Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Elgjakt før i tida
Helt siden elgen kom til Norge for ca. 9000 år siden har den utgjort en meget viktig ressurs for de mennesker som har hatt sitt tilhold og erverv i skogsområdene i bl.a. Buskerud. Både funn av bein fra elg på boplasser samt mange helleristningsmotiver av elg vitner om viktigheten dette dyret har hatt for menneskene allerede i steinalder.


Av Kjell Erik Sønsterud

helleristning Elg fra helleristningsfeltet på Åskollen i Drammen

Klikk bildet for større utgave


Fangst av elg har fra steinalderen og frem til nyere tid endret seg dramatisk, og fangstmetodene har variert til forskjellige tider. En fangstmetode som har vært vanlig på Østlandet og i Trøndelag er fangst av elg i groper. Disse gropene går under benevnelsen fangstgroper eller dyregraver og ligger ofte plassert i rekker på strategiske punkter i landskapet i forhold til elgens vandringsmønster. En slik rekke eller konsentrasjon utgjør et anlegg. Mellom gropene har det stått ledegjerder som har ledet elgen ned i gropa. I tillegg til disse har man også enkeltliggende groper som ofte ligger plassert i dyretråkk. Fangstgropene for elg deles som regel inn i to hovedtyper. Den ene er traktformet og har en tømret rektangulær kassekonstruksjon i bunn. For øvrig var den kledd med tømmer. Den andre omtales som bolleformet og er en type med en lokkonstruksjon som elgen falt gjennom. Begge typer groper har vært dekt med gress og mose eller annen type kamuflasje.Denne fangstmetoden kan dateres helt tilbake til yngre steinalder, men blir mer vanlig i yngre jernalder og middelalder.

Fangstgrop Fangstgrop fra Gol

Klikk bildet for stor utgave


Hvor viktig har så disse fangstanleggene vært? Har denne aktiviteten hatt høy prioritet i forhold til andre aktiviteter i utmarksområdene så som f.eks. jernutvinning? Dette er spørsmål som er vanskelig å besvare. Et moment som i denne forbindelse bør nevnes er eksporten av skinn og pelsverk til det europeiske kontinent. I henhold til skriftlige kilder fra 1500-tallet ble tusenvis av huder fraktet ut av landet hvert år. Vi vet at huder, og da i særdeleshet elghuder, var høyt prissatt og svært ettertraktet. I tollruller fra Oslo fra 1544 står verdien av ti reinshuder i to skilling, verdien av ti oksehuder i åtte skilling, mens ti elghuder i 12 skilling. I 1570 var prisene oppe i 24 skilling for ti elghuder, mens ti reinshuder var tre skilling og prisen på oksehuder uforandret. Hvor disse huder har blitt eksportert vites ikke sikkert, men en del av dem har sannsynligvis havnet på kontinentet.

Også elggevir og bein har blitt utnyttet blant annet til kamproduksjon og redskapsproduksjon. I tillegg må nevnes selve kjøttet som bidro med tilskudd til det øvrige kostholdet. Man kan heller ikke se bort fra at foredlet elgkjøtt (røkt, speket eller tørket) kan ha vært en eksportvare.

Illustrasjon av fangstgrop Illustrasjon av traktformet fangstgrop

Klikk bildet for stor utgave


Fangstgrop lite Rekonstruksjon av fangstgrop fra Dokkfløy i Oppland


En annen indikator på at disse anleggene må ha vært relativt høyt prioritert er den arbeidsmengde som er lagt ned i anleggelsen og vedlikeholdet av disse. Ifølge forsøk gjort i Sverige, tok det 19 dagsverk fordelt på to personer å anlegge én fangstgrop og ti meter ledegjerde. Dette gir et inntrykk av at fangstanleggene må ha spilt en relativ sentral rolle for det økonomiske utkomme i mange deler av Buskerud.

Men hvem hadde kontroll over denne viktige ressursen og de verdier disse gropene representerer?

Når det gjelder eierforhold, gir de skriftlige kildene fra middelalder oss visse indikasjoner da bruken og opprettelsen av slike anlegg var regulert ved lov. I Magnus Lagabøters landslov fra1274 går det frem at det har vært konflikter mellom grupper som drev med jakt på ski og de som kontrollerte fangstanleggene. Ble elg felt på grunneiers mark, måtte det betales bot til grunneier. Dette indikerer at det var selvstendige bønder som sto som eiere av fangstanleggene. På allmenningen derimot kunne man jakte fritt. ”Dyregarder (gjerder) og dyregraver skal hver som vil gjøre i allmenning…” (fra Magnus Lagabøters landslov). For allmenningen gjelder likevel klare regler for bruk av fangstanleggene, og eieren av gropene var alene om å kunne bruke disse. Hvis anlegget lå ubrukt over lenger tid (10-20 år), mistet eieren denne eneretten.

Sett ut i fra disse perspektiver må altså fangstanleggene ha representert betydelige verdier for de som kontrollerte dem og Jaktmetoden var så effektiv at myndighetene allerede på 1500-tallet forsøkte å sette en stopper for denne virksomheten, fordi elgstammen var blitt kraftig redusert og ble ansett som truet. Jaktformen fortsatte likevel i mindre omfang til 1700-tallet. I 1863 kom et endelig lovforbud mot bygging og bruk av fangstgroper. Dessuten ble det gjennom denne loven pålagt grunneiere å fylle igjen alle fangstgroper på deres eiendom.

Info 
Sist endret 11.10.2011 Terje Bautz
Opprettet 13.10.2009 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut