ble gruelig redd. Hun fikk slukket det med hånden sin, og brydde seg ikke om at hun brant seg litt; men i forskrekkelsen hadde hun kastet lyset så hurtig inn i lykten, slik at det veltet og slukket. Der sto hun da i belgmørket, men hun tapte ikke besinnelsen; hun lot pakken henge slik det var til neste morgen og famlet seg frem til døren, som hun omhyggelig lukket, og stakk nøkkelen i lommen. Dog var hun glad da hun igjen stod i det sterkt opplyste kjøkkenet.

”Hvor er det du streifer om henne i kveld da, Anne?” sa kokkepiken. ”Skal maten stå å slenge efter deg kanskje.”

”Takk, jeg skal ikke ha noen mat,” svarte Anne.

”Å nei, du har vel vært inne og sneket deg til noe igjen, kan jeg tenke.”

Anne var vant til slike beskyldninger. Hun svarte ikke noe og gikk straks i seng; men hun kunne ikke, som ellers, sovne så snart hun hadde lest sitt Fadervår. Hun hadde bundet stuenøkkelen i sitt strømpebånd om halsen, og hun syntes, at ullbåndet stakk og kvelte henne; men hun tok det ikke av, hun turde ikke legge nøkkelen fra seg. Og så var hun så varm, og opprørt til sinds. Det store mørke treet stod for henne når hun lukket øynene, og det så veldig truende ut.

Omsider falt hun i søvn, og da drømte hun at stuen ble åpnet, og at treet lyste i all sin prakt. En hel flokk små barn danset omkring det i en stor ring; men hun sto i kroken og så på. Så vrimlet barna om hverandre, og da kom også fruen, og hun tok en stor pakke med hvitt papir, som var litt krøllete, og på pakken stod det: ”Fra Anne til Mor”. ”Mon tro hva Anne har til meg? sa fruen og åpnet det ytterste papiret. Det var ett til innenfor; hun rev det opp, det var enda ett, og slik fortsatte hun med et halvt snes papirer helt til det inderste, og – det var tomt. Hun slengte det ergerlig fra seg, det fór bort til et lys og ble antent, og så brant grenen og hele treet ble til et stort flammehav. Barna fór om hverandre og skrek, og kastet seg på gulvet i krokene. Hun ble selv revet overende. Men så kom sorenskriveren, og han var ennu høyere enn i virkeligheten. Han rusket i henne og sa: ”Det er din skyld, hva hadde du med å henge noe på juletreet?”

Da våknet Anne. Det var stuepiken som rusket i henne og sa: ”Stå opp nu, Anne!”

Hun var helt svett av angst, og kunne ikke straks huske hva som hadde skjedd. Vel ble hun glad ved tanken om at det var en drøm; men engstelsen satt i henne ennu, hun var mer tankefull enn ellers.

Da det var blitt lyst, gikk hun ut for å hente ved til å legge i storstueovnen; men i vedskjulet ble hun sittende på huk og falt igjen i tanker.

”Det var så underlig at det ikke var noe inni min pakke,” tenkte hun. ”Å ja, jeg har jo ingenting heller. Visste bare Mor hvor gjerne jeg ville sy noe pent til henne.”

Da kom også den gamle lægdekone, Marthe og skulle hente seg litt ved. Hun ble stående en stund og så på Anne, før hun merket det.

”Kjære, sitter du der så betenkt du da, Anne? Det er ikke likt deg det. Ingen må være sørgmodig om julekvelden, vet du. Og jeg har hørt en fugl synge om et nytt tørkle til Anne, jeg.”

”Å, jeg drømte så leit i natt,” sa Anne og reiste seg. Hun måtte fortelle om drømmen sin.

”Det skal du aldri bry deg om, barn. Det går alltid på tvers av det du drømmer, og det er just godt å drømme om varme. Vi får nok høre godt nytt i julen, skal du se.”

De gikk hver sin vei, Anne til storstuen, og den gamle til folkestuen. Men da Anne hadde lagt i kakkelovnen, gikk hun igjen ut efter mer ved. Hun var ennu tankefull. ”Akk,” tenkte hun. ”Hvis julekvelden var om sommeren, så skulle jeg plukke noen vakre blomster og binde på treet. Mor ville nok skjønne at de var fra meg, – eller jeg kunne finne noen bringebær, dem liker Mor så godt, og dem skulle jeg henge i en papirkurv. Men nu er det bare is og sne.”

Hun så seg omkring og da falt hennes øyne på en liten forhøyning av is under sovekammervinduet. Et mildvær om natten og dagen før hadde smeltet litt av snøen og det så skittent og stygt ut.

”Fy!” sa Anne, ”det er stygt av Ingeborg å slå vaskevannet ut av vinduet, når Mor så mange ganger har forbudt henne det. Det vil aldri jeg gjøre når jeg blir stuepike. Isen er så løs nu”, tenkte hun videre, ”jeg skal ta en hakke og få det meste bort, så Mor ikke skal ha det stygge å se på om julekvelden.” Og Anne gjorde som hun hadde tenkt, og isen delte seg lett i stykker.

Men hva var det hun så? Noe blankt, gult glimtet inni en isklump. Anne turde neppe tro sine øyne; men det var en ring; det var virkelig fruens forlovelsesring, som hun hadde båret i så mange år, og som hun hadde mistet for et par måneder siden. Fruen hadde vært så bedrøvet over tapet, og Anne hadde søkt på de utroligste steder uten hell, den var formodentlig mistet i vaskevannet og blitt slått ut her.

Anne var så lykkelig: hun turde ikke la noen se sitt fund, men gjemte isklumpen i sitt tørkle og så gikk hun inn i drengestuen, som nu var tom og smeltet isen på en tallerken på den hete kakkelovnen, hun var så sjeleglad og tenkte: ”Jeg har da også noe til Mor, hun vil nok like denne gaven.” Så gjemte hun ringen, tok godt vare på den mens hun ryddet bort isstykkene.

Anne hadde adskillig å gjøre denne formiddagen, og først efter at gjestene var mottatt, fikk hun anledning til å vinke Helga ut i enerom.

”Tenk Helga! jeg har funnet Mors ring, ” sa hun. ”Skal jeg levere henne den, eller” – hun ble meget rød, – tør jeg henge den på juletreet?”

”Ja, det kan vi gjøre,” sa Helga. ”Det ville være det kjæreste Mor får i aften, tror jeg. Vil du at jeg skal pakke den inn, eller henge den i et bånd?”

Anne tenkte på den store pakken som brant. ”I et bånd så er du snild,” sa hun. Og Helga tok et rosenrødt bånd og trakk igjennom ringen, og så skrev hun på en strimmel papir; ”Fra Anne til Mor.” Ja, det stod det virkelig, og så heftet Helga strimmelen til båndet og sa: ”Se, nu kan du selv henge den på juletreet, når du er inne med jomfruen og tenner lysene.” Men Anne kunne ikke vente så lenge; hun gikk straks inn i stuen og bandt ringens bånd til en gren, og så gikk hun baklengs for å se hvordan det tok seg ut og hun lengtet så efter aftenen.

Endelig var det ringt inn til høytiden, og klokken 6 ble døren til storstuen åpnet. Barna stormet inn med jubel, og treet var virkelig praktfullt og strålende. Husets barn tok de andre barna mellom seg og danset rundt i en stor ring. Anne var bedt om å komme inn å se på; hun stod i en krok med bankende hjerte. Enken satt i sofaen og tørket sine øyne. Enhver høytidelighet får de sørgende til å felle tårer.

Så var tiden inne for å plukke treet. Kaker og epler forsvant først. Så gikk man rundt og lette efter sitt navn. De store tok ned til de mindre, og sa: ”Her er noe til deg – her er noe til deg”, – og man takket og beundret. Den lille Laura hadde allerede grepet sin nye dukke og hadde ikke øyne for noe annet i lang tid.

”Her er en ring,” sa en, ”det står: ”Fra Anne til Mor.” Det var da morsomt.”

Anne klarte knapt å puste.

Fruen grep raskt ringen. ”Min ring! min egen ring!” utbrøt hun glad. ”Det var da en kjær gave. Har du funnet den, Anne?”

Og Anne måtte frem og fortelle hvordan hun fant ringen. Hun stod der med nedslåtte øyne og blussende kinn og barna flokket seg rundt henne. Her var jo en begivenhet. ”Jeg ville hakke bort isen under Mors vindu, ” sa hun med en litt skjelvende stemme, ”den var så stygg og så lå denne inne i isen.”

”Og det gjorde du av velvilje for meg, min trofaste Anne?” sa fruen. ”Vår Herre har villet lønne din troskap; for det gleder ditt lille hjerte å kunne gi meg den, det vet jeg.”

Anne så opp på sin frue med et talende blikk; men hun kunne ikke si et ord, for da ville hun ha grått.

”Hun spurte meg om hun skulle henge den på juletreet,” sa Helga.

”Ja visst, Anne; og det var jo så morsomt. Nu barn, må dere danse ennu en gang rundt juletreet, og ta Anne med i ringen.” Og barna danset og sang.

Her danser vi barna så glade i sinn

om treet, som stråler med klare skinn;

vår Herre i himlen vil se derpå;

vi vet at han elsker så ømt de små;

og alt hva i julen vi gledes ved,

det så vi jo gjennom hans kjærlighed.

Anne var lykkelig denne aftenen. Hun satt så opprømt ved julebordet i folkestuen og sang bordsalmen med høy røst. Og da hun hadde lagt seg og lest sitt Fadervår, tenkte hun: ”Dette var da en deilig julaften. Det var besynderlig! Det gikk nesten alt sammen som jeg ønsket meg, og jeg ba ikke engang om det; men Gud var så god imot meg likevel”.

Info 
Sist endret 21.12.2010 Terje Bautz
Opprettet 09.12.2009 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut