Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Middelalderkirken på Hedenstad ved Kongsberg
Middelalderkirken Hedenstad ligger lett tilbaketrukket over Lågens vestbredd noen voksne steinkast sør for bruene i Kongsberg. Kirken er et beskjedent byggverk, men de trauste murene har motstått naturens luner og menneskers dårskap gjennom 900 år. Mens bønder og borgere langs den fossende elva som deler tettbebyggelsen i to var hjemsøkt av ufred og sult, pest og sølvrush, svik og opprør, var Hedenstad kirke både fristed og felle for de vergeløse som søkte dit for å finne trøst mot virkelighetens mange apokalyptiske anfall.



Av Bernt Eggen

Hedenstad kirke er reist av naturstein, trolig i tiåret mellom 1110 og 1120. Første gang kirken ble flagget i skriftelige kilder, var i 1336. Ifølge biskop Eysteins Jordbok var Hedenstad viet erkeengelen St. Michael. Man antar at det sto en stavkirke på stedet før steinkirken ble bygget. Hedenstad kirke hadde i 1395 mye jordegods, det bekrefter antakelsene om at dette området på vestsiden der Lågen igjen flyter stille var et gammelt kirkested.

Hedenstad kirke Hedenstad middelalderkirke utenfor Kongsberg
Foto; www.kirkenorge.no
Klikk bildet for stor utgave

Hedenstad kirke med sine 170 sitteplasser har rektangulært skip og smalere, kvadratisk kor med portal og vindu mot syd og gjenmurt vindu mot øst. Skipet har to sydvinduer og vestportal. Foran vestportalen står et våpenhus. Murene er dekket med tykke pusslag på begge sider, steinart og muremåte er derfor ikke undersøkt. I 1889 ble bygningen modernisert etter tegninger av arkitekt H. M. Backer. Da ble kirkens våpenhus i to etasjer oppført. En viss tilbakeføring mot opprinnelig utseende ble satt i verk etter at restaureringskonsulent DomenicoErdmanns undersøkelser i 1931. I 1947 fremla arkitekt Thomas Tostrup en restaureringsplan som ble sluttført på 1960-tallet.

DET UKJENTE PRESTEMORDET

Det er liksom utenkelig at dette idylliske gudshuset med utsikt mot Numedalslågen noen gang skal ha vært berørt av verdens ondskap. Når sant skal settes på trykk har denne lille middelalderkirken knapt hatt annet enn statistens rolle i det storslåtte drama den krigerske kong Christian IV initierte da han i 1624 grunnla Kongsberg. Byen ble stukket ut året etter det store sølvfunnet i Sandsvær. Middelalderkirken ble aldri benyttet ved de største begivenhetene og stort sett forskånet for de verste tildragelsene i gruvebyen hjerteskjærende historie.

Forbausende var det derfor å snuble over Sonja Lids biografiske roman fra 2005, "Kristianes reise". Tidlig i denne beretningen om embetsmannsdatteren Kristiane Boeck (1833-1873) som tilbrakte sine 13 første leveår på Kongsberg, skriver Lid at en prest i Hedenstad kirke var blitt myrdet av en mann ved navn Nils Grosvold, og at den gamle historien om prestedrapet gjorde sterkt inntrykk på unge Kristiane. Hun skal ha fått høre historien under et besøk med foreldrene på Rogstad i Sandsvær. Kristiane Boeck etterlot seg et omfattende materiale av brev og dagbøker som forfatteren baserer fortellingen på. Kristiane tilhørte en tid da borgerskapets kvinner hadde lite håp om en annen livsutfoldelse enn den ekteskapet kunne tilby. Samtidig kom hun fra en ressurssterk familie og var svært begavet. Korrespondansen hennes skildrer tidens motsetninger, og en livslang kamp for å oppnå en friere eksistens for seg og sine medsøstre.

Prestemordet Sonja Lid refererer til i sin bok har ikke latt seg oppspore i andre kilder enn i Kristiane Boecks dagbøker, men det finnes kilder som omtaler en mann som kalte seg Grosvold og som i 1613 ble dømt for drap på "fredlyst" grunn i Sandsvær. I tillegg er Grosvold et sentralt navn i historien om Kongsberg tidligste år som by.

FATTIGDOM OG DØD

Livet rundt Hedenstad kirke og de malmrike åsene langs Lågen, ble dramatisk endret mot slutten av 1500-tallet og de første tiårene av det nye hundreåret. Bøndene i Sandsvær gjorde stadig nye småfunn av sølvholdig malm. Selv om folk risikerte strenge straffer for ikke å varsle øvrigheten om funn av edle metaller, var nok hemmelighold langt vanligere enn rapportering.

Beretningene er mange om dyktige sølvsmeder som lagde flotte gjenstander av sølv de hadde funnet selv. Hvor de hadde funnet sølvet, fortalte de knapt nok til sine nærmeste venner.

Folk som fant sølv hadde ulike grunner til å holde tyst om det overfor øverigheten. I middelalderen var en utbredt overtro blant bergmenn at funn av edle metaller var en gave til finneren fra overjordiske makter. Å røpe slikt var det samme som å utsette seg for voldsom død.

Men egeninteressen var nok mest avgjørende. Etter at de dansk-norske kongene i det 15. århundre krevde at malmfunn ikke skulle tilfalle grunneieren eller finneren, men "kronen", ble mange bergmenn enda mer forsiktige. I 16. århundre slo pendelen over. Da var det blitt alminnelig kjent i Sandsvær hva som var skjedd ved gruvene på Gullnes i Telemark. Kong Christian III hadde sendt 300 tyske bergmenn til Seljord for å utvinne edel malm i gruvene. Ingen forberedelser var gjort for å ta imot innvandrerne. Det kom til harde sammenstøt mellom lokale bønder og tyske gruvearbeidere. Blod fløt og i 1540 samlet bønder fra ni herreder seg til opprør. Kongen sendte soldater fra Danmark, Skåne og Kristiania. Oppstanden ble knust og 15 av opprørslederne ble dømt til døden. Noen ble benådet etter å ha betalt store bøter til kongen. Da det gjensto seks dømte, ble en av dem utpekt til bøddel. Han ble satt fri etter å ha holshogd de andre fem.

I Sandsvær ønsket man ikke å smake samme medisin som den teledølene ble utsatt for. Det ble et stadig sterkere krav at den som fant malm skulle rapportere til myndighetene. Historikeren O.A. Øverland hevder at det ble vanlig at folk i bygda truet finnerne på livet hvis de ikke informerte øvrigheten om funnet.

SØLV I BOT FOR DRAP

For dem som fant sølv ute i berg og myr var det ikke like innlysende å skulle gi fra seg hellet. Vanligvis kom slike funn først for dagen når en drapsmann ble tvunget til "at løse freden" og redde liv og eiendom ved å vise øvrigheten hvor sølv var funnet. Opprøret i Seljord hadde vist at "opviglere" og menn med liv på samvittigheten kunne kjøpe seg fri fra dødsstraff ved å betale klekkelige bøter til kronen.

Beretningen om en drapsmann fra Sandsvær viser at det også i Christian IV´s tid var mulig å kjøpe seg fri fra drap ved å røpe hvor det var gjort sølvfunn. Christopher Loftstuen, eller Grosvold, som han senere kalte seg, hadde ifølge sagnet anmeldt sølvfunnet for å slippe unna for et drap han hadde begått på et "fredlyst sted". Hvorvidt han faktisk hadde funnet sølv og ga slik informasjon videre, finnes det ikke skriftelig belegg for. Dokumentert er det imidlertid at Grosvold hadde begått et drap på LaurisBagstevold i Sandsvær, og at han i 1613 på Tønsberg Raadstue ble dømt til å betale til den avdødes arvinger 23 1/4 daler og til den kongelige majestet 27 daler. En nokså mild straff for drap, selv etter datidens målestokk, og – kanskje et tegn på at Grosvold også hadde gitt opplysninger om sølvfunn. Det kan dessuten være at dette drapet er opphavet til "prestedrapet" Sonja Lid omtaler i sin bok om Kristiane Boeck fra Kongsberg. Unge Kristiane kan ha misforstått historien hun hørte. Det fremgår ikke av kildematerialet at den drepte LaurisBagstevold var prest i Hedenstad kirke.

DET STORE FUNNET

Knapt ti år etter dommen i Tønsberg Raadstue inntraff hendelsen som skulle styrke Norges betydning i Tvillingriket og, etter hvert redusere Hedenstad fra å være hovedkirke i Sandsvær sogn til å bli et perifert gudshus i utkanten av bergstaden Kongsberg:

En sommerdag i juli 1623 gikk de to barna Jacob Grosvold og Helga Wærp med foreldrenes buskap i åsene vest for Kongsberg. De var kommet et godt stykke opp for Saggrenda. Ifølge sagnet ga oksen seg plutselig til å stange i stein og mose. Da barna kom bortil, oppdaget de noen steiner med metallignende tråder under mosen. De tok med seg steinene hjem til setra, og fedrene skjønte straks at barna hadde funnet sølv. Først holdt de dette funnet hemmelig, men utpå høsten forsøkte de å gjøre penger på sølvet i Skien og Bragernes. I Skien ble en av foreldrene, Arne Wærp, arrestert fordi han prøvde å selge sølv. Dette førte til at det ble sendt melding om sølvfunnet i Sandsvær til kong Christian IV i København.

Kongen ble svært ivrig etter å få undersøkt det angivelig rike sølvfunnet. Sist i april 1624 kom han med båt til Drammen og red derfra til hest og med stort følge til Sandsvær for å se med egne øyne stedet der sølvet ble funnet.

Den første sølvgruva ble anlagt og kong Christian IV grunnla den 2. mai 1624 Bergstaden Konings Berg.

En og annen historiker har hevdet at sølvfunnet til de to barna er en rein solskinnshistorie, men i en latinsk fremstilling fra 1697 står det :"Den første virkelige sølvgrubeåre ble tilfeldigvis funnet av en ung gjetergutt, Jacob Christophersen Grosvold, mens han voktet sin fars budskap i setermarken i 1623".

Ifølge gamle overleveringer hadde kong Christian IV villet anlegge Kongsberg mellom den nye gruva og kobbergruva "Den forlorne søn", men da han besøkte "Korset" og studerte landskapet, forsto han at terrenget rundt det planlagte Sølvverket var for ulendt. Han bestemte at byen skulle bygges ved Lågen.

NORGES ELDSTE KJØREVEI

I landskapet rundt Kongsberg fantes ingen brukbare veier for hjulredskaper. Kong Christian ba derfor lensherren Gunder Lange ved Drammen og tidligere oberberghaupmann Harwig Huitfelt på Sem i Eiker om å beordre bøndene i området til å utbedre veien fra Kongsberg til Hokksund. Strekningen må ha vært i elendig forfatning, for neste gang kongen dro til Norge for å inspisere verket, kom han ikke lenger enn til Sem på Eiker.

Den eldste veien som førte til kobbergruvene og tettbebyggelsen fulgte terrenget på nordsiden av Hedenstad kirke. All sannsynlighet taler for at det dreier seg om stien fra Bombakkene forbi "Setra", ned den nåværende "Kjærlighetssti" og videre over Skinnaberget til Tislegård. Da alminnelig ferge var etablert, ble det anlagt vei over Nymoen, sannsynligvis også opp Bombakkene til den gamle Eikervei. Veiarbeidet ble utført av bønder fra Hof i Jarlsberg.

Veien mellom Kongsberg og Drammen er Norges eldste kjørevei.

Bare på ett sted manglet forbindelsen, det var der veien forbi Fiskumvannet nådde Drammenselva ved Houg. Der måtte de reisende krysse elva. Overfarten ble ordnet med ferje som fikk navnet "Noas Ark". Med denne arken ble det kostelige sølv fraktet.

DØDSGRUVA VED HEDENSTAD KIRKE

Sølvverkets drift var fram til 1628 drevet for kongens regning, men ble så organisert som selskap. De største eierne var general Ove Gjedde og stattholder Jens Juul som eide 2/8 deler hver. Kongen hadde 1/8 pluss prosenter av sølvet som ble tatt ut.

I den første perioden var utvinningen av sølv beskjedent, det dreide seg om mellom 1000 og 2000 kilo årlig. Arbeidsstokken var i tiden omkring 1638 på 290 mann, av dem var 162 tyskere. I 1645 var 380 i arbeid ved verket, men da var over halvparten norske, idet antall tyskere var redusert til 150. Funksjonærene var med få unntak tyske.

Forholdet mellom nordmenn og utlendinger ved Sølvverket var alt annet enn godt. Biskop Deichmann hevdet at det i Sandsvær fantes en liten sjø, og at det på bunnen av sjøen lå en del tyske bergmenn, drept av nordmenn. Sjøen biskopen nevner er sannsynligvis Arudskjerpet, en gammel, vannfylt gruve rett nedenfor Hedenstad kirke. Stedet ble kalt Kirkebakken. I gammel tid ble det funnet gullholdig og gedigent sølv der. Kongsberg Sølvverk startet utvinning på Kirkebakken i 1865, men lønnsomheten var negativ og driften ble stoppet etter ti år.

SØLVKOLOSSENE

I tiden fram til 1653 var Sølvverket i stor "subus" og forholdene svært vanskelige. Det var da stigeren Hans Bautz gjorde sitt berømte sølvfunn, en sjelden rik sølvgang som senere ble kalt "GottesHülfe in der Noth". Den nye gruvegangen satte ikke bare Sølvverket i stand til å slette all gjeld, det ga også verket et klekkelig overskudd gjennom mange år.

Helt spesielt for sølvfunnene rundt Kongsberg er det at mye av sølvet ble funnet som gedigent metall. Maken til rik malm var ukjent i Norge. I "GottesHülfe" ble det i 1666 funnet en sølvklump som veide 140 kilo. Hundre år senere en klump på 100 kilo. Tre år etter det igjen ble en sølvklump på 130 kilo funnet, den hadde dessuten forbindelse gjennom en sølvtråd til en annen klump på 32 kilo. Med andre ord: 162 kilo i ett og samme funn. Gruva hadde gjort seg fortjente til navnet.

Hans Bautz fikk 30 riksdaler i finnerlønn.

NØD OG IMPORTERT DØD

Folk fra hele Europa begynte å trekke mot det mineralrike landskapet da danskekongen i 1624 åpnet gruvedrift og grunnla bergstaden Kongsberg der ute i den norske villmarka. Med innvandringen fulgte epidemiske sykdommer, med gruvedriften fulgte arbeid, rikdom, grådighet og alvorlige lovbrudd, med en raskt voksende befolkning uten midler fulgte hungersnød og pinefull død. Virksomhetene ved Sølvverket vokste og krympet i uforutsigbare krumspring. Omkring 1770 var Kongsberg med sine 10.000 innbyggere landets nest største by. Bare Bergen var større. Da hadde over 4.000 krav på lønn fra verket. Samtidig var det arbeiderne og deres familier som ble skadelidende hver gang Sølvverket på grunn av grådige ledere og uforstand havnet i problemer. Folk bodde trangt, dødsfallene var mange sammenliknet med andre byer på Østlandet. Den høye dødeligheten hadde sammenheng med lite og dårlig mat. I tillegg fikk smittsomme sykdommer et farlige tak i befolkningen under de kummerlige bo- og sanitærforholdene på 16- og 1700-tallet. Særlig var barnedødeligheten høy på Kongsberg. At flere av Verkets tyske funksjonærer og byens norske kjøpmenn snøyt arbeiderne for lønn og matvarer, gjorde ikke forholdene bedre.

Det var nøden og vanstyret som med tiden fikk den rakryggede Lars Storhoff til å stå fram som leder for de fattige innbyggerne i bergstaden.

DA PESTEN HERJET

Et av de hardeste slagene for driften ved Kongsberg Sølvverk i de første årene etter grunnleggelsen, var pestepidemiene som raste. Det første utbruddet av pest i byens historie, skriver seg fra 1629. Det er mulig at sykdommen ble overført til Kongsberg av innvandrede tyske bergfolk. Hvor mange personer som døde, vet man ikke med sikkerhet, men berghauptmann Nortmann nevner i sin bergverkshistorie at driften var innstilt i flere gruver "på grunn av den store sykelighet". Pesten slo ikke bare til med stor styrke, den dukket opp gang på gang. Fra begynnelsen av det 16. til langt ut i det 17. århundre antar man at folkerike områder i Norge ble angrepet hvert 5. eller 6. år.

Fra 1550 til 1566 klorte pest og tyføs blodgang seg fast i Norden. Sykdommen kom sørfra. På Lolland ble i alt 13.000 mennesker revet vekk. Pesten for også stygt fram i Bergen og Trondheim, men Stockholm var likevel verst ute. Der ble de døde veltet ut i store fellesgraver, ofte ble folk ikke engang begravet.

I 1568 brøt pesten igjen ut i København, og i 1572 i Stockholm. I fire år – fra 1575 til 1778 – herjet farsotten pånytt, og universitetet i København måtte stenge flere ganger. Det ble sagt at selv dyr fikk sykdommen; fugler falt livløse til jorden – rever, hunder og katter ble funnet døde, og i fjordene fløt død sild.

Sykdommen rammet alle – fattig og rik, mann og kvinne. I 1588 brøt en ondartet koppesykdom ut, Den var likevel bare et forspill, for nå kom den egentlige pesten for alvor. Den ble overført fra Livland til København i 1592. I Norge ble sykdommen kalt "Den store pestilents". København ble pånytt herjet av en voldsom pest i 1599. Tallet på døde kom opp i 8.000. Totalt ble Norden i løpet av et halvt århundre hjemsøkt av 13 store farsotter. Noen raste i to og tre år sammenhengende.

I Bergen, som da hadde 15.000 innbyggere døde i følge samtidige opptegnelser, 3164 personer i året 1600. I 1618 døde 3997 og i 1629 døde 3088 personer.

KIRKEN SOM SMITTEBÆRER

Årsakene til pestens store utbredelse var mange – først og fremst de hygieniske forholdene folk levde under. Datidens kirker og gravplasser bidro sterkt til den voldsomme spredningen.

På Kongsberg hadde man lite å stille opp mot pesten. Tilstandene i kirkene var forferdelige. Myndighetene påbød at de døde skulle begraves i kirken. Den forpestede luften inne i kirkene ble holdt ved like ved alle begravelsene. Når pesten angrep ble kirkegulvet knapt lukket mellom hver gang man måtte gi plass til nye døde. Dunstene av puss, død og forråtnelse var så kvalmende og full av smitte at luften hang som seig skodde over kirken og kirkegården.

Troels Lund skriver i sitt verk "Daglig liv i Norden": Gatene med all skitten var for ingenting å regne. Midt i byen, på vigslet grunn, tronet dette statsbeskyttede pesthus. Det pekte med sitt spir mot himmelen, og med klokken kalte det hver søndag menigheten og slik førte kirken på dobbelt vis alle til en annen verden".

UKJENT ANTALL DØDE

Gravplassen ute ved skytterbanen i Kongsberg skriver seg fra pest-tiden. Ifølge et sagn skal tyske bergmenn være gravlagt i søndre del av Bjørneparken. For noen år siden ble det funnet en gammel fellesgrav på Kongsberg kirkegård. Der var omlag 30 unge menn lagt i jorda uten kister. Ifølge uoffisielle kilder dreier det seg om døde etter en pestepidemi.

Stanken fra kirkegårdene på Kongsberg skal ha vært til stor plage for folk på Vestsiden av Lågen til langt ut på 1700-tallet.

Etter pestens herjinger i 1629 ble Kongsberg tildelt et større antall bergarbeidere fra Kursachsen. De kan ha bragt ny smitte til byen for allerede i 1630 blusset pesten opp igjen og krevde nye ofre. I Sølvverkets nedtegnelser står følgende lille notis å lese: "Pest forrige år (1630) har forårsaket mangel på bergseller, som overstigeren ved andres undervisning skal opprettes under straf".

I 1630 hindret pestangrep transport av brannsølv fra Kongsberg til Mynten som da lå i Christiania. Sølvet ble i stedet sendt til Mynten i København.

I 1639 ble det diskutert å anlegge et pesthus og en ny kirkegård ved pramhuset på Nymoen i Kongsberg, men forslaget ble forkastet. Samme år ble det bestemt at "Compagniet" skulle påta seg det økonomiske ansvaret for gruvearbeidere som var angrepet av pest.

Det finnes ingen full oversikt over hvor mange av Kongsbergs innbyggere som døde under pestens herjinger fra 1629 og utover.

PESTEN

Pest i sin alminnelige form, den såkalte byllepesten, var en sykdom der pestbasillen ble innpodet i huden ved stikk av infiserte lopper. Basillene trengte fram til lymfekjertlene, som svulmer opp til byller under armene og i lysken. Byllene var symptomer på voldsom forgiftning som i mange tilfeller førte til pasientens død. Ofte fikk de syke også byller på huden. Smittestoffet kan ha vært så sterkt eller organismen så svak, at basillene ikke ble i lymfekjertlene, men infiserte hele kroppen som ved alminnelig blodforgiftning. Loppene som overførte smitten var ikke vanlige menneskelopper, men ulike rottelopper. Pesten var visstnok en rottesykdom, først når rottene dør, søker loppene over på mennesker.

En annen form for pest er lungepesten, da blir smittestoff fra betente lunger spredd med hoste. En av de verste pestepedemiene som hjemsøkte Europa, var svartedauen (i Norge i 1348). Svartedauen var en lungepest, og navnet kom av den mørke blåsorte fargen pasientene fikk når ødelagte lunger ikke lenger kunne tilføre blodet surstoff.

Andre kilder:

O. A. Helleberg: Kongsberg Sølvverk 1623-1958.
Andreas Holmsen; "Eidsvoll bygds historie", 1961
Kristian Moen: "Kongsberg Sølvverk 1623-1957", 1967
Forlaget Langs Lågen/ Sølvverkets Venner, 2000
Sonja Lid: Et kvinneportrett, Emilia, 2005.

Info 
Sist endret 07.01.2009 Terje Bautz
Opprettet 05.01.2009 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut