Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Frogner kirke i Lier
Frogner Kirke er et slags stille sentrum i den lille, men folkerike Lier kommune – like langt fra slagstedet ved Hørte bro som fra Gjellebekk skanse. Kirken er formet som en korskirke av stein. Bygget sto ferdig i 1694, oppført på restene av middelalderkirken som ble totalskadet av brann i 1651. Frogner hadde sannsynligvis vært kirkested i mange år da borgerkrigene gjorde et ulendt hjørne av Lier til krigsskueplass i siste halvdel av det 12. århundre. Lier skulle også komme til å spille en avgjørende rolle under Den store nordiske krig som brøt ut få år etter at den nye sognekirken på Frogner var tatt i bruk.


Av Bernt Eggen

Enkelte kirkehistorikere mener at de jordiske restene av St. Hallvard ble oppbevart i kapellet ved Frogner kirke noen tiår før kisten ble flyttet til Oslo.

Frogner var allerede tidlig i middelalderen sognekirke i Lier. Den nevnes første gang i en beretning fra 1327, men kirken ble sannsynligvis bygget omkring 1150. Gamlekirken var viet Jomfru Maria og Johannes døperen. Den brant etter et lynnedslag i 1651. Ny kirke ble påbegynt på restene av den gamle, men den sto altså først ferdig til bruk 40 år senere, i 1694. Kirkeklokken (Cipprians's Granian) er datert 1694 og ble nok støpt på oppdrag fra menigheten i Frogner.

Frogner kirke Frogner kirke i Lier.
Bygget i romansk stil i 1694.
Korskirke. Restauret i 1993

Foto: www.kirkenorge.no

Klikk på bildet for stor utgave


Altertavlen

Det mest spektakulære i Frogner kirke, slik kjennere av kirkekunst ser det, er Emmaus-motivet som smykker alteret. Det er malt av professor Martinius Chr. W. Rørbye i 1842. Emmaus-historien er en av de fineste fortellingene i Det nye testamentet, ifølge forfatter Eivind Luthen som også leder Pilegrimsfellesskapet St. Jakob. Han skriver om alter-motivet: "Det handler om en reise og en vandring hvor historien, den enkeltes erfaringer og erkjennelsen går over i hverandre og hvor formålene med de tre nivåene plutselig blir til ett. Jeg tenker på de fortvilte disiplene som møter en ukjent mann underveis til Emmaus etter at mesteren deres er korsfestet. Han som de trodde var Guds sønn, er død og borte. De forteller den fremmede om sine bekymringer i en blanding av håpløshet og bitterhet mens Jerusalem svinner bak dem. Fremme i Emmaus inviterer de den fremmede inn, og i det øyeblikk de setter seg ned for å spise gjenkjenner de mesteren selv, men han forsvinner i samme sekund.."

HISTORIEN OM Hallard

Med St. Olav fra Hole ved Tyrifjorden og St. Hallvard fra Husaby ved Drammensfjorden har Buskerud et slags eierskap til de to mest navngjetne "helligmenn" fra norsk middelalder. De to var dessuten samtidige og de var i slekt, men der opphører også likhetstrekkene. Olav var konge, kriger og viden kjent før sin død, Hallvard var bare en ukjent bondesønn da han ofret livet for en kvinne i nød.

Martyren fra Lier het Hallvard Vebjørnsson. Han var sønn av storbonden Vebjørn på Husaby og hans kone Thorny, kusine av Olav den hellige. Hun var nemlig søsterdatter til Åsta Gudbrandsdatter, mor til Olav den hellige.

Lite er altså kjent om Hallvards liv i Lier, det er hans død ettertiden mener å vite noe om. Legenden om Hallvard er tidfestet til en maidag i 1043. Han skulle krysse Drammensfjorden da det plutselig kom en kvinne løpende mot ham. Hun tryglet om å bli rodd over fjorden. Kvinnen var forfulgt av tre menn som høylytt anklaget henne for tyveri. Kvinnen bedyret sin uskyld og sa at hun fryktet for sitt liv. Hallvard trodde henne og tok henne med i båten. Forfølgerne reagerte med raseri og drepte både Hallvard og kvinnen med pileskudd. Deretter senket de liket av Hallvard med en kvernstein for å skjule ugjerningen.

Venner soknet etter Hallvard, fant ham med hjelp av vidjekvister, og ga ham en staselig begravelse i hjembygda. Men det viste seg snart jærtegn ved graven; vidjekvistene som var brukt i sokningen begynte å spire, og det ble hevdet med økende styrke at Hallvard var en hellig mann. Fordi han ble drept mens han forsvarte en hjelpeløs kvinne, ble Hallvard etter hvert dyrket som martyr av bygdefolket.

Hallvard Vebjørnssons lik ble flyttet til Mariakirken i Oslo i 1053. Der ble det lagt i et skrin med forgylte sølvplater. I 1130, da St. Hallvardskirken sto ferdig, ble han flyttet nok en gang og Hallvardskirken ble et valfartsmål for pilegrimer fra hele landet.

kapellet på Frogner

Det finnes også en annen velkjent versjon av legenden om Hallvard ble helgen. Ifølge denne versjonen ble en stor møllestein festet til halsen hans med tau etter at han var drept. Liket ble senket på dypt vann, men allerede dagen etter drapet fløt både liket og møllesteinen opp fra bunnen av Drammensfjorden. Dette overbeviste folk om at Hallvard måtte være helgen.

På Hval i nærheten av Frogner kirke lå det i middelalderen et kapell som var viet St Hallvard, skriver Torkild Alsvik i "Hvor ble det av Hallvard?" . Historikeren Edvard Bull d.e. skal ha hevdet at det kan ha vært der Hallvard ble oppbevart de første årene etter sin død.

Hval ved Frogner kan altså ha vært Hallvards gravplass til han ble flyttet til Oslo. Overføringen av St. Hallvard må ha skjedd etter at de norske biskopene etablerte seg i Nidaros, Oslo og på Selja. Når dette skjedde, er kunnskap som gikk tapt under reformasjonen, men historikere antar at det skjedde i Olav Kyrres regjeringstid. Olav var sønn av Harald Hardråde, men førte en langt mer kirkevennlig politikk. Bispesetene kan være etablert omkring 1090.

Slaget ved Hørte bro

Liers historie rommer mer enn sagn om galante bondesønner som hjelper kvinner i nød og får kapeller oppkalt etter seg på Hval i Frogner. Det var for eksempel i Lier den unge Sverre Sigurdsson og birkebeinerne vant sin første viktige seier over kong Magnus Erlingsson og de kirketro baglerne. Slaget ved Hørte bro i 1178 viste at Sverre var en uortodoks hærfører og farlig motstander for alle som kom i hans vei.

Kong Magnus og broren Orm hadde samlet store styrker i Tønsberg da de utpå sommeren i 1178 fikk melding om at birkebeinerne lå i leir ved Tyrifjorden på Ringerike. Kongens hær dro nordover for å gjøre det av med oppviglerne, men Sverre var forberedt. Han kjente terrenget og plasserte ut sine menn ved Hørte bro, der Hørteelva renner ut i Holsfjorden. Stedet var velegnet for et bakhold som kunne redusere betydningen av motstandernes tallmessige overlegenhet.

Man kjenner få detaljer om slaget, men vet at Sverre overrumple fortroppen der kongen befant seg med sine fremste hærmenn. Birkebeinerne lå skjult i krattskogen på den andre siden av brua kongshæren måtte passere. Den intetanende Magnus Erlingsson hadde bare fått en del av hæren over da birkebeinerne kastet seg over dem.

Magnus Erlingsson og Orm slåss hardt, begge ble lettere såret og de mistet flere av sine menn. De ble tvunget på retrett og brua ble brutt ned etter dem. Selv om forsøket på å drepe kong Magnus var mislykket, kom Sverre fra slaget som seierherre.

Slaget ved Hørte bro ble et vendepunkt i krigen mellom den gamle kongemakten som støttet seg på kirken og adelen, og birkebeinernes som hadde sin støtte blant bønder og småfolk. Sverre Sigurdsson utviklet sin effektive geriljataktikk og styrket stadig sin posisjon i kampen mot baglerne.

SKANSEN VED GJELLEBEKK

Andre gang Lier skulle bli involvert i et storpolitisk drama, var i sluttfasen av Den store nordiske krig. Utpå senvinteren i 1716 gjorde Karl 12. gjorde sitt første forsøk på å erobre Norge. Svenske styrker omringet og inntok Kristiania i løpet av få dager, men framgangen for de svenske dragonene ble effektivt punktert ved Gjellebekk skanse i Lier.

Felttoget mot Norge startet tidlig i mars 1716. Svenskekongen som passerte riksgrensen den 8. mars anså det for tilstrekkelig med en styrke på 8.000 mann for å ta sentrale deler av Sør-Norge. Okkupasjonen av Kristiania ble en ubetydelig militær seier. De norske styrkene var fortsatt intakt. Karl 12. lyktes heller ikke i forsøket på å ta Akershus festning. Ved Gjellebekk skanse i Lier, én mil øst for Drammen, ble de svenske elitestyrkene møtt av to uforsonlige motstandere: Dyp snø og en norske hovedstyrke under øverstkommanderende BartholdHenrich Lützow.

Lützow hadde ved befestningene i Lier 5.200 mann under våpen. Kaptein Hoffmann hadde ledet arbeidet med å anlegge forskansninger midtveis mellom Asker og Drammen. På mesterlig vis utnyttet Hoffmann terrenget. Hovedskansen ble reist på et høydedrag i tett skog. Dyp snø, ulende og smal vei gjorde det umulig å passere med mer enn to ryttere i bredden. Dessuten var det fritt skuddfelt for de norske feltkanonene i passasjens lengderetning. Det hadde tatt Hoffmanns mannskaper en snau uke å bygge forsvarsverkene.

Gjellebekk skanse var ikke det eneste forsvarsanlegget mellom Kristiania og Drammen. Veien mellom Asker og Røyken ble kontrollert av generalmajor Sehested med 1. Søndenfjelske dragonregiment og noen kompanier fra Smålenske regiment under major J. C. Schilling og major G. F. Oldenburg. Skogstiene på begge sider av Gjellebekk ble voktet av bevæpnede bønder fra Lier og Røyken.

Kampene i Lier

Den 23. mars 1716 sendt Karl 12. tre kompanier med 600 dragoner under oberst Dietrich Johan Löwenstierna for å utfordre de norske styrkene i Lier. Löwenstierna skulle gjennomføre et såkalt «voldelig rekognoseringstokt». De svenske dragonene sprengte gjennom forpostene ved Ravensborg i Asker. I Lier støtte de på en framskutt norsk avdeling på 30 dragoner som ble nedkjempet og drevet på retrett. Men foran Gjellebekk ventet Vesterlenkompaniet av 2. søndenfjelske dragonregiment støttet av tre kompanier. De holdt stand og de svenske dragonene forsøkte å snu, men det var lettere tenkt enn gjort. Kampen ble kaotisk og forvirrende for angriperne. Dragonene ble drevet ut i dyp snø på begge sider av veien, der kom de i tillegg under ild fra en norsk skiløpertropp på 70 mann. Löwenstierna og hans menn fikk mer enn nok med å forsvare seg. Det kostet dem dyrt å holde de pågående nordmennene på avstand, og da de svenskene styrkene omsider var kommet seg i sikkerhet ved Asker, var snøfonnene ved Gjellebekk farget røde av angripernes blod.

Seieren ved Gjellebekk skanse ble markert med en stor takkegudstjeneste i Frogner kirke siste søndag i mars 1716.

Marmor til kongen

For danskekongen var Buskerud-bygdene blitt et kjærkomment skattkammer. Fra gruvene i Sandsvær, Kongsberg og Flesberg ble det tatt ut sølv og kobber, kobolt og glass kom fra Modum og marmor ble brutt i Lier. Da Fredriks Kirke, populært kalt Marmorkirken, ble planlagt i 1740, var det hvit marmor fra marmorbruddet ved Gjellebekk i Lier som skulle være byggematerialet.

Kirken som planlagt i Frederiks Sogn i København, ble tegnet av arkitekt Nicolai Eigtved og skulle være et monument over oldenborgerne som da hadde sittet på den danske trone i 300 år.

Marmorkirken fikk Skandinavias største kirkekuppel med et spenn på 31 meter. Forbildet var sannsynligvis Pantheon i Roma. Grunnsteinen ble lagt den 31. oktober 1749 av kong Frederik V, men kirken ble først fullført 150 år senere av C. F. Tietgen. Den ble innviet 19. august 1894, nokså nøyaktig 200 år etter at steinkirken på Frogner i Lier sto ferdig.

Marmorkirken er en del av Amalienborgaksen, den er Danmarks største rundkirke og den hvite steinen er fra en nedlagt marmorgruve ved Gjellebekk skanse i Lier.

Info 
Sist endret 26.02.2009 Terje Bautz
Opprettet 26.02.2009 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut