Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Wildenvey, Hermann – Et øyeblikksportrett
”Han la hånden på Bibelen og sverget på at hans navn var Herman Theodore Wildenvey. Navnet var ikke falsk; det var hans egentlige navn. Han hadde diktet det selv og tenkt på det helt siden han som barn hadde begynt å lure på hvem han var, han som var sønn av sin tante og bare kanskje av sin far. Nå først fikk han bruke det i virkeligheten.”


Av Audun Knappen

Det som var Hermans virkelighet da, var at kalenderen viste høsten 1905 og at han hadde vervet seg til den amerikanske marine på et hyrekontor i California, US. Således var det USA som først fikk stifte bekjentskap med Herman Wildenvey, yrke: vervet matros. Hjemme, på Eiker i Norge, var det ingen som visste hvem det var. Der visste de bare om en Herman Portaas, ”en døgenikt fra Mjøndalen, en arbeidssky, festglad og spesielt jentegæ’rn dagdriver – som attpåtil trodde at han var noe”.

Mandag 20. juli 1885 fødte Hanna Kristiane Thoresdatter Grossvold en gutt utenfor ekteskap. Faren var Lauritz Hansen. Deres nyfødte sønn ble døpt Herman Theodor 13. september samme år. Moren bodde i ei stue i Smedjordet. Fra sønnen var 3 år bodde han på Portåsen, og der fikk sønnen samme etternavn som faren tok da han hadde overtatt gården etter en ugift farbror som døde: Portaas. Faren til Herman hadde vært en lystig fyr, men da han omtrent samtidig også ble far til en datter med Hannas søster, Maren, ble han omvendt til troen på en streng, allmektig og dømmende Gud. Det skulle ikke bli lett å være glad gutt i Portåsen der leik og latter var Djevelens påfunn

Portaasen Portaasen i Nedre Eiker
Arkivbilde

Klikk bildet for stor utgave


Sjuårig folkeskole fikk han lov å gjøre unna på seks år. Han tørstet etter kunnskap, og skoleåret 1900/01 fikk han gå på Buskerud Amtsskole som da holdt hus i Mjøndalen. Her utfoldet han sitt talent som dikter. Og det var nettopp dikter han drømte om å bli, men først måtte han lære mer; han ville studere ved universitetet, og veien dit gikk gjennom middelskole og gymnas. Hvem skulle bekoste skolegangen?

Det ble en løsning. Middelskolen tok han på ett år, med start høsten 1902. Det var i samme år han utga sin første diktsamling. I sin ungdom hadde han så å si pugget et botanisk verk han hadde lånt av en fetter. Botanikkens latin hadde trollbundet ham. Den første diktsamlingen kunne ikke ha noe annet navn enn et latinsk blomsternavn: Campanula - blåklokke. Eikværinger og drammensere hørte ikke klemtet fra klokken og vendte samlingen ryggen. Seinere så dikteren på prosjektet som en ungdomssynd og en trykkfeil.

Wildevei ungdomsbilde Den unge Herman Theodore Portås
Arkivbilde

Klikk bildet for stor utgave

Høsten 1903 startet han på et ett-årig artiumkurs i Kristiania. Drømmen om utdannelse slapp ikke taket. Den beholdt han gjennom økonomisk tunge og trange dager, og ikke minst netter, etter at han nå for første gang hadde framstilt seg i Kong Alkohols selskap. Han kom ikke til å framstille seg til examen artium på latinlinjen forsommeren 1904, derimot til reis med dansk amerikalinje. En onkel i Minnesota hadde spandert billett på ham dit. Mirakuløst reddet han livet da skipet, emigrantskipet D/S ”Norge”, forliste utenfor Rockall. Herman var en av få som reddet seg i land, og kom omsider til onkelen i Brookfield, Minnesota. Emigranten startet på et seminar i St.Paul, med noen vage forestillinger om å bli prest, men mest med drømmen om å få studere. Intet av det han forsøkte seg på, lyktes for ham der, men han kom siden flere ganger tilbake. Komponisten Percy Grainger ble en av hans venner der borte..

Han dro ut som Portaas, men kom hjem som Wildenvey akkurat to år etter. Ennå hadde bygdedyret hjemme rett: det var ikke blitt noe av ham. Men de skulle få bite det i seg.

I løpet av en regnfull sommer 1907 skrev han de fleste av diktene i en samling som skulle hete Nyinger. Omtrent 8. desember det året slo samlingen ned som et lyn fra den litterære himmel.

Med ett slag var Herman Wildenvey etablert som berømt, det han hadde arbeidet for så lenge. Hele opplaget ble solgt på kort tid, og fra nå av var han dikter og åndsarbeider på heltid, men pengene poeten fikk for opplaget, forsvant fort i fest og feiring.

Fortsettelsen fikk han ikke til slik han hadde sett den for seg, og folk mente enda en god stund framover at han var en misforståelse, et blaff, en middels begavet versemaker og rimsmed. Det var da han selv begynte å tro at folk hadde rett, at Jonette Pauline Andreassen fra Austvågøy i Lofoten, nitten år gammel, senere kjent som Gisken, dukket opp. Kort etter, 4. feburar 1912, giftet de seg i Vålerengen kirke. Da hadde han allerede fått to døtre utenfor ekteskap, med samme kvinne. Begge døtrene ble satt bort, men under krigen adopterte de en pike, Hanna.

Det ble ikke noen enkel start på samlivet for de to. ”Gisken” må ofte ha følt seg tilsidesatt og utafor i begynnelsen, for Herman var en gentlemann som lett falt ut av rollen. Hun kom uforberedt inn i et kunstnermiljø som dyrket det ubarmhjertige vidd og de skarpe replikkers kunst, og selv var hun et gudsord fra landet. Det er hennes eget uttrykk, og nettopp gudsord var noe av det siste man ville høre i dette miljøet.” Det ble ikke så mye lettere senere, og et par ganger i alle årene etterpå var det tale om å oppløse ekteskapet, men hver gang fant de tilbake til hverandre.

Våren 1913 slo de forholdsvis nygifte seg ned i København hvor de med kortere og lengre opphold i andre land kom til å bo fram til 1922. Fra 1915 bodde likevel Wildenvey mer i Norge enn hos sin kone.

Wildenvei Dikteren Herman Wildenvei
Forlagsbilde

Klikk bildet for stor utgave

Han tjente noe på sin litterære flid, mer etter hvert, men forbrukte også gjerne mer enn han tjente. Av redaktører fikk han honorar for dikt han skrev til avisene, og han fikk betaling fra sin forelegger for diktsamlinger han hadde skrevet og forskudd for samlinger han skulle skrive. Han fikk også støtte fra venner og velyndere, men pengesorger og usikre framtidsutsikter tilførte gledens dikter ikke mye materiell glede. Parallelt med dette kunne han likevel for alvor begynne å glede seg over den anerkjennelse han hadde slitt for. Da forlaget feiret hans tiårsjubileum som dikter i 1917 med utgivelsen av Digte i utvalg, var Wildenvey plassert blant de fremste dikterne i sin tid. Den aller fremste lyriker?

Diktsamlingene hans kom i stadig nye opplag og i stadig nye utgaver. Aldri var lyrikk blitt solgt i slike mengder. Da Ildorkesteret ble utgitt i 1923, ble det solgt 10.000 eksemplarer på noen høstmåneder. Den nyansatte forlagssjef Harald Grieg på det av danskene nyinnkjøpte Gyldendal Norsk Forlag, kalte tallet en ”verdensmesterrekord”. Under en opplesning av egne dikt i Universitetets Aula ble det klart at Wildenvey, på sin egne, rare måte, hadde publikumstekke. Han ble oppfordret til å reise på turné kysten rundt og lese sine dikt. Det ble en triumfferd i februar 1922, folk flokket seg for å se og høre ham. Wildenvey var blitt hele landets yndling. Noe som holdt seg godt. I 1945 solgte Filomele 15.000 eksemplarer, og det er fortsatt tale om en diktsamling!

I popularitet var det ingen over, ingen ved siden. Han hadde gjort versekunsten til allemannseie, men han ville noe mer. Han ønsket så sterkt å bli også prosaens førstemann. Det var blitt en plass ledig i norsk litteratur etter at både Ibsen og Bjørnsom var borte. Wildenvey så gjerne seg selv på den plassen. Han slet med prosaen, men til tross for flere forsøk, klarte han aldri å bli dramatiker eller prosaist. Hverken hans dramaer eller prosastykker ble gode nok. Det var bare verset, rytmen og rimet som kunne frigjøre Wildenveys evner. Det var diktene hans folk ville ha. Han fortsatte å dikte vers, sanger; han var ”ungdommens og sommerens sanger”, den som sang, og fortsatt skulle synge, om det lyse, lette og ubekymrede i livet. I tillegg var han også svært mye benyttet som bruksdikter, en som kunne skrive glitrende prologer, minnevers og andre leilighetsdikt til enhver anledning. Han ønsket det ikke, men klarte sjelden å si nei.

Derimot klarte han og Gisken å få et hus reist i Stavern, ferdig til innflytting på nyåret 1928. En tilfeldighet hadde tidlig brakt ham dit. Da han endelig kunne ta i bruk sitt arbeidsrom med fri sikt ut til Skagerrak, måtte han skaffe seg rullegardin. Inspirasjonen kommer bare innenfra, ikke gjennom vinduet. Han som i ungdommen hadde uttalt seg foraktelig om en dikters ”boing”, han kom til å ha fast bopel i ”Hergisheim” resten av livet. Litt motvillig var Stavern blitt hans ankerfeste. Men han glemte aldri Nedre Eiker, Mjøndalen eller Portåsen. Stadig var han på de kanter for å treffe venner og å finne ro til å skrive.

I tillegg til å skrive egne tekster, hadde Wildenvey også suksess som oversetter av utenlandsk litteratur, også romaner, men særlig teaterstykker. Det gjorde han så godt at mange mente at den norske oversettelsen tidvis var bedre enn teksten på originalspråket. Han fikk Statens kunstnerlønn, diktergasje, fra 1931.

Wildenvey holdt seg godt som en skattet oppleser av egne dikt. Han gjorde mange turnéer i Norge, vanligvis var det fulle hus. I en lang periode var han det naturlige midtpunkt i en årlig opplesnings-aften i Aulaen. Som kåsør allsteds var han i mesterklassen.

Det ble ikke lett, og kanskje heller ikke nødvendig, å holde hemmelig Wildenveys svakhet for både alkohol, kvinner og ros. Alkoholen trengt han ikke for å kunne skrive, men for å unnslippe seg selv. Det ble noen skandaler, og noen sykehusopphold. Ekteskapet med Gisken holdt fordi det ”var så åpent at han kunne gå ut og inn av det”. Begge var de utro mot hverandre, men trofaste. Hva ros og anerkjennelse angikk, fikk han aldri nok av den. Var det barndommens kulde som forårsaket dette livslange, intense behovet for varme?

”Han ble oppfattet som en mild og elskverdig mann, men han var ikke et lykkelig, harmonisk menneske. Han hadde det ikke godt med seg selv, og heller ikke med verden. Mot den beskyttet han seg snart med hovmot, snart med falsk beskjedenhet. Han følte seg misforstått og forfulgt: folk roste ham på feil premisser og kritiserte ham uten grunn.”

I mye av sin diktning loddet han dypere enn det folk ville og kunne se. Det han leverte bar i seg svært ofte langt mer enn overflatens moro. Professor Asbjørn Aarnes har sagt at Wildenvey var en stor metafysisk dikter. Ikke en forkynnende dikter, men med et vingefang som på det beste minnet om Henrik Wergeland. Sommerens sanger kunne med fordel leses hele året.

Natt til søndag 27. september 1959 døde Herman Wildenvey.

Kilde:

Lotherington, Tom: Wildenvey – et dikterliv. 1993. (Sitatene ovenfor er fra samme bok.)

Analyse av Wildenveys diktning: Haave, Kristoffer: Herman Wildenvey. Oslo 1952

Info 
Sist endret 10.05.2011 Terje Bautz
Opprettet 11.05.2009 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut