Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Jens Nilssøn - en reisende i fromhet og kirketukt
Over et tidsspenn på fem århundrer taler Jens Nilssøns beretninger ennå direkte til oss om 1500-årenes norske samfunn. Hans språk er anakronistisk, refleksjonene er nesten komiske i sin knapphet og i interessen for snodige detaljer. Mellom linjene utleser vi et uslukkelig vitebegjær om hvordan verden og Norge så ut.




Av Einar Sørensen

Her er kloke funderinger og innlevelser i menneskers problemer og hvordan de kan løses. Biskop Jens Nilssøns nedtegnelser fra sine lange og hyppige visitasreiser viser oss sider ved 1500-tallets Norge og menneskene som levde der. (Se fotnote 1)Han krysset Buskerud en rekke ganger og til forskjellige årstider, til hest, i slede og i båt. Takket være hans reisedagbøker vet vi i dag en del om hvor de tidligere ferdselsveiene gikk i forhold til gårdene rundt.

1A - Jens Nilssøn

Et portrett som trolig forestiller superintendent (biskop) Jens Nilssøn henger i Oslo domkirke. Han er fremstilt som en lærd humanist med kappe og pipekrave.

Klikk bildet for stor utgave


Han var superintendent, som biskopene ble kalt etter reformasjonen, i det omfangsrike Oslo stift som strakte seg helt ned gjennom Båhuslen, oppover i Oppland helt til Dovre og vestover til det ville Telemark. I denne landsdel forvaltet Jens Nilssøn ansvaret på Guds og kongens vegne for en kirke og menigheter som nettopp hadde gjennomlevd reformasjonen og som søkte nytt fotfeste i det norske samfunnet. Herr Jens hadde til oppgave å inspisere kirkene og menighetene, kontrollere at prestene holdt faglig mål og skjøttet sitt embete, og at prestene og menighetene levde i samsvar med Guds ord. Alle kirkens eiendommer, ikke minst sognekirkene, skulle han holde oppsikt med slik at verdier ikke gikk tapt. Dette var ikke noe lite prosjekt. Men Jens Nilssøn var ektefødt barn av renessansen. Lærd, vitebegjærlig, nysgjerrig og utrettelig observerende var han en typisk representant for tidens humanister. Han registrerte alt han så, topografi og rariteter, mennesker og dyr, botanikk og tradisjoner, merkverdige hendelser og naturfenomener, og han holdt alltid nøye oversikt med været. I en tid da de store oppdagelser hadde ført europeerne til Amerika og jorden rundt, oppdaget herr Jens saker og ting rundt i norske bygder. De norske biskopene nedla i 1500-årene et pionerarbeid med å beskrive Norge og samle dokumenter om norsk historie.

2-Flesberg kirke 1701

Det finnes ingen bilder av Buskerudkirker fra 1500-tallet. Det nærmeste vi kommer en samtidig gjengivelse av kirkene Jens Nilsssøn besøkte på sine mange visitasreiser i Buskerud mellom 1573 og 1606 er dette portrettet av Flesberg stavkirke på en almissetavle, malt i 1701. Kirken er vist i sin maksimalt utbygde middelalderske form med svalganger og takrytter. Legg merke til de store skiferhellene som er satt opp rundt kirkegården. I Jens Nilssøns tid lå en mengde mindre kapeller fra middelalderen i ruiner. Bare sognekirkene ble holdt i hevd, men var ofte i dårlig forfatning.

Klikk bildet for stor utgave

Jens var født i Oslo i 1538, pussig nok året etter reformasjonen og vokste opp i en liten by med forfalne kirker og nedlagte klostre, men med fremgangsrike innflyttede kjøpmenn som talte andre språk. Etter å ha studert latin, filosofi og gresk i København fikk han i 1653 stillingen som rektor ved Oslo katedralskole. I 1574 ble han utnevnt til å assistere sin svigerfar, biskop Frants Berg, med rett til å overta stillingen etter ham. Jens Nilssøns store opplevelse som biskop var for øvrig da han kunne vie kong Jacob 6. av Skottland og prinsesse Anna av Danmark under deres improviserte bryllup i Oslo i 1589, etter at en storm hadde gjort det umulig å nå København. Etter vielsen i Hallvardskirken fulgte store festligheter før fyrsteparet gikk i sledene og bega seg nedover til Danmark. Fra denne reisen kan nevnes en episode: På Holme herregård ved Lysekil i norske Båhuslen fikk adelsmannen Peder Bagge lille nyttårsdag ”drop in” gjester da kongeparet med sine omfangsrike følger av toppene innen skotsk og dansk adel uanmeldt dukket opp utpå kvelden, ca 100 personer med tjenere. De ønsket bespisning og overnatting, og alle hestene som skulle ha fór og stallplass. Besøket bød på utfordringer for vertskapet som måtte tømme distriktet for senger. Det var ved slike anledninger en herregård måtte forventes å fungere. Før han døde i 1600 rakk Jens Nilssøn også å få med seg hyllingen av den nye kongen, Christian 4., ute på Hovedtangen ved Akershus. Det var en begivenhet som innevarslet en ny tidsalder.

3-Epitaf ium Understykket til et epitafium (minnetavle) fra 1590-årene som tidligere var hengt opp i koret i Heggen kirke (nå i Drammens Museum) fremstiller sognepresten til Modum, hr. Lauge Thomessøn, hustru Ragnhild omgitt av 6 sønner og tre døtre, alle knelende under det himmelske mirakel som utspant seg på det tapte midtfeltet over. Jens Nilssøn besøkte her. Lauge mange ganger. Fremstilling av bestillerens familie knelende i forbønn for oss bygger på en eldre katolsk billedtradisjon som her ble holdt i live lenge etter reformasjonen. Foto E. Sørensen, Drammens Museum.
Klikk bildet for stor utgave

Jens Nilssøn har etterlatt mange skrifter, prekener og gravtaler på latin , men her er det reisedagbøkene vi skal se på og hva de beretter om den brokete samling bygder, daler og villamark som senere skulle bli til Buskerud. Notatene ble ført i pennen av sekretæren og omtaler reiser mellom 1574 og 1598. Mens de tidligste reisene er summarisk referert nærmest i tabellform, er reisene fra 1593 meget detaljert skildret. På disse kanter reiste bispen en rekke ganger på strekningen Lier, Eiker, Modum, Sandsvær og Numedal til Telemark og tilbake samme vei, alternativt ned til Skien og tilbake over Tønsberg. Til Norderhov kom han gjerne via Hadeland og fortsatte enten ned til Modum eller hjem via Krokkleiva. Røyken og Hurum kunne nås på korte turer fra Oslo. Fra Sandsvær dro han ellers ned til Skien, og fra Tønsberg ble han tatt over fjorden slik at han kunne plukke med seg Østfold og Båhuslen. I f. eks. 1579 reiste han gjennom Lier, Eiker og Sandsvær til Telemark, med retur via Skien.

5-Nore kirke og prestegård

Nore gamle kirke og prestegård rett etter 1900. Jens Nilssøn besøkte kirken flere ganger. Foto Skarpmoen-samlingen 1914, Drammens Museum.

Klikk bildet for stor utgave


På sine reiser møtte bispen ofte kjøpmenn og adelens tjenere på reise. Han noterte seg hvem som eide hva, hvilke vei bekkene løp. Som regel overnattet han på prestegårdene som sogneprestens gjest. Jens Nilssøn var sterkt opptatt av fortiden og kirkens tidligere stilling i middelalderen som han kalte ”gammel tid”. På vei over Ringerike i 1591 noterte han seg at ved de to gårdene Bønsnes ”staar en liden kircke hoss. Der siges kong Oluff [Olav den Hellige] at vere født”. Ute på Storeøya i Tyrifjorden sto fortsatt Hamarbispens gamle residens, ”som bispen i Hammer haffde i gamel dage sinn woning. En skiøn muured gaard staar end nu til siune,” skrev han.

7-Modum kirke og prestegård

Tegning fra Prahms reisedagbok 11/8 1869 som viser Heggen kirke og prestegård. Her var Jens Nilssøn ofte på besøk. Prestegårdens hus er fornyet siden Herr Jens’ dager. Det midterste huset på tegningen er ”Herre-Magett”, i prinsippet samme hus som bispen overnattet i. Huset er beskrevet i 1681 som eldgammelt, hadde to etasjer, svalganger og spon på taket. I 1750 ble ombygget og fornyet til nåværende skikkelse, men det skjuler seg sikkert eldre tømmerstokker her.

Klikk bildet for stor utgave


Sensommeren 1593 reiste bispen gjennom Lier, der han var sognepresten herr Oluffs gjest på prestegården. Som vanlig ble han forelagt noe lokalt konfliktstoff, temmelig bagatellmessige ting synes vi, og deretter fikk han ”mad neder i stuen hoss her Oluff.” Den følgende beretning gir et tilfeldig eksempel på tidens besværlige reiser (gjengitt i noe modernisert språk!):

”Den 19. sept om morgenen ved 7 slett (presis) dro vi fra herr Oluff i Lier sydvest en halvfjerding (vel en km) til Michel Nielsens gård Huseby rett igjennom fegården og hadde vi et gammelt kapell som der står og kalles St. Oluffs kapell, på den venstre hånd. Så derfra i syd og sydvest 3 pilskudd til Hexaa og er fra prestegården og dit ½ fjerding. Der la vi ut med båt ved herr Nielses gård Lindnæss, som ligger på hin side (av) elven i øst og ret ved elven, og herr Niels kapellanen i Lier var med oss. Så rodde vi i syd et lite stykke, i det sammen kom herr Oluff i Lier etter, og la vi i land og tok ham på båten med. Så rodde vi 3 eller 4 pilskudd i sør av Hexå som og kalles der Nittum, så kom vi uti Drems a, som kalles på gammel norsk Drag eller Drummen..”

”Saa derfra i syd et pilskudd til 2 gårder kalles Stoppen, liggende i syd og nord for hverandre ret hos hverandre på den venstre hånd. Dernest i sør 3 pilskudd til 2 gårder heter Nyste (Nøstet) den ene på den høyre hånd og den andre venstre hånd i øst og vest for hverandre. Tvert over for disse gårder ½ parten av ½ fjerding ligger et almindelig ladestad heter Kaaberuigen i Drammen, og har sitt navn af en gård ligger straks hos heter Kaaberuig (Kobbervik) i Skougbygden anneks til Sanden, der straks ovenfor slipper Drammen.

Så dro vi fra Nystegaardene i vest igjennom Bragerhaffue (Bragerhaven) til Bragernes liggende straks nord for Kaaberuigen. Siden kallis det vand som er offuen for Bragenæs Egerelffuen (Eikerelva) men av gammelt kalles den Drag eller Drum av en gård heter Drammedall.

Så for vi fra Bragenes (som ligger 1 fierding fra Frogner prestegård) langs ut med Egerelffuen som vi hadde på den venstre hånd til Løffuegaard i vest, igjennom gården, dog var det ikke alfarveien(!). Men den (veien) ligger straks ovenfor gården i nordøst på den gård bor en heter Niels badschier (Nils bartskjærer). Deretter for vi derfra i vest 3 pilskudd til Strøm (en gård på nordsiden av elva), en gård så kaldet, på den venstre hånd straks hos veien. Så derfra i vest ½ fjerding til en gård heter Landfald ligger på den høyre hånd, og elven på den venstre rett hos. Så derfra i vest ½ parten av ½ fjerding til en gård heter Vienes (Vinnes) liggende på den høyre hånd og er den første gård på Eger.”

Vi har ingen problemer med å kjenne oss igjen i Drammen som ikke kan ha bestått av mer enn en husklynge på hver side av elva, omgitt av gårder.

6-Nore gamle kirke

Stemning fra interiøret i Nore gamle kirke omkring 1914 gir kan hende et inntrykk av kirkeinteriørene på Jens Nilssøns tid. Foto Skarpmoen-samlingen, Drammens Museum.

Kikk bildet for stor utgave


Uforklarlige fenomener var særlig tillokkende, og bispen tok seg til en avstikker til gården Søndre Sending i Sandsvær for å iaktta åstedet for et dramatisk lynnedslag. Følget gikk opp i ramloftet der de kunne studere hvordan lynet hadde splintret gjennom veggen, gått igjennom mønsåsen og truffet tjenestepiken ved peisen i stua. Hun døde. Var dette en demonstrasjon av Gud Faders dømmende kraft over menneskene? Eller var det en begynnende indikasjon på en naturvitenskapelig forståelse av verden som noe bortenfor Gud og mennesker?

Biskopen tok seg ofte, men ikke alltid, tid til å besøke medlemmer av adelen på herregårdene han passerte. Slike besøk var ærefult for begge parter, og bispens besøk ble ofte synkronisert med barnedåp og andre begivenheter han kunne kaste glans over. Reiser ble også foretatt for å delta i adelige begravelser. Men da bispen passerte fra Sandsvær til Eiker i 1595 hadde fru Gurun Greens tjener møtt frem i et skogholt på veien ”og bød bispen at han ville komme frem til fru Gurun - da unnskyldte bispen at han ikke kunne det gjøre.” Fremme på Sem hovedgård sto Hans Pedersen selv ute i gården ”og bød bispen inn med seg til gjest.” Bispen og noen i hans følge ble til middag, mens resten dro den siste kilometeren bort til Haug prestegård, dit bispen innfant seg litt senere. Dagen etter, 29. juli inspiserte bispen Haug kirke og preket selv fra Romerbrevet 13. Alle var til stede i kirken denne dagen, også Hans Pedersen, fru Anne og deres jomfru Anne, i sine utsmykkede kirkestoler, også den forsmådde fru Gurun var ankommet fra sin herregård Skjelbred. Etter prekenen gikk bispen ned på gulvet og formante allmuen som han etter regelen skulle gjøre. Etter innspill fra presten lastet han dem for ”deres uskikkelige vesen med drukkenskap og slagsmål og annet slikt.” Deretter eksaminerte han folkene, både unge og gamle i deres religion og i katekismen. Det ble ofte frarådet å lytte til ”papistene”, altså katolske misjonærer som opererte i dypeste hemmelighet. Så istemte menigheter: ”Gud fader uti Himmerik - sin vilje han oss kjende”. Etter gudstjenesten ble det utvekslet gaver oppe på bispens kammer på prestegården. Det var på ”herrekammeret” bispen var innkvartert. Sogneprestene kunne kreve av menighetene at de skulle bekoste og vedlikeholde et ”herrekammer”, en borgestue og en stall, nettopp med tanke på slike begivenheter. På kammeret skjenket bispen Hans Pedersen 3-4 mårskinn og 6 hermelinskinn, som en slags betaling for kost og opphold. I denne tiden hadde gaver en viktig funksjon i å knytte mennesker sammen. Og hver gave krevde en motgave: Hans sendte sin tjener til Sem for å hente en liten stengodskrukke med ”aquæ vitae” (akevitt) til bispen, og dagen før hadde han gitt bispen en tønne syltet ingefær. Herr Hans drev importhandel som andre adelige på denne tid og hadde tilgang på eksotiske krydder, den tids luksusvarer. Så var det fullt taffel på Sem og alle bygdas adelige var invitert med sine yngre avkom. Også ”2 smukke menn der i sognet” var invitert. De var sønner fra storgårdene Aker og Hoen. Ved det andre bordet var samlet noen folk og gårdsfogder samt ”3 unge kjøpsvenner av Bragernes”. Kjøpmenn fra Drammen hadde for lengst trådt inn på arenaen. Tidlig på kvelden trakk bispen opp på sitt kammer og deretter ble herskapet fra Sem rodd hjem, og fru Gurun hadde også reist. Nå var det duket for party nede i stuen, og folkene festet sammen med kjøpsvennene natten gjennom. Det var drikking og slossing på tørre never og lite nattro for bispen. På ettermiddagen den påfølgende dag brøt bispens følge opp, prestefruen fru Elin ble skjenket ”1 gammel daler”. Så gikk ferden videre nedover elven i robåt.

8-Heggen herrekammeret

Gammelt foto av herrekammerbygningen på Heggen prestegård på sin opprinnelige plass (huset er nå flyttet på). Huset er eldgammelt, men gjennomgikk en full rehabilitering og delvis nybygging i 1750. Vi må tenke oss bygningen litt lavere, tenke 1700-talls vinduene erstattet av små blyglassvinduer, fjerne panelet og åpne svalgangen, da er vi i nærheten av prestegårdens bisperesidens!

Klikk bildet for stor utgave


Landskapet Jens Nilssøn reiste gjennom er definitivt tapt for oss. Det finnes ingen kart over disse områder som kan fortelle hvordan Norge så ut. Vi vet at det ledet dårlig fremkommelige veier fra gård til gård, eller helst rett utenfor gårdstunene, og vi kan tenke oss oppbudet av barn og nysgjerrige når bispens følge passerte klynger av gårdsbruk, skilt fra hverandre av skog og myrområder. Små åkre og beiter var inngjerdet med skigarder og skapte et mye mer avvekslende landskap enn i dag. Så sant det var mulig foretrakk de reisende båt. Samfunnet de møtte var lagdelt i klasser, bønder – borgere og herremenn, men alle var prisgitt barske livsvilkår. Mye av den økonomiske virksomheten i denne landsdelen skjedde i regi av adelen og deres fogder og tjenere. Folk levde et hard liv; noen fuktige fester med rikelig husbråk tok tankene vekk fra hyppige dødsfall og nød. Jens Nilssøn har selv forfattet et rørende, inderlig rørende dikt over sin døde 3-årige datter Cathrine. Som biskop hadde han en vanskelig oppgave. Overalt sto gamle kapeller i forfall og ruiner. De frodige, religiøse skikkene fra før reformasjonen var renset ut av kirkene og foregikk nå kun i regi av de adelige husholdninger. En bevart altertavle, ”katekismetavle” fra Heggen kirke fra denne tid, inneholder ingen bilder – bare teksten! Bispen måtte programmessig mane til årvåkenhet med ”papistenes” infiltrasjon med sin katolske lære. Hans egen bror (formodentlig), den lærde Laurids Nielssøn, kalt ”kloster-Lasse”, hadde i mange år ledet den katolske motreformasjonen i norden, og flere av bispens nærmeste var, i hvert fall i perioder, under innflytelse fra den nye katolske vekkelse.



[i] Egil Kraggerud (red.), Johannes Nicolai: Biskop Jens Nilssøns latinske tekster, Oslo 1991 er en kommentert utgave av hans latinske tekster gjengitt på originalspråk og i oversettelse.

Info 
Sist endret 04.05.2009 Terje Bautz
Opprettet 20.04.2009 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut