Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Med fangstmannen Gustav Amundsen på jakt etter reven

Mange vinterdager, både før og etter annen verdenskrig, kunne folk se en skiløper som gikk gjennom den kuperte Lierdalen i østlig retning. Han beveget seg lett. På ryggen hadde han en rypesekk. I sekken lå flere revesakser. Det var n` Gustav Amundsen som var på jakt etter reven.

Han var en dreven fangstmann. Fanget rev, mink og mår. Men det var særlig reven han var ute etter. Buntmakeren betalte godt for et skinn av en fullpelset rev. Bestanden var stor, og den gjorde dessuten stor skade. Den nøyde seg ikke med smågnager, men tok også småviltet -hare og skogsfugl. Revebestanden måtte beskattes hardt. Derfor utbetalte jegerforeningene skuddpremie. Gustav hentet flere 10-kronesedler fra Tranby Jegerforenings kasse.



Av John Willy Jacobsen

Jegeren hadde etter mange års fangst blitt kjent med revens vaner og vandringer. Han visste at når stillheten senket seg over bygda søkte den mot folk, helst i tidsrommet kl. 20-24. Et revetrekk han kjente godt, var trekket fra skogen på oversida av Ringeriksveien, over veien og ned i dalsøkkene ved Nuven i Sørsdal.

List må møtes med list
Vi reiser bakover i tid til en vinterdag på slutten av 1940-årene, følger ham på vei mot fangsstedet og observerer hvilke knep han bruker for å lure reven til å gå i saksa.

Gustav nærmer seg skråningen mot Ringeriksveien. Noen meter fra bunnen skal han sette saksa. Han vet at når reven kommer fra skogen og nærmer seg veien, stanser den og lytter. Hvis alt er normalt, vil den i stor fart fare over veien, hoppe over brøytekanten og like etter tråkke rett i saksa.

Han stanser i god avstand fra fangststedet. Her starter forberedelsene. Reven er lur og listig. List må møtes med list. Han gjør en stor sving. Så nærmer han seg revesporet fra siden. Stanser. Tar av seg ryggsekken. Bytter voter. Vender hodet bort fra stedet der saksa skal settes. Reven har skarpe sanser. Dyret må ikke kjenne lukt av menneske. Varsomt graver han saksa ned i sporet. Oneidasaksa er ei lett saks, veier 750 gram. Den fanger reven i beinet, men slår det ikke av. Bøylene er glatte og tykke og skjærer ikke inn i skinnet. Før i tida brukte fangstfolkene store, brutale fotsakser med sagtakkete bøyler.

Saksa er på plass noen centimeter ned i revesporet. Gustav har med seg en trespade han har laget selv. Den er formet som ei sleiv. På undersida har han skåret ut et revespor. Han fanger snø fra det øverste laget. Så strør han snøen i lette dryss over saksa til alt er skjult. Til slutt trykker han et revespor med spaden rett over tråkkebrettet. Nå er alt klart. Han tar sekken på ryggen. Trekker seg bakover, mens han visker ut sine egne spor med spaden og drysser løs snø over.

Hver dag kontrollerer han saksene. Fangst med sakser kan forsvares hvis de passes nøye, mener Gustav. Reven må avlives så raskt som mulig. Ellers er metoden dyreplageri.

Tidlig neste morgen er han på vei til fangststedet. Da ser han det. Saksa er borte! Han gjør børsa klar. Sporet etter revens kamp er tydelig. Ikke langt unna ser han den. Han går sakte innpå. Med et skudd mot hodet endes dyrets dager.

Et stykke ut på formiddagen er han på vei tilbake til Egge. Ut av rypesekken henger to reverumper.

Boka til Gustav Amundsen

En gang i 1940-årene skrev fangstmannen Gustav Amundsen denne læreboka om rovdyrjakt og fangst. Rådene han ga var bygd på mange års erfaring som rovviltjeger. Boka kom ut i to opplag


Kokte revesaksene i bryggepanna
Gustavs jakt på reven fant sted over hele Lier. Mange observerte denne fysisk sterke jegeren der han kom på ski kledd i vindjakke og epleknickers og rypesekken på ryggen. Han hadde ei fast løype fra huset sitt i Egge, tvers over dalen fram til Ringeriksveien. Her gikk han ofte over veien og tråkket den tunge leia opp mot Glassåsen, noen ganger videre helt til Haukeliseter.

På enkelte gårder slo han seg ned ei tid mens han jaktet. Hos Karl Rype på Lierskogen var han ofte. En gang i krigsårene bodde han 14 dager på gården og satte flere sakser i området. Da var gårdens folk vitne til en av jegerens mange snedige metoder. Etter at revene var gått i fangstfelene hans, kokte han saksene i bryggepanna sammen med granbar. All lukt fra mennesker måtte fjernes før de kunne settes ut igjen.

Kjekstadmarka var ett av Gustavs jaktområder. Her drev han jakta fra Waldemar Røeds hytte ved Ulvenvann. Takkekortet hans var fine dekorasjoner som han hadde malt på veggene. Gustav var også en kjent kunstmaler, spesielt med motiver fra naturen.

I Merenmarka satte han opp ei hytte. Hytta ga han navnet Jegerheim. Den ble utgangspunktet for mange jaktturer.

I 1940-årene skrev han den lille læreboka om jakt og fangst, ei bok som senere kom i nytt opplag. Han var også lærermester for flere jegere i Lier. Trygve Arnold Opsahl fikk en god innføring i bruk av sakser. Senere skulle han bli en av Tranby Jegerforenings beste revefangere.

Gustav var læremesteren for mange jegere helt opp til sine siste dager. Han døde i 1964.

Info 
Sist endret 07.05.2012 Terje Bautz
Opprettet 10.03.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut