Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Graut til alle tider.
Åkerbruk og fedrift var kjent i Norge allerede i yngre steinalder, dvs. 2500 år f. Kr. Men først i jernalderen fra 200 f. Kr., da de begynte sanking av vinterfòr, regnes det egentlige ”ordentlige” jordbruk Like gammelt som dette er brødet og grauten, de første matrettene nordboerne laget seg av korn. Og kornet var bygg.


Av Nils Johan Rønniksen

Det er to måter å lage mat av korn på: knust korn blandes med melk eller vann. Steikes blandingen blir det brød, kokes den får vi graut. Vi holder på at brødet kom først; det var lettere å steike deigen på en glovarm helle, enn å få røra kokt i kar som en i begynnelsen var dårlig bevendt med. (Klebersteinsgryte, jerngryte).

Den første grauten folk la i seg, ville nok vi i dag ha skrukket på nesa av. Kornet ble knust i en steinmorter og av det ble et meget grovt mjøl. Bedre mjøl ble det da handkverna kom i bruk på 300-tallet e. Kr.

I historisk tid kjenner vi fra sagaene og lovsamlingene forskjellige sider av historien om grauten.

I Morkenskinna (ikke Snorre) finner vi (kap. 28) episoden om Harald Hardråde og Sniglu-Halle som var så glad i graut. Det fortelles at kongen gjorde narr av Halle for det. Likevel lot kongen ut på Grytekvelden tilberede en grautgryte til Halle. Det syntes nok islendingen ble rent for mye av det gode. Ut fra dette skriver Nordahl Rolfsen ”En vise om Snegle-Halle” (Læsebog for Folkeskolen II, 1893) der han lar replikken ”Drep meg, konge, men ikke med grøt” falle. Det har siden blitt et ordhang. Om Sniglu-Halle sier sagaen at han døde ved grautfatet.

I Borgartingsloven (ca. 1250) står det å lese at graut kunne kokes også på helligdager, uten at en måtte bøte for det. Det var den gang helligdager virkelig var hellige! Denne lovbestemmelsen blir forstått som at graut var mer enn alminnelig brukt i Borgarting lagdømme, dvs. kystdistriktene på Østlandet. Grauten var uunnværlig, også på helligdager!

Også i folkeventyrene har grauten sin plass. I eventyrene ”Gutten som kappåt med trollet” og ”Tommeliten” ser vi det. ”Tommeliten” druknet i smørøyet, stakkars.

I Kormaks saga (Kormakssaga Ögmundarsonar, ca.1200) fortelles det om Berse at han hadde blitt så gammal. Han spiste bare graut, mens de andre la i seg ost og skyr. Berse var nok mer eller mindre tannlaus, så han måtte nøye seg med noe han ikke behøvde å tygge.

Senere i mellomalderen ble det andre gryn: 1340-årene hører vi om risengryn for første gang i Norden og den første risengrynsgrøt spises på Bohus festning og slott i disse årene. Den slags grøt var den gang en meget eksklusiv matrett, kun for de aller rikeste. På julaften to hundre år senere spiste en risengrynsgrøt på Malmøhus slott 1541. Det lå en klasseforskjell i hva slags graut en spiste, det var havre-, bygg- og rugmjølsgraut ”folk flest” spiste, mens en markerte seg språklig med risengrynsgrøt når en var eksklusiv i matveien – den gang. Nå kan Gud og hvermann kjøpe seg en pose risengrøt på butikken og koke den opp med melk. Men fremdeles står det –grøt på pakken.

Etter reformasjonen, i nytiden, har folket fortsatt å spise graut i alle former. Grauten fikk navn etter hva den var laget på, etter når og til hvilke anledninger den ble spist. Hør bare: byggmjølsgraut, (i passe konsistens ble den smurt på brødskiva), fløtegrøt, rømmegraut, melkegraut, vassgraut osv. At graut også kunne kokes på øl, er vel nytt for de fleste. Anledningen grauten ble spist ga den navn: sendingsgraut, barselgraut, olsokgraut. På setra ble spist bufarsgraut, nedfarsgraut. Ved festlig lag på setra: grautleik. På gården dugurdsgraut, ottegraut, kveldsgraut m.v.

At grauten kunne vekke stor strid og debatt er vel nå glemt av de fleste. Men i 1860-årene fant ”grøtstriden” sted. Det var vel Per Chr. Asbjørnsen (eventyr-asbjørnsen) som løste ut striden. Han ga ut en kokebok ”Fornuftigt Madstel” (1864) der han hevdet at bondekonene sløset med mjølet når de stampet rått mjøl ned i grauten etter at gryta var tatt av varmen. Han regnet ut at mjøl for en halv million daler gikk tapt årlig. Dette førte til ”grøtstriden” som ble ført blant folk og medier over hele landet, også i Buskerud. Eilert Sundt forsvarte bondekonene. Han tapte striden og måtte gå av som redaktør i ”Folke-vennen”. Det var Sundt som i ettertid fikk rett, selv om en kanskje ikke skulle trodd at det var så bra med rått mjøl i grauten.

Overalt hadde grauten lokale tilsnitt og variasjoner.

I Lier Historielags kokebok ”Velbekomme” finner vi opplysning om en slik variant: Therese Eek fortalte fra sin ungdom om en sort grøt med et moderne navn: ”kraftfòrgraut”. Hele hvetekorn ble kokt møre i vann. (Minst en times koking) Så ble de malt i kjøttkvern. Massen ble tilsatt melk og kokt videre et par timer til den var passelig tykk. Dette var nok kraftige saker. Ble det noe til overs gikk det som dessert dagen etter. Tilsatt krem ble det ”kraftfòrkrem”.

Også i medisinen ble grøten brukt ved såkalte grøtomslag. Gjerne ved gikt, revmatisme og lignende. Noen medisinsk virkning hadde ikke disse omslagene ut over at varmen fra grøten virket gunstig.

Under siste krig måtte vi unnvære risengrynene. Den eldre generasjon husker godt at den første båtlasten med risengryn kom til Norge noen få år etter krigen. Samtidig ble rasjoneringen på kremfløte opphevet. Da spiste ”hele Norge” riskrem. For første gang spiste krigsbarna en deilig dessert som de aldri har blitt lei av.

Info 
Sist endret 14.02.2012 Terje Bautz
Opprettet 28.09.2009 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut