Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Bjørnejakt i gamle dager
I Eivasskollen, langt fra alfarvei ligger bjørnestillingene. De morkne, mosegrodde stokkene med skyteskår er de siste synlige minner om gamle dagers bjørnejakter i disse traktene. Stillingsjakten foregikk på den måten at det ble lagt ut åte for å lokke til seg bjørn. Denne åta var gjerne en gammel hest som ble lagt ned med tunge stokker, kvist og krak



Av Egil Torgersen, tegninger Geir Helgen

Det hele ble anlagt slik i terrenget at skytteren kunne sitte oppe på et stup og se ned på åta. På den måten var det ikke så lett for bjørnen å angripe om de ble skadeskutt.

Foran seg ute på skrenten hadde skytteren en forskansing bygget av solide stokker, det er disse som ennå står igjen der oppe.Bjørnejakt1

Mange dramatiske hendelser har forgått der. Gamle beretninger vet å fortelle at det ofte gikk på livet løs. Bjørnen var seiglivet og de gamle munnladningsbørsene heller dårlige.

Johan Knuteplassen fortalte meg for mange år siden om de to som skade skjøt en bjørn som ble aldeles rasende. Karene skjønte at det ble farlig. Uten å ta seg tid til å lade igjen, satte de på sprang mot bygda alt de orket. Bjørnen ville også være med i kappløpet, og et stykke ned i åsen hadde den fått kilt seg mellom de to jegerne. Førstemann oppdaget da at han ahdde bamsen i helene og remjet i vill redsel ”Å, bjønn tek me”. ”Je ser det” hoiet den andre til svar.

Men så ille gikk det heldigvis ikke. Det lykkes dem i siste øyeblikk å gå klar av det rasende dyret.

Anders Maribo er den siste som personlig opplevde stillingsjakten. Han var bare guttungen den gang, og i dag er det rundt 100 år siden det skjedde. Jeg noterte det ned slik som han fortalte det en gang i 1960 årene. Jeg lar han fortelle:

-Jeg var bare guttongen den gang far (Per Maribo) hadde ferdig sin egen stilling, litt syd for den gamle stillinga i Eivasskollen. Tidlig på våren kjøpte han ei gammal borkete hoppe. Jeg husker han ofte holdt til ute på jordet for å lære henne å gå på truger. For den eneste utveien til å få hesten opp til stillinga var nemlig å la den gå selv, og da måtte det truger til, i det snøen ennå lå djup innover i skogen. En dag leide far hesten til skogs og avlivet den der han ville ha bjørneåta. Han felte store granbusker over hesten på kryss og tvers for å hindre bjørnen i å dra maten vekk.

Da det hadde gått noen dager, sa han far at jeg kunne få være med på stillinga og gjete på bjørnen dersom jeg lovet å være aldeles stille. Jeg hadde gladelig lovet hva som helst for å få lov til å være med, så vi ble snart enig om den tingen. Vi la i vei oppover lia på truger. Far med nistesekken på ryggen og ”ovnsdøra” i rem over skulderen, ja det var jaktbørsa. Den hadde fått navnet på grunn av den særegne konstruksjonen på låsen. Da vi kom opp, satte vi oss med en gang musestille bak skyttergaren. Alt var stille. Bare nå og da et lite kjølig drag i lufta med en eim av gryende vår. Halvglemte fortellinger om farlige møter med bjørn drog forbi som skyggebilder i erindringen, og fikk spenningen til å prikke oppover ryggen.

Peder Maribo Bjørnejegeren Peder Maribo fotografert i 1931

Plutselig en ekstra lyd innefra skogdjupet. Jeg så far tre børsa forsiktig ut gjennom skyteskåret. – Er det alvor nå? –Ja, nå kommer’n bamsen sjøl, ruggende fram mot åta mens den stadig ser seg for med vaktsomt blikk. Setter seg ned som en hund omkring 30-40 meter fra åta. Liksom for å vurdere. Så reiser den seg igjen. Går fram og slår labbene rundt en av de svære, ukvistede granbuskene over åta. Lemper den vekk som den skulle vært en kornstaur. Slik fortsetter den å renske unna digre tørrfurukubber og kvist. Da alt var vekk veivet den labben ned i den stivtæla hesteskrotten og rev og slet. La seg så til ned i gropa hos hesten, for riktig å godgjøre seg med kjøttet.

Bjørnejakt2Far kunne skutt den med en gang, men ble aldeles bergtatt av dette skuespillet og ventet for å se mer. Nå lå den nede i snøhola og gnog på hesten, og var vanskelig å få tak på. Vi ventet.

Far ville nødig skyte uten å være sikker på å treffe på riktig sted. Etter hvert begynte det å skumre, men bjørnen lå fremdeles i samme stilling. Til slutt var det mørknet så mye at far i torde vente lenger.

Et kort, skarpt smell lød i skogen, og det svarte doft fra åsene omkring. Bjørnen satte i et skrik og kastet seg utover lia. Far satt en stund og tenkte. Så ba han meg sitte helt stille bak skyttergaren og vente. Han vill gå nedover og se etter dyret. Vel, jeg var redd der jeg satt. Av og til hørtes fjerne pip av meiser som smatt ut og inn oppe i en kvistrik gran. En lavskrike kom på lydløse vinger og slo seg inn i nærmeste tre med sitt hese, skremte skrik. En grein vugget. Så var det atter stille. Heldigvis kom far snart igjen og fortalte at bjørnen hadde ligget under en lurvegran 50 meter nedenfor åta. Det hadde vært mye blod i legeret, så det var lite sannsynlig at den hadde kommet langt av sted.

Dagen etter var far oppover igjen og lette uten å finne den. Nede i lia, dit den sprang, hadde våren satt seg fast og laget snøbare flekker hvor sporene ble borte.

Skogkongen fikk allikevel aldri mer oppleve solrenningsbrannen over fjelltoppene. Men storskogen som hadde fostret og næret den gjemte den i sin favn til langt ut på sommeren før den ble funnet.

Slik fortalte Anders om minnet fra sin barndom.

Info 
Sist endret 28.11.2011 Terje Bautz
Opprettet 26.03.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut