Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Dampbåter på Krøderen

I 65 år gikk det dampskip på Krøderen. Den første båten var «Håkon Adelsten», den kom igang i 1861. Båten kom i deler fra Kristiania og blei satt sammen ved Hamremoen. Delene blei frakta landeveien over Krokskogen, ned Krokkleiva over Ringerike, opp Soknedalen over til Krøderen. Det var tildels tunge deler, men fram kom de og blei satt sammen til båt.



Av Rolf Smith-Meyer

Denne historia er skrevet i 1951 og levert til bygdebokkomitéen ved Andr. Mørch. Mørch har notert at Smith-Meyer hadde skaffet seg opplysningene ved å snakke med de gamle. Daværende redaktøren (1996) av ”Under Norefjell” – Håvard Støveren har skrevet av artikkelen og brukt ei radikal språkform.
Artikkelen ble første gang trykket i ”Under Norfjell” nr. 1 1996.

Håkon Adelsten_400px "Håkon Adelsten" ved Olberg.

Klikk på bildet for stor utgave

I 65 år gikk det dampskip på Krøderen. Den første båten var «Håkon Adelsten», den kom igang i 1861. Båten kom i deler fra Kristiania og blei satt sammen ved Hamremoen. Delene blei frakta landeveien over Krokskogen, ned Krokkleiva over Ringerike, opp Soknedalen over til Krøderen. Det var tildels tunge deler, men fram kom de og blei satt sammen til båt.

En og annen undra seg på at et jernskip kunne flyte, men de fikk se at det ikke var noen fare med det. Det var et aukende behov for å frakte varer og folk sommerstid. Også utover i bygdene auka levestandarden, folk ville ha flere «luksusvarer» som måtte fraktes fra byene.

Det begynte å dukke opp noen turister og de Ønska å komme seg fram uten alt for mye besvær.

Veien over Ringnesåsen høvde ikke for større lass, og langs Østsida av fjorden var det ikke kjørevei i det heletatt. Den letteste måten å frakte folk og varer på fra Krøderen til Gulsvik var med båt, derfor blei «Håkon Adelsten" anskaffa.

Trafikken oppover Krøderen auka på. I 1867 blei det skrevet kontrakt mellom Dampskips-direksjonen og jernbanen om transport av varer som jernbanen fikk kjørt opp til Sundvollen (Krøderen). Da så Krøderbanen blei åpna i 1872 blei det enda mer som skulle fraktes oppover fjorden. «Håkon Adelsten» blei for liten og en større båt blei bestilt. Den blei bygd ved Akers mek. Verksted og fikk navnet «Krøderen», den gikk i rute fra 1878 av. Det var en atskillig større båt enn «Håkon Adelsten», men delene til båten kom med jernbanen så det var ikke noen vanskeligheter med å få den til Krøderen. Den tok 210 passasjerer og ikke så lite last.

Det var en riktig stø og god båt og den blei fyrt med køl i motsetning til den gamle som var vedfyrt. «Håkon Adelsten» endte sine dager under opphoggings-hammeren på Torkildsodden noen år seinere. Mesteparten gikk visst til spikerfabrikasjon, men dampkjelen blei solgt heil, det var visst noe plunder med å få den utover til Krøderen på isen om vinteren.

I mange år var D/S «Krøderen» det eineste dampskipet på fjorden, denne båten gikk sommer etter sommer, men det blei etterhvert bruk for flere båter.

Hallingen og Krøderen ved Krøderen "Hallingen og "Krøderen" ved brygga på Krøderen.

Klikk på bildet for stor utgave

I 1898 blei det danna et nytt aksjeselskap som satte inn en ny båt som fikk navnet «Norefjeld». Fire år tidliger hadde Stortinget vedtatt at jernbanen Voss - Kristiania skulle bygges gjennom Hallingdal, og i 1898 blei bygging av banen Taugevann - Roa igangsatt. Nå blei det livlig på fjorden, for i tillegg til den vanlige trafikken, kom det at alt som skulle til for bygging av jernbanen Taugevann - Ørgenvika kom over Krøderen stasjon og videre oppover fjorden. Det var ikke småtterier som skulle til av skinner, sviller, vogner, lokomotiver, forsyninger og redskaper.

De to båtene som var både passasjer- og lastebåter makta ikke å betjene all trafikken, så det blei anskaffa en laste- og slepebåt i 1905 som fikk navnet «Halling 1». Vognmatriell og lokomotiver blei frakta på lekter. Det var ordna med skinneganger både ved Krøderen og ved Gulsvik, så lasting og lossing gikk greit. En halv time etter at lekteren var kommet til Gulsvik, sto lokomotivene på jernbanetomta.

Om våren og høsten var det ekstra stor trafikk for da skulle anleggsarbeiderne, som bare arbeidet om somrene, til og fra arbeidet. Særlig stor blei trafikken da banen Gulsvik - Bergen blei åpna før Haverstingtunellen var slått gjennom. (10. juni 1908) Da kom tyngda av trafikken mellom Øst- og vestlandet over Krøderen, da dette var den raskeste veien.

I all hast blei nå «Spirillen» overført til Krøderen, så sommeren 1909 var det tre passasjerbåter som lå og venta på dagtoga fra Bergen ved Gulsvik.

Det var ikke uvanlig at de fikk ombord 4 - 500 mennesker før de satte stimen på stemplene og gikk etter hverandre utover fjorden. Om morgenen bar det oppover att med folk og gods som skulle den andre veien.

Men det var ikke bare solskinn og speilblankt vann i de dager heller. Når fjellvinden kom kastende og reiv i reip og vanter, hendte det at passasjerene ønsket at turen snart var over. Særlig «Norefjeld» kunne kaste seg ganske kraftig, ikke var den god å holde mot vinden heller.

Når skodda la seg over fjorden om høstkveldene så «en ikke så en neve framfor seg», så skulle det godt «sjømannskap» til for å treffe de oppmudra rennene over grunnene, sjøl om lyktene var tent. I det heile gikk det godt, det må tjene alle ombord til heder. Alle var de folk som med dyktighet skjøtta sine oppgaver. De syntes også, når sesongen var over, at den travle sommeren hadde vært så altfor kort.

Høsten 1909 gikk «Spirillen» i rute lenger enn vanlig. Den dampet seg fram gjennom isen dag etter dag til stor ergrelse for de som venta på kjørbar is, men til udelt glede for Statsbanens ledelse, det var om å gjøre å holde trafikken gående til den siste strekningen av Bergensbanen kunne åpnes.

De greide det, den 1. desember kunne båten gå i vinteropplag. Dermed var dampbåtenes glanstid på Krøderfjorden forbi. Året etter var det ikke stor trafikk og de hadde ikke bruk for alle båtene. «Krøderen» blei solgt og satt i rutefart langs kysten etter at motoren blei skifta ut med en som var mer moderne. En høstkveld fikk den motorstopp utafor Larviksfjorden, den dreiv på et skjær, sprang lekk og sank. «Hallingen» gikk i mange år som slepebåt i tømmerfløtninga. «Spirillen» blei solgt til opphogging etter at den sank mens den låg i opplag ved Noresund.

Bare «Norefjeld» var igjen, det var bare den lokale trafikken og litt turisttrafikk som skulle bære det heile. Veinettet blei utbygd og lastebilene tok over tungtrafikken.

I 1925 blei dampskipstrafikken på Krøderen innstilt og D/S «Norefjeld» solgt til opphogging. En rik epoke i Krøderfjordens historie var slutt.

Du kan lese flere artikler fra "Under Norefjell" på www.undernorefjell.com

Info 
Sist endret 04.01.2010 Terje Bautz
Opprettet 16.11.2009 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut