Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Et julebesøk hos eneboeren i skogen
En dag like inn under jul en gang i 1930'åra, etter at slaktingen var avsluttet hjemme, sa bestemor: ”Kan ikke du gå opp til gamle Eilev med litt julemat. Han har det nok vanskelig nå i nedgangstiden med fattigdom og arbeidsledighet.”


Av Egil Torgersen. Tegning Geir Helgen, klikk tegningen for stor utgave

Bestemors spørsmål var det vanskeligste jeg hittil hadde fått i mitt 10-årige liv. Jeg hadde nemlig hørt at de voksne snakket om at Eilev var litt spesiell. En underlig særling. Jeg ble redd. Men å si nei til bestemor turde jeg heller ikke. Hun pakket sekken og plasserte den på ryggen min, og sa at jeg måtte hilse Eilev og ønske han god jul.

EneboerenJeg visste det ville bli en times marsj der jeg fulgte Eilevs spor i djupsnøen oppover i skogen. Spenningen ble stor da jeg skimtet den vesle hytta mellom noen ruvende grantrær. Så hørte jeg stemmer og ble lettet, da jeg trodde han hadde besøk. Men nei. Da jeg passerte vinduet så jeg bare Eilev alene ved et bord med mange vekkerklokker på. Da skjønte jeg at han pratet med seg selv, og motet sank. Har det rablet helt for han, tenkte jeg, men banket på døra. Helt stille en stund. Så fulgte et lavmelt svar – ”Kom inn!”.

Da opplevde jeg en mottagelse jeg aldri har glemt i de 75 år som har gått siden den gang. Et vennlig smil lyste opp i Eilevs markerte ansikt. Han rakte fram hånden til hilsen. En hånd preget av arbeid og slit. Jeg, guttungen, ble tatt i mot som en voksen mann…

Senere skjønte jeg at møtet betydde mye for eneboeren. Han hadde aldri fått oppleve lykken med å få familie og barn. Jeg ble lenge hos Eilev den dagen. Han viste meg de mange klokkene han hadde til reparasjon for folk. Han tok ned en fin fiolin som han selv hadde laget, og spilte selvkomponerte låter. Likeledes viste han et meget finurlig instrument, laget av never. Spilte på det. Tonene han lokket frem minnet om fuglesang om våren. Jeg begynte å skjønne at denne mannen, krombøyd av livets byrder, måtte være en uvanlig klok mann.

Han ville så gjerne ha traktert meg med noe. Han så granskende i skapet sitt. Men der var det lite. Eilev så sørgmodig på meg, og en tåre blinket i øyekroken hans… ”Men en kopp kaffe skal vi i alle fall drikke sammen”, sa han. Slik ble det. Han fulgte meg ut da jeg skulle gå. Tok meg i hånden og takket for samværet. Ba meg hilse bestemor, og takke hjertelig for den gode julematen hun hadde sendt med meg. Han sto så tuslete og ensom og så etter meg da jeg gikk.

Et underlig møte var over. Mange spørsmål tumlet rundt i hodet mitt. Storskogen rundt var plutselig blitt så mild. Det var et svakt sus i lufta. Det kom liksom ovenfra høgda. Sydhimlen ble langsomt farget gyllen og rød av solnedgangen. Det er nok ”Kakelinna” som er i anmarsj, tenkte jeg. Den bruker å komme med mildvær like før jul, ser du…

Info 
Sist endret 13.12.2010 Terje Bautz
Opprettet 16.12.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut